Refusert novelle#2 – Snø
Forlaget Bokvennen inviterte før jul til en novellekonkurranse med temaet Løsrivelse. De fikk inn flere enn 450 bidrag, tretten ble valgt ut til finaleomgangen og kommer ut i bokform. Min, som jeg kjapt slang sammen en kveld i romjula, var ikke en av disse. Så da kan jeg jo poste den her. Jeg forsøkte å skrive et antisvar på oppgaven, en uforløst løsrivelse. Jeg er nok for lett i et slikt selskap, kort er det også, men jeg er likevel brukbart fornøyd med resultatet. Døm selv.
SNØ
Man kan tenke seg hvordan det ville arte seg. Du ville sett på meg en stund mens du åpnet munnen litt skjevt slik du har for vane og satt fra deg kaffekoppen. Så ville du spurt hva det var jeg sa og jeg ville gjentatt det. Så hadde du neppe sagt stort mer. Kanskje ville du snøftet slik du har for vane når jeg en sjelden gang sier noe uventet. Kanskje ville du gått og satt deg på kjøkkenet. Kanskje ville du blitt litt blank i øynene men forsøkt å skjule det. Kanskje ville du smilt, pustet ut og sagt tilfreds:
-Far hadde vært så stolt av deg i dag, det er jeg helt sikker på.
eller:
-Nå ble jeg glad.
eller:
-Du store min, så spennende!
Men jeg sier det ikke, så du får ikke sjansen til å reagere. I stedet går jeg til bensinstasjonen etter boller med rosiner og Se og Hør slik du ba meg om. Nina er på jobb. Hun er datteren til Gunn som pleide å se sultent på meg da jeg var atten og ikke var så verst å se på. I den samme jakka tre tiår senere er jeg han litt feite med det tynne håret som fortsatt bor hos mora si, men Nina er blid og spør på bred Romsdalsdialekt hva det skal være. På innflytterspråket ditt kjøper jeg boller med rosiner i og Se og Hør og den CDen med Roland Cedermark du har hatt lyst på, det er jo lørdag tross alt. Det har kommet nytt Aktuell Rapport også, men det får være til en annen dag, jeg orker ikke kjøpe det av datteren til Gunn. Skal jeg ut og runke i kveld får jeg bruke et av de gamle.
Det er jævlig kaldt uansett, snøen knirker slitent under gummistøvlene. En halvtime hjem gjennom skogen i tjue minus. Ikke en lyd i ettermiddag. Hvor gjemmer kråkene seg? Jeg sjekker mobiltelefonen i svingen før den siste streken forsvinner. Ingen kontrabeskjed. Så endelig en lyd, en dompap tror jeg. Så hjemme igjen. Ingenting i postkassa. Traktoren til Far ruster under bølgeblikken. Den må nok skrotes til våren. Grisene leer på seg, men skal ikke fôres igjen før i morgen. Idet jeg åpner døra oppdager jeg at jeg har gått i mine egne spor tilbake, man kan nesten ikke se at jeg har vært ute.
Du takker for at jeg gikk ut og for Gud vet hvilken gang sier jeg at du burde ta deg en tur ned på Shell du også, for å treffe folk, og du svarer ikke. Du har møysommelig unngått å spørre om jeg har hørt noe ennå, men du kommer til spørre. Man kan tenke seg hvordan det ville arte seg. Nå er det imidlertid Dagsrevyen og Tore på Sporet. Du har laget gryterett og tent lys og vi spiser stille mens Tore forteller om hvordan han gjenforente ei dame fra Røros med søsteren, som stakk av med en sjømann da hun var nitten og endte opp i Thailand.
-Dit har jeg lyst til å dra til sommeren, sier du og mener Røros. Etter at Far døde har du på enkevis funnet stillferdig glede i å besøke steder du aldri har sett: Kristiansand, Narvik, Alvdal… Røros høres fint ut. Ikke så vanskelig å komme dit heller. Vi har jo penger, og Romsdalsekspressen går forbi nede i dalen, dit er det bare en times kjøring. Arne kan sikkert kjøre oss. Under Hjartet på rette Staden kommer lukta og du innrømmer at du har glemt å gå ut på dass igjen. Etter at jeg har dusjet deg og kledd på deg igjen tar du fram vindunken og forteller om byen der du vokste opp.
Du har syv historier du alternerer mellom. Den tredje er best, den handler om en fotballkamp på gamle Stadion (som nå har skiftet navn og visstnok har snudd seg en kvart omdreining), om da kjøteren til Apoteker Christensen forvillet seg ut på banen og beit linjedommeren til blods. Du tror kanskje det skjedde i femtini, men hver gang du forteller virker detaljene litt klarere, som om bikkja til Christensen nærmer seg oss i tid. En gang for femten år siden regnet jeg ut hvor mange ganger jeg kom til å få høre de syv historiene før jeg døde. Jeg husker ikke lenger hva jeg kom fram til. Etter en stund er du sliten av å fortelle og pisser i inkontinensbleia du husket å ta på deg. Deretter går du til sengs.
Dansebandjukeboksen har holdt på en god stund når snorkingen sildrer ut fra kammerset ditt; den er seig og litt fuktig, som ei myr. Vi fikk brev i forrige uke om at vi må kjøpe parabol for å få inn NRK, svenskeantenna vår slutter å fungere i mars. Det var snakk om at du skulle tenke på det, radioen holder vel i mellomtiden. Dunken er tom. Jeg sjekker termometeret (fjorten minus nå), kler på meg og går ut.
Flekkene blir borte til våren. Snart står solen opp. Da skal grisene ha mat.
Massakerteater
Fred Uts Filmpod #004 – Massakerteater
Ny konkurranse, litt lettere denne gangen. Du kan vinne den helt ålreite Bollywoodfilmen Satya, eller bare heder og ære hvis du ønsker det. Du må rett og slett kjenne igjen filmene fru Ut og jeg har massakrert. Svar sendes til gigaloffALFAKRØLLcTOiDOTTnett. Med unnskyldninger til geniene på Filmspotting, som kom opp med dette konseptet.
Sukiyaki Western Django
Som er akkurat så morsom som den høres ut, og anbefales på det sterkeste. Samuraiwestern med skuespillere som snakker engelsk uten å kunne språket. En del hissige actionøyeblikk og mye humor. Det er ikke meningen at dette skal tas alvorlig; en klok fyr skrev at Takashi Miikes versjon av satire går ut på å sette en spotlight på det han skal kødde med for så å stikke det med gaffel. Stiligere easternwestern enn denne kommer ikke jeg til å se i år. Trailer.
Battlestar Galactica: Razor
Solid, overraskende kompleks, spennende og ekstremt grim sidehistorie som vel ikke hadde trengt å eksistere. Men jeg er glad for at den gjør det. Den foregår før sesong tre, for de som lurer. Trailer.
Satya
Første halvdel av denne gangsterfilmen fra en av Bollywoods storheter, RamGopal Varma, er et mesterstykke: En klassisk slikblejeggangster-historie som på sitt beste kunne ha vært laget av en indisk Scorsese. Så kommer den obligatoriske kjærlighetshistorien, og etter omtrent to timer drukner filmen i klisjeer. Karakterene er interessante hele veien, slutten passende tragisk og enkelte scener i andre akt er på nivå med innledningen. Men alt i alt er dette bare nesten. Minus for et veldig irriterende soundtrack, og da mener jeg ikke sangnumrene. De er fine.
Konkurranseoppdatering
En kjapp oppdatering, bare. Har fått inn fire svar til nå, og jeg regner med at ingen slår Asbjørns utrolige fem rette av seks (her er den han ikke klarte). Men vinneren får bare heder og ære, alle er med i trekningen av mitt reserveeksemplar av Dynamite Warrior. Du trenger bare et riktig svar for å være med, og siden du finner et i denne posten burde det være en smal sak. Konkurransen er her, og fullstendig fasit kommer sånn omtrent på fredag.
Ellers har det blitt lite film denne uka, det går mest i Guitar Hero III, Endless Ocean og Mario & Sonic at the Olympics på Wii. Men jeg har rukket noen episoder av Battlestar Galacticas tredje sesong: så bra som TV noensinne kommer til å bli. Mer senere.
Konkurransetid! (Fred Uts Filmpod #003)
Skulle ikke være mer å si, egentlig. Youtubekontoen min funket ikke, animasjoner ble fjernet og bilder og lyd kom stygt ut av synk, men det er vel ikke så mye hjelp å få av bildene uansett. Det blir sikkert bedre neste gang. Her er’n i hvert fall:
Og her er linken jeg nevnte såvidt.
Fred Ut, Sønn 