Filmer siden sist (ammetåkeutgave #2): Om høykunst og lavkunst.
GYCKLARNAS AFTON
Når sirkus Bergman ruller inn i byen kan du banne på at festlige hendelser er i vente. Klovner og akrobater og futt og fart og festligheter. Sukkerspinn og ompatakt og glade barn og fiffige opptredener.
Neida.
Bergman kaller filmen en skillingsvise i fortekstene, og det er lett å se hva han mener med dette. Sirkusfolkets plagede liv er nær parodisk i sin håpløshet, vi er nesten i Von Trier-territorium. Sirkus Alberti har den obligatoriske triste klovnen, den forfyllede direktøren (m. ung elskerinne og kone hjemme selvfølgelig) og en veldig sliten “livsfarlig” bjørn.
Likevel er ikke Bergman ute etter å få sitt publikum til å gråte, det ville vært en alt for enkel øvelse for ham. Det er menneskelighet i våre fortapte hovedpersoner. Det øvrige sirkusfolket er en skabbete, loppebefengt og sulten gjeng, men i det minste ser de ut til å være i stand til å nyte friheten vagabondtilværelsen bringer med seg.
De eneste som demoniseres i Gycklarnas Afton er en omreisende skuespillertrupp (som ser ut til å representere teaterskuespillere generelt), de framstilles som (og i en minneverdig scene innrømmer de at de er) sirkusfolkets mer pretensiøse kollegaer og erkefiender; en langt mer respektert gruppe lurendreiere og horebukker. I scenene der vi ser dem spille gjør Bergman et poeng av hvor dårlige de er, forskjellen på sirkusklovn og dramatisk skuespiller er kun et spørsmål om sosial status.
Alt dette og Sven Nyquists foto, noen uforglemmelige enkeltscener (sjekk sekvensen om kona til klovnen og Kompaniet helt i åpingen av filmen, sjekk bruken av stumfilmens dramaturgi). Beundringen min for Bergman nærmer seg det religiøse etterhvert. Disse klovnene ikke noe muntrere enn dem i Brownings Freaks eller Jodorowskys Santa Sangre, men filmen er minst like god.
ANVIL – THE STORY OF ANVIL
Et stykke unna Bergman finner vi disse gutta. De var i ferd med å bli verdens største metalband på åttitallet, men i dag er det ikke så mange som husker dem. Dette er en perfekt film å se sammen med Metallicafilmen Some Kind of Monster, for dette er i et nøtteskall samme film; forskjellen på Metallica og Anvil er først og fremst bankkontoen.
Begge filmene handler om pubertale middelklassegutter som sverger evig troskap til rocknroll og til hverandre. I begge filmene kommer det tydelig fram at smartere og mer sympatiske mennesker nok har eksistert. I begge filmene presenteres rockens evige problem; hvordan beholde ungdommelig galskap når magen vokser og håret detter av.
Begge filmene har sterke elementer av Spinal Tap, filmen om Anvil føles til tider som en hårfint mer realistisk remake. Men her er altså alt sant. Utrolig nok. Dramaturgien er upåklagelig: Vil Anvil bli berømte igjen, vil de overleve? Vil de klare å spille inn sin trettende plate?
Det hører også med til historien at Anvil låter tøft som rakkeren hvis du liker sånt, spesielt hvis du klarer å se bort fra tekstene (som ville fått Spinal Tap til å rødme).
Dette er årets King of Kong.
Filmer siden sist: Mannen som elsket markjordbær
MANNEN SOM ELSKET YNGVE / SMULTRONSTÄLLET
Det er mange grunner til at jeg sjelden ser norsk film, men den aller viktigste er at det blir for nært alt sammen. Jeg liker å bli tatt langt av gårde, gjerne i følge med en Jet Li, en Shahrukh Khan eller en George Romero. Å se norsk film er som å bli hjemme. Jeg kjenner for mange trettiåringer på Grünerløkka til å orke å se film om trettiåringer på Grünerløkka. Jeg vet for mye om å vokse opp i Norge til å ville se film om å vokse opp i Norge. Skal det være norsk må det være kraftig stilisert (Bent Hamer) eller foregå i polarisen eller noe sånt.
Jeg blir dessuten voldsomt følelsesmessig påvirket av film (jeg gråt jo så det sprutet av the Orphanage her forleden, for eksempel), og liker best at tunge temaer tas opp litt symbolsk. Å kaste filmfølelser rett i trynet på meg er som å gi en pose sukker og en spiseskje til en femåring.
Så Bergmans Jordbærstedet er en film for meg, for skal jeg konfronteres med min egen dødelighet må det gjøres med litt distanse. Mannen som elsket Yngve er det ikke, for det jeg sitter igjen med etter å ha gjenopplevd 1989-1990 i et par timer er smerte. Selv om jeg er et år eller to yngre enn Jarle og vennene hans har de klærne mine, musikken min, politikken min og til en viss grad problemene mine.
Jeg har aldri elsket noen Yngve, men jeg har vært der Jarle er når Katrine forlater ham. Jeg har vært på den festen. Jeg har spilt den konserten. Og jeg vil gjøre alt om igjen! Jeg vil være ung og teit og ulykkelig og sint igjen! Jeg vil være ansvarsløs, uansvarlig, blakk og fri! Jeg vil gå rundt og lide og tenke at det er litt stilig igjen! Jeg vil rett og slett være atten jeg også. Og jeg vet at det ikke egentlig er det filmen handler om. Det er det som er hele poenget. Jeg klarer ikke å forholde meg til filmen, det gjør bare vondt.
Men at det er en aldeles nydelig film med tidenes soundtrack og at den bare skjemmes av en litt overskreve dialog her og der fikk jeg med meg. Det at jeg parallellanmelder den med en av Bergmans mest elskede filmer sier vel også litt.
Hvis Jarle Klepp er han jeg var er Dr. Isak Borg han jeg kan ende opp med å bli. Borg (spilt av den legendariske filmregissøren Viktor Sjøstrøm) er ikke noe dårlig menneske egentlig, men han har mistet kontakten med menneskene rundt seg og de ser ham som kald og følelsesløs. På vei for å motta sitt æresdoktorat reiser han tilbake i sinnet sitt i selskap med sin svigerdatter (utrolig vakre Ingrid Thulin.) Heldigvis er ikke det hele over før den hissige husholdersken går og legger seg, og den gode doktoren virker klokere ved reisens slutt. Kanskje rekker han å forbedre sin lille verden en smule før det er kvelden. Noe mer kan vi ikke håpe på noen av oss.
Mannen som elsket Yngve ender i tårer, med et nostalgisk tilbakeblikk på Jarle Klepps liv bare noen måneder tidligere. Som meg har han valgt en slags vei og selv om det kommer flere kryss går det ikke an å dra tilbake. Smultronstället ligger der fortsatt, men det er ingen der nå. Og jeg vil ikke dra tilbake egentlig, jeg bare hørte Stone Roses og så hockeysveiser og mørke jakker med buttons og et øyeblikk merket jeg at jeg var blitt voksen.
DESSUTEN
JODHAA AKBAAR er årets store kostymedrama fra Bollywood og det hele er så storslått og vakkert at det egentlig ikke får plass på 32-tommeren min. Filmen forfekter religiløs toleranse på en beundringsverdig måte, musikken er staselig og Aishiwara Rai Bachchan er et lite underverk. Men filmen er også banal og klønete regissert og i løpet av drøye tre timer skjer det egentlig fint lite. En bortkastet mulighet.
THE HOUSE WITH LAUGHING WINDOWS er en stilig giallo som hemmes litt av mangel på logikk, men det har aldri vært noe stort problem i denne sjangeren. Gøyal, eksentrisk og med en skikkelig sprø twist på slutten. Anbefales de som liker sånt.
LAND OF THE DEAD og DIARY OF THE DEAD fikk en repriserunde i bunkersen fordi jeg akkurat er ferdig med den fantastiske boka om Romero og ønsket å sammenligne dem. Diarys svakheter blir tydeligere for hver gang jeg ser dem, mens Land, spesielt første halvdel, bare blir bedre. Den er fullt på høyde med de foregående i serien. De soldatfolka er litt teite (you can call me motown? gimmeabreak), og selv etter å ha sett den fem ganger er geografien uklar for meg (hvem reiser hvilken vei, hva er «the throat»). Ellers? Konge.
Filmer siden sist: Nattens Ridder
THE DARK KNIGHT
Det finnes mange Batman´er, eller Batmenn om du vil. Vi har camp-batman (født på sekstitallet, sist sett i Batman & Robin) som sier ting som «Come on, to the Batmobile!» . Vi har psyko-batman, som ikke er interessert i å slåss fair, og derfor ikke bare skremmer livskiten ut av de kriminelle han kommer over, men uroer vennene sine en god del også. Frank Miller har kanskje den beste versjonen av ham. Tekno-batman er en genial detektiv og vitenskapsmann med ubegrensede ressurser som ikke går av veien for å konstruere roboter og spionsatelitter til å hjelpe ham med å holde ro og orden.Horror-batman slåss mot demoner og ufyselige aliens. Jo skumlere helten er, jo sjukere blir fiendene hans.
Christopher Nolan og David Goyers geni ligger i at de har klart å kombinere alle batmennene (unntatt camp-batman, han fikk vi nok av) samtidig som de planter ham i noe som ligner vår verden. The Dark Knight Returns´ Batman er mer troverdig enn John Mclane eller Jack Ryan.
Dette er superheltfilmen jeg ikke trodde noen kunne lage, i hvert fall ikke med en gammel traver som Batman. I steden for å bygge stiliserte verdener eller å gjøre det overtydelig at filmen er basert på en tegneserie konsentrerer man seg om hvem og hva karakterene er. Resultatet er en film som tar sine helter og skurker på det ytterste alvor uten å ta bort noe av det som gjorde dem tiltalende i utgangspunktet. Hvem skulle trodd at det gikk an å gjøre den lettvinne skurken Two-Face så troverdig?
Dessuten foregår det ting på dypet her: Hva er et menneske? Hva er galskap? Hva er rettferdighet? Hva er sivilisasjon? Why so serious? Heath Ledgers joker drar filmen ned i mørket mens han ler seg halvt i hjel. Han representerer på sammet tid filmens comic relief, filmens greske kor og filmens monster. Jeg nevner ham fordi det er lettvint. Skulle jeg gått gjennom denne filmen karakter for karakter hadde dette blitt den lengste anmeldelsen noensinne, for the Dark Knight er en svær film, med minst et dusin personer som er viktige for handlingen. Dette er superheltfilmenes L.A. Confidential, og selv om den nesten kollapser under sin egen vekt her og der er den omtrent like god.
Jeg har vært på grensen til å mislike Christopher Nolan som regissør fram til dette. Jeg vet at mange elsker Memento, the Prestige og Batman Begins, men for meg var det noe litt livløst over dem, mer presisjon enn patos. Denne gangen har han laget en levende legende, og det første mesterverket jeg har sett med datostempel 2008. Deilig at en så god film har dradd så mye penger. Det viser seg at det er sant som de sier: If you build it they will come.
DESSUTEN
Skammen, som har mer ytre handling enn de andre bergmanfilmene jeg har sett i det siste, og som har tydelige koblinger til En Pasjon. Drømmer personene i den filmen Skammen, eller er det motsatt. Mer Ullmann, mer Von Sydow, mer Nykvist, dere skjønner tegninga nå. En historie om hvordan et vanlig ektepar (på en øy selvfølgelig) opplever en tenkt (borger)krig. Sterke saker, og en lettere tilgjengelig film enn de fleste av de jeg har skrytt av de siste månedene. Foreløpig ligger det an til å bli FEM Bergmannfilmer i Tordendomen til vinteren!
Family Guy: Blue Harvest var vel omtrent som ventet; en del morsomme gags, en del ikke fullt så morsomme. Kudos for å gjenskape flere av de fineste scenene i A New Hope bilde for bilde.
Filmer siden sist: Denne gangen het han Andreas Winkelmann.
EN PASJON / PERSONA
Igjen har Max Von Sydow trukket seg tilbake til en forblåst øy, igjen har han selskap i Liv Ullman og Bibbi Anderson. Igjen knyter Bergman menneskeskjebner sammen så stramt at de knaker og til slutt slites i biter. Denne gangen er uttrykket moderne, med håndholdt fargefoto og sekvenser der skuespillerne forteller om rollefigurene sine. På samme tid dypere og grunnere enn Vargtimmen, som den har mye til felles med. Mørkere fordi spøkelsene er virkelige denne gangen. Grunnere fordi En Pasjon er mer avmålt i sin dokumentasjon av menneskets kulde og jeg savner Vargtimmens gale energi. Men Bergman, Von Sydow, Ullmann, Anderson og Nykvist vokser i filmhjertet mitt for hver film jeg ser. Det er bare en håndfull filmskapere som nyter like stor respekt i bunkersen nå.
Persona, laget et par år tidligere, er enda strammere. Bergmans filmer handler ofte om den tynne illusjonen av virkelighet som gjør at vi klarer å forholde oss til hverandre, og her som i de de andre filmene jeg har sett rives den ned for de fleste hovedpersonene. Den handler om to kvinner ( Anderson og Ullmann) som ender opp på en forblåst øy (igjen) fordi Anderson skal pleie den lett katatoniske Ullmann. Men hvem trenger egentlig hvem? Persona regnes som en av Bergmanns (og dermed filmhistoriens) beste, men her viker historiefortellingen litt oftere for lett pretensiøst formspråk enn i Vargtimmen, Viskningar och Rop og En Pasjon. Dette er imidlertid den sterkeste prestasjonen av Anderson jeg har sett til nå, og det sier ikke lite. Litt av en beib var hun også. Og selvfølgelig er det plenty med geniale øyeblikk også her.
BE KIND REWIND
Noen filmer er bedre enn ryktet sitt, og det kan være mange grunner til dette. Noen ganger går det sport i å slakte, noen ganger er timingen ekstremt uheldig, andre ganger er forventningene for høye. I blant slår markedsføringen ettertrykkelig, enten fordi den er misvisende eller fordi alt som er verdt å ser var i traileren.
Noen ganger markedsføres rett og slett filmer feil. Be Kind Rewind hadde en trailer som var morsommere enn det meste, takket være herrene Mos Def og Jack Blacks «Sweding» av kjente filmer. Filmens nettside hadde massevis av ekstra swedede klipp, og en konkurranse der fansen kunne sende inn sine egne fiimer. Det hele ble en kortvarig farsott på nettet. Se for eksempel på disse fine versjonene av Star Wars, Finding Nemo, Jurassic Park, 300 og Army of Darkness.
Moro dette selvfølgelig, og ikke mange filmer kan således gjøre krav på å sette flere elektroniske spor etter seg enn Be Kind Rewind, men konsekvensen ble at folk ventet seg en hel film med parodier i av gaffa og papp. Gondry, Black og kompani har bare seg selv å takke.
Innimellom alt tøyset skjuler det seg et ukonvensjonelt studium av en bydel som står for fall og dens vindskeive innbyggere. Vi er et eller annet sted mellom the Fisher King, Do the right Thing, Cinema Paradiso, Smoke og Local Hero her, sett gjennom Gondrys sprukne brilleglass. Dette er en søt historie om en gjeng teite, resignerte støllinger som kanskje ikke finner håp, men som sammen finner verdighet. Hadde man markedsført den som dette hadde nok ikke flere gått for å se den, men færre hadde blitt skuffet. Årets hittil vakreste slutt har den bortimot også. Se den igjen uten forventninger.
DESSUTEN:
Enchanted, som i motsetning til BKR ble markedsført helt riktig. Men alt det morsomste er i traileren, og til tross for stødig styring er denne litt søtere og snillere enn jeg hadde håpet på og dermed en liten skuffelse.
Roger Cormans The Haunted Palace, som ble laget innimellom Poe-filmene men egentlig er like mye basert på Lovecraft. Flott film, med enkelte gode skvettescener, fint manus, en enda bedre enn vanlig Price og en solid rolleprestasjon av Lon «Wolfman» Chaney. Ikke en av de mest kjente Corman-filmene fra denne perioden, men en av de beste. Hvordan han får filmene sine til å se så vakre ut med fjorten dagers innspillingstid kommer jeg aldri til å skjønne. Rutine, kanskje?
Lars Von Triers Direktøren for det Hele var overraskende morsom, tilfeldig klipping og en lett selvtifreds tone til tross. Von Triers første forsøk på å være morsom siden Riget er helt klart vellykket, og lite er like morsomt som sinte menn som banner på Islandsk.
Planet Terror hadde sine øyeblikk, men føles for enkel og altfor lang. Vedder mye på at begge deler av Grindhouse gjør seg Mye bedre i sine opprinnelige timeslange versjoner.
I tillegg har jeg rukket en 3-4 episoder av sesong en av Miami Vice (en hyllest følger når jeg en eller annen gang rekker å se sesongen ferdig) og et par episoder av Doctor Who, blant annet den mesterlige dobbeltepisoden Human Nature/the Family of Blood.
Da skulle jeg være oppdatert. Phew.
Fred Ut, Sønn 