Helter, en ekstra general og en gris med en bolle på hodet
McDull: Prince de la Bun
Hong Kong er ikke spesielt rennomert som animasjons- produsent, men filmene om den filosofiske lille grisen McDull er på høyde med de fleste tegninger som beveger seg. McDull (mora hans tenkte på å kalle ham McNificent men fant ut at det var for ambisiøst) bor i et slitent nabolag i Hong Kong sammen med mora si. Han går i en progressiv barnehage som gjerne kombinerer opplæring i intrapersonlig intelligens med kickboksing, og filmene gir oss en voksen McDull som tenker lett vemodig tilbake på barndommen sin.
Prince De La Bun bruker mye av tiden på et eventyr moren til McDull forteller, om en prins med en bolle på hodet som reiser ut for å se verden sammen med guruen sin. Etter en stund møter prinsen en skilpadde med en pizza på hodet. Historien handler muligens om den mystiske faren til McDull.
Animasjonen er ikke noe som tar pusten fra deg på noen måte, men kombinasjonen søte 2d-figurer og digitale bakgrunner er stilig, tegningene av Hong Kong er spesielt betagende. Hvis studio 4°C hadde laget Knøttene hadde de nok sett omtrent ut som dette.
Humoren er i all hovedsak verbal, så en viss toleranse/fasinasjon for kinesiske ordspill forsøkt oversatt til engelsk er nok en fordel. Og det er nok lurt å starte med den ikke fullt så rare My Life as McDull. Ellers er det ikke så mye som ligner grisen, ikke denne grisen i hvert fall.
Kagemusha
Helt kort: Krigsherren Shingen redder en tyv fra korsfestelse fordi de to er klin like. Resultatet er en slags Jeppe på Bjerget, med mye tøffere kostymer.
Hvis Kagemusha hadde kommet ut i 2007 hadde det vært årets i særklasse beste film, men i Akira Kurosawas produksjon blir den helt korrekt betegnet som middels, det vil si hakket svakere enn Seven Samurai, Ran, Rashomon og et utall andre. Det er noe uforløst over Kagemusha til tross for massevis av sedvanlige magiske øyeblikk, monumentale skuespillerprestasjoner (Tatsuya Nakadai, han andre fra Kurosawafilmene som ikke er Toshiro Mifune, er nesten like bra her som i Ran) og interessante perspektiver på det å være menneske.
Problemet er kanskje at Kurosawa er litt opptatt av historisk korrekthet og dermed utvanner filmens tematikk. Vår kopierte krigsherre har to fiender når en hadde vært mer enn nok, for eksempel. Et vakkert, men i overkant pompøst soundtrack (måtte sjekke på rulleteksten om det var John Williams som hadde vært på ferde, men det var ikke det) irriterer også litt. Mest fordi jeg vet at Kurosawas neste film var Ran.
Heroes vol.1
Heroes er herlig tegneserie- underholdning. Aldri har noen vært i nærheten av å klare å fange den moderne superheltserien med kameraer på denne måten. Alt fra dialog til handling til klipp føles akkurat slik som det gjør å lese gode Marvelserier i 2007. Og hvis det gjemmer det seg et par usannsynligheter og et par uvesentligheter (tok ikke historien til Nikki/Jessica fryktelig stor plass uten at noe særlig skjedde?) i røverhistorien er det bare enda mere troskap mot sjangren. Når historien omfatter minst to som er synske og minst en som kan reise i tiden skal det ikke mye til før det humper litt her og der.
Manus og dialog kan godt svikte litt her og der, handlingen løfter kanskje litt for mye fra X-Men og Watchmen enkelte steder, men det er så forbasket GØY! Tradisjonelt har TV vært et gjerrig medium når fantastiske historier skulle fortelles. Man var redd for å forandre Status Quo for mye, redd for å gjøre enkelte rollefigurer for mektige. På slutten av episoden er alt som det var til å begynne med. Det er først og fremst dette som er styrken til serier som Babylon 5, Battlestar Galactica og Heroes; man ser bare fremover, ikke tilbake. Alle kan dø når som helst, og maler man seg inn i et fortellerteknisk hjørne greier man stort sett alltid å male seg ut igjen.
Faren med dette er selvfølgelig at man ikke har noe å holde fast ved, og det har lett for å oppstå en snikende følelse av at det hele er helt uten mål og mening (Lost!). I Heroes løses dette først og fremst ved at gnistrende skuespillerprestasjoner gjør at vi takler at heltene våre går fra snille til slemme og tilbake igjen i halsbrekkende tempo. Spesiell kudos må gå til seriens to hjerter, Hayden Panettieres Cheerleader (den beste fjortisen på TV siden Buffy) og Masi Okas fantastiske Hiro. Visst er Hiro fanservice for oss geeker (på samme måte som f.eks Shia Labeoufs figur i transformers), men det går jo ikke an å mislike fyren.
Heroes er konge, altså. Det er som om noen har noen har laget en TV-serie med bare meg og Tor Andre som fokusgruppe. Artig at en del av dere andre også liker det!
___________________
HEROES DREKKALEK
Knabbet og fritt oversatt fra SFX uten tillatelse. Sorry.
ADVARSEL! Kan føre til svimmelhet, kvalme og plutselig død. Jeg tar intet ansvar.
Ta deg en god slurk hver gang:
01) Hiro setter opp det ansiktsuttrykket som hos alle andre betyr forstoppelse.
02) Peter prøver å få panneluggen bort fra ansiktet.
03) Noen sier ordet HERO eller DESTINY.
04) Det antydes at Zack er homo.
05) Det dukker opp en Star Trek- Watchmen- eller generell tegneseriereferanse. Se spesielt opp for ting og personer oppkalt etter kjente serieskapere. Og Stan Lee på en buss.
06) Hiro roper YATTA!
07) En slektning avslører at joda, han/hun har også superkrefter.
08) Clair ødelegger enda en cheerleader-drakt.
09) Noen leser NINTH WONDER
10) Du må minne deg selv på at Hayden Panettiere bare er 17. Din gris.
Treere
FILMER SETT SIDEN SIST:
It’s Alive III – the Island of the Alive
Jeg gikk rett på treern i B-mester Larry Cohens serie om de morderiske, muterte, mannevonde babyene. Denne ga meg litt lyst til å se de andre, til tross for at handlingen nok er mer stereotyp der. I del tre har det blitt en god del morderbabyer (i hvert fall en håndfull). Myndighetene bestemmer seg for at det blir for drøyt å drive å drepe babyer, så de plasserer dem på en øde øy. Der vokser de til. Filmen tilbringer ikke så mye tid på øya som man skulle tro (og ønske), likevel var dette godteri av det slaget som bare lages av folk som enten ikke forstår eller virkelig gir faen i produksjonsverdier og klassisk historiefortelling. Hvis du lot deg underholde av f.eks Return of the Killer Tomatoes (George Clooneys fineste øyeblikk?), American Gothic (filmen, ikke TV-serien), Bad Taste eller Zombie Flesh Eaters kan jeg anbefale denne.
Michael Moriarty i hovedrollen må nevnes spesielt, han lager mye av moroa på egen hånd med en skuespillerprestasjon som er så merkelig at jeg lurer på om han rett og slett kødder.
Akira Kurosawas Dreams
Er strengt tatt ikke en treer, men den er film nummer tre med finansiering fra Coppola og Lucas (etter Kagemusha og Ran), så hvorfor ødelegge en temapost med bagateller? Drømmer er den første Kurosawafilmen jeg så da den var ny. I tillegg til inspirasjoner fra japansk folklore er den breddfull av antikrigsretorikken som preger mange av mesterens siste filmer, spesielt Ran og Rhapsody in August. Den er episodisk, rett og slett en serie drømmer.
Drømmer er billedskjønn, episodene er akkurat passe lange. Jeg har riktignok andre personlige favoritter, likevel holder jeg Kurosawa som den beste regissøren gjennom alle tider. Jeg har aldri klart å se snøstormdrømmen uten å glippe litt med øynene, selv om skuespillerprestasjonene er fantastiske (å bevege seg på den måten i kunstig snøstorm er ikke noen spøk!). Van Gogh-drømmen (som fikk en del kritikerpepper når filmen kom ut, husker jeg) med Martin Scorcese som Van Gogh er nok min favoritt. Og soldatene i tunellen. Og landsbyen med vannhjulene. Og revene som lusker seg gjennom skogen. Og atomkatastrofen. Og Demonene. Og ferskentreåndene. Dette er nydelig, nydelig, skapt for fredelige søndags formiddager.
__________________
3×3 3ere du kan se 3 ganger før du dauer (og evt. står opp fra de døde 3. dag)
Goldfinger fikk ikke plass. Ikke Richard III heller.
1)Day of the Dead
Favorittfilmen min i mange år må få en førsteplass her, selv om jeg etter å ha sett de tre første i Romeros Zombieserie et tjuetalls ganger hver har bestemt meg for å være enig med alle andre i at Dawn of the Dead er den beste i serien.
2)Army of Darkness
Hello. My Name is Ash, and I’m a slave. Dette er vel den egentlige treeren over alle treere? Snakk om å ta konseptet et hakk videre!
3)Sympathy for Lady Vengeance
Siste del i Chan Wook-Parks hevntrilogi er den beste i mine øyne.
4)The God, the Bad & the Ugly
Den tredje Leone-filmen med Clint som mannen uten navn er storveis; bare Once upon a Time in America…nei…the West (nesten del fire, men uten Clint) er tøffere.
5)Dancer in the Dark
Avslutningen på Lars Von Triers «Guldhjerte-trilogi» (etter Idiotene og Breaking the Waves), som handler om enkle, godhjertede mennesker som ikke får ting helt til. Kanskje fru Uts favorittfilm, og en av de beste moderne musikalene. I’ve seen it all er en av de vakreste sangene jeg vet om (særlig med Bjørk og Thom Yorke i versjonen på CDen).
6)Alien3
Jeg liker nok denne aller best i serien. Mørkere enn dette har vel aldri noen tatt et så stort varemerke. Og den lange versjonen (som jeg ikke har sett) er vel ensa bedre?
7)Trois Coleurs: Rouge
Kieslowskis siste film er et varmt drama som også binder de tre farvefilmene sammen i en overraskende avslutning.
8)Once upon a time in China III
Den eneste filmen på lista som jeg med hånden på hjertet kan si at ikke er like god som de to foregående i serien. Men det skulle jo litt til også, da. Men er det noen andre filmserier som har en like god sekser?
9) It’s Alive III: the Island of the Alive
Fordi jeg gjetter på at dette er den beste treeren noen gang målt mot forgjengerne sine.
Hyllest til legestanden / Indias Brando
FILMER SETT SIDEN SIST:
Redbeard
Selv om operasjonen på bildet over foregår uten bedøvelse er Redbeard først og fremst enda et bevis på at Akira Kurosawa er den mest menneskelige av de store regissørene. Han lager ikke politiske filmer, men troen på at mennesket er en skapning som er i stand til å bruke kreftene sine i det godes tjeneste fins i alt jeg har sett av ham.
Rødskjegg handler om en ung lege som blir mer eller mindre lurt til å jobbe på en klinikk for fattige styrt av Rødskjegg (Som het brunskjegg i tekstingen på min billige hongkongutgave, dette har vel noe med kinesernes overtro angående rødt hår og skjegg å gjøre?), som spilles av fantastiske Toshiro Mifune. Gjennom sterke møter med klinikkens fattige (og ofte døende) pasienter legger den unge legen fra seg sin arroganse og forstår ettervhert at det å redde liv er en belønning i seg selv.
Det hele tar drøye tre timer, og med Kurosawas vanlige øye for detaljer skulle en tro det ble kjedelig, men pasientenes historier er så spennende, og karakterene så interessante, at filmen greier å si noe veldig sant om hva som er vitsen med å leve. Ikuru er kanskje litt mer teknisk spennende, men dette er en film som potensielt kan forandre synet ditt på livet, og større kompliment enn det er det vel egentlig ikke mulig å gi. Kurosawa kan bare sammenlignes med seg selv.
Sarkar
Fred Ut, Sønn handler jo mye om at jeg sitter i den tomme kirken min og banner, så la meg først si at jeg har mye mer sans for Amitabh Bachchan(i midten på bildet over)enn Marlon Brando. Jeg er glad i Gudfaren, men den. beveger. seg. veldig. veldig. sakte. En blasfemisk indisk remake var helt på sin plass, etter min mening.
Og denne Bollywood-versjonen (Beskrevet i forteksten som en «hyllest») begynner strålende, med scener knabbet rett fra originalen, men med et litt høyere tempo og veldig tøff fotografering. Skuespillerne er veldig bra, klisjeene mindre fremtredende enn vanlig, og etterhvert avviker handlingen nok fra origialen til at det blir spennende å se hva som kommer til å skje også.
Men så er plutselig hele greia slutt, nesten før den har kommet ordentlig i gang. Dette må være første gang i indisk filmhistorie at en film virkelig hadde trengt en ekstra time! Sarkar er faktisk litt kortere enn originalen! Ikke er det noen sang- og dansenumre her heller. Kjipern.
Som den står føles Sarkar som en pilot for en superbra tv-serie. Hovedpersonene introduseres, men jeg har lyst til å bli bedre kjent med de av dem som fortsatt er på beina på slutten. En oppfølger er varslet, jeg håper den er litt mer episk anlagt enn denne. Anbefales Coppola-fans.
__________________
Nytt
Weinstein-brødrene (tidl. Miramax) har kjøpt rettighetene til the Promise, og de har selvfølgelig gitt den et idiotisk nytt navn (Master of the Crimson Armour) og utsatt den et halvt år. Nå sier siste nytt at de skal kjøre den i L.A. en uke for å kvalifisere den til Oscar-priser, men det trenger ikke bety at de bryr seg. Miramax(e) har sine år som en del av Disney kjøpt opp bøttevis med fine asiatiske filmer som de klipper og dubber for så å sørge for at de ikke er å få tak i i sine opprinnelige versjoner. Filmer som Shaolin Soccer, Legend of Zu, Fist of Legend, Iron Monkey, Hero etc. ble utsatt i årevis i USA, mange av dem har fortsatt ikke kommet ut. Og en film som Drunken Master II (Jackie Chans kanskje beste film) er bare tilgjengelig klippet og dubbet. Jævler.
–
Jeg lovet dere en X-men 3 trailer, her er en X-men 3 trailer. Ser skikkelig Badass ut. Denne filmen har fått mye negativ forhåndsomtale på grunn av kort produksjonstid, dårlig manus og kjip regissør, men jeg fikk litt av håpet tilbake. Frasier ER Beast.
–
Her er trailer for Marie Antoinette, den nye filmen til Sofia coppola (Virgin Suicides, Lost in Translation). Asia Argento, Marianne Faithful og Kirsten Dunst? Sånt trodde jeg bare skjedde litt langt bak i den mer private delen av hodet mitt…
–
S.P.L og Sympathy for Lady Vengeance kommer etter sigende på DVD i Januar. Følgende er for øvrig på vei til bunkersen: Howl’s Moving Castle, Serenity, Battlestar Galactica sesong 2 del 1, March of the Penguins og Election. I «skal se»-hylla ligger for øyeblikket Paheli, The Rising og Churchill: The Hollywood Years.
_________
Ti Gangsterfilmer du må se før du dauer
1) Miller’s Crossing
Cohen-brødrenes beste, tidenes beste gangsterfilm og en av de fem beste filmene jeg vet om. Filmen som fikk meg til å elske sangen «Danny Boy».
2) Ghost Dog: The way of the Samurai
Det mer gatenære bildet av italienske gangstere som gjør at vi elsker Sopranos dukket først opp her. Enda en perfekt film.
3) Infernal Affairs 1-2
Spennende politi og røver – lek som blir episk når man ser del 1 og 2 sammen. Del tre har jeg ikke sett, men den er vel ikke like bra, tror jeg.
4) Goodfellas/Casino/Gangs of New York
Slapp av, jeg skal klare å skvise inn en god del mer klassiske ting her også. Scorcese er for gangstere det Romero er for Zombier. Og jeg gleder meg vilt til The Departed
5) Scarface
Den beste filmen fra 80-tallet som handler OM 80-tallet. Og GTA:Vice City er tidenes beste dataspill.
6) The Godfather I-III
En millimeter svakere enn det alle lurer deg til å tro, men likevel klassisk.
7) Once upon a time in America
Leones svanesang er ikke på høyde med westernfilmene hans, men den har mange magiske øyeblikk. Overgangen til flashbacket er på høyde med klippingen fra kjøttbein til romskip i 2001.
8) Mad Dog & Glory
Bill Murrays seriøse skuespillerkarriere startet her, som gangster med svært lite talent for stand-up komedie. Finfin film.
9) Innocent Blood
Pen fransk vampyr i kamp mot italienske gangstere. Robert Loggias boss stjeler showet. Mange morsomme cameoer fra kjente regissører. Ujevn film, men vampyrgangsterne måtte få en plass her.
10) Sarkar
Fred Ut, Sønn 