Nå enda mer inkonsekvent

Posts tagged “depresjoner

Jeg tror.

fjes-2010-05-24-21-29.JPG
Jeg er agnostiker. Når det gjelder det metafysiske har jeg ingen preferanser i noen retning. Men i kveld har jeg behov for visshet, derfor det følgende. Jeg vet det sier seg selv.

1-Jeg tror det finnes galskap i verden, og idioti, men ikke ondskap. Jeg tror alle ønsker og forsøker å gjøre det rette. For de som får føle andres gjerninger på kroppen er dette en irrelevant nyansering.

2-Jeg tror ikke at det var bedre før. Det folk er redde for i dag er vi glade for i morgen. Teknologien går i riktig retning. Folk blir smartere. Livet blir enklere. Men se første trosartikkel.

3-Jeg tror at alle mennesker er født uten skyld og for det meste uten galskap. Alt er miljø. Arv er ingenting (for arv er bare miljø en generasjon tilbake i tid). Det ligger håp i dette, men også håpløshet.

4-Jeg tror at få ting er mindre relevant for et menneskes verdi enn dets kultur, religion, grad av solbrunhet eller hvorvidt det har livmor eller ikke. Du er det du gjør.

5-Jeg tror at kunnskap ønsker å være fri. Jeg tror at kunst ønsker å være fri. Jeg tror at åpenhet gir utvikling og at hemmelighold og at skam hemmer den.

6-Jeg tror, nei jeg vet, at jeg er elsket, respektert og i blant beundret. Jeg trenger dette og er takknemlig for det og forsøker

7-Jeg tror at det i det ovenstående finnes gråsoner og grensetilfeller og at det er svært risikabelt å tolke noe som helst helt bokstavelig. Unntaket er nummer seks.

Advertisements

Døde Beibs (en smakløs post)

DaulKim-KoreaNumero6.JWtwhbE2HYSl.jpg

Det hender jo at man har sine melankolske stunder, nordmenn er jo kjent for å se mørkt på ting. På et kølsvart tidspunkt i livet mitt krabbet jeg drita full mot vannkanten med helt seriøse planer om å drukne meg. Og selv om jeg var langt unna å få det til grøsser jeg når jeg tenker på det. Jeg vært der. Og vi er mange som har vært der. Selvmord er en del av vår felles bevissthet, en av mange ting (spontanabort er en annen) vi ikke snakker om. Men alle kjenner noen som kjenner noen som.

I Sør-Korea har de derimot blitt nødt til å snakke om selvmord. Det har vært uungåelig. Så mange koreanske kjendiser har tatt seg selv av dage de siste par årene at den mest praktiske måten å presentere dem på nok er å lage en smakfull tidslinjepresentasjon. Vel, relativt smakfull.

Og dette er bare de jeg fant navn, bilde og årsak på i løpet av et par timers overfladisk research så det er godt mulig jeg har glemt noen (eller blandet sammen noen fakta, gudene vet at det er mye å holde styr på.

Grunnen til at dette kommer opp i dag er at Daul Kim ble funnet død i går i leiligheten sin i Paris. Hun ble visstnok regnet som supermodell (Ikke rart. Wow. Selv om femten kilo til hadde kledd henne), men mye viktigere er det at hun var en blogger. Og en ganske god en. I likhet med en god del av de andre på tidslinja klaget hun over voldsomt arbeidspress og i perioder slet hun med melankolien, men ellers hadde hun såvidt jeg kan se lite til felles med de andre elleve. Jeg tror ikke det er spesielt opplysende eller meningsfylt med alle disse døde koreanske kjendisene, det er bare en kuriositet. Morsomt, liksom. Ha. Ha.

Poenget er heller at jeg blir forbannet når den eneste grunnen til at jeg oppdager spennende mennesker med morsomme blogger er at de har tatt livet av seg. Hvem faen tror de at de er, egentlig? Hvis de syntes jobben var så fryktelig strevsom kunne de hoppe av! Bo under en bro! Gå på heroin! Flytte til Andes! Skrive en dårlig bok! Starte et talkshow!

I stedet sørget de med sitt kortsyn og sin selvopptatthet for å frata verden muligheten for deres selskap. Idioter. De skjønte ikke at det alltid er noen som savner dem. Og det spekuleres i at det har vært en viss smitteeffekt her; Choi Jin-Sil tok muligens livet sitt fordi noen ga henne skylda for at Ahn Jae-hwan tok livet sitt. Når selvmord blir et uttrykk for mote er menneskeheten i store vansker. Lemen? Små spraglete Einsteiner i forhold til oss.

Både i jobbsammenheng og ellers har jeg møtt mennesker jeg ikke fatter hvordan klarer å eksistere. Noen av dem har lagret opplevelsene sine bakerst i hodet og velger rett og slett å ikke tenke på det. Noen har opplevd at livene deres raser helt sammen og har klart å lappe sammen det verste og vakle videre. Noen fantastiske individer greier til og med å bruke det som var DA til å være enda mer takknemlige for hvor greit de har det NÅ.

Når de kan leve, så kan alle. Når alle kan leve, så kan du også. Husk det.


I knestående / Filmer Siden sist

Jeg sliter i hodet mitt for tiden. Jeg sliter på jobb. Jeg sliter med å sove. Jeg sliter med å få tid nok med familien. Jeg sliter med å få tid nok alene. Jeg vet ikke helt hva som skjer med meg, men jeg er bedre nå, tror jeg. Kanskje. Tror det meste handler om stress, og følelsen av å mislykkes på mange fronter samtidig. Men jeg har kone og barn og hund og kompiser som støtter opp ekstra der det knaker, så shit ordner seg.

Dette som en slags unnskyldning. Jeg har ingen skrivesperre, men lite tid og ork. Skal skjerpe meg. Helt generelt. En filmpost først.

The French Connection

Egentlig er det bare to ting som er bemerkelsesverdig ved denne filmen;   William Friedkins ekstremt stramme regi og herrene Gene Hackman og Roy Scheider (rip) i hovedrollene. Historien er en vassen krimkjelekoker om narkotikasmugling, men Friedkin vrir plenty med spenning ut av et New York som gudskjelov ikke fins mer, og en brutal, utrettelig, ekkel hovedperson i Hackmans Popeye Doyle, en fyr som får Harry Callahan til å ligne the Dude. Mer er det egentlig ikke  å si. Veldig hissig biljakt også. Verdt en kikk.

Nine Songs

Michael Winterbottoms lefling med konsertscener og erotika har både fin musikk og pene mennesker med bevegelige kjønnsorganer, men noe kunstverk som helhet er dette ikke. Rent pornografisk er den kanskje inne på noe, men i så henseende torpederes den av en melankolsk grunnstemning; følelsen av all knullingen er lystløs og meningsløs og at hovedpersonene glir fra hverandre. Emoporno der altså.  Muligens noe for den unge, retningsløse, depressive Fred Ut. Den aldrende, utbrente, desillusjonerte Fred Ut hadde i hvert fall ikke videre sans. Primal Scream og BRMC er imidlertid bra band uavhengig av hva slags film de befinner seg i.

Brotherhood of Justice

Keanu Reeves kommer aldri til å bli noe annet enn en velmenende, kjekk mann som fungerer på film hvis han  fotograferes fra riktig vinkel og ikke snakker for mye, men hvis du synes han er stusselig nå må du se han i denne artige saken fra 1986 hvor både statister, møblement og tapeter overgår ham i skjermkarisma. For ikke å snakke om en purung Kiefer Sutherland. Historien dreier seg om noen sosserumper på high school som ser seg lei av at folk doper seg, gjør hærverk og snakker spansk,  og bestemmer seg for å slå tilbake. Dette er en TV-produksjon og bærer litt preg av dette, men den underholder på mange plan.

Dessuten: Heroes sesong 2 har startet bedre enn den negative hypen hadde fått meg til å tro. Underholdende nok i massevis, men framdriften fra de beste delene av sesong en er litt fraværende. Tror jeg skal nøye meg med å se dette på TV når det passer seg slik. Over Hekken var et helt ok gjensyn med en syk Ut Jr. i dag. Slett ingen ueffen film. Litt mer satire og litt mindre slapstick, så hadde denne vært en liten perle. Og Johann Golden må rett og slett gjøre flere stemmeskuespillerjobber.

KATAKOMBEOPPDATERING: K minus 18 Dager

(Hva er dette? Les FAQ)

De som kanskje kommer (slik jeg har skjønt det) foreløpig: Jeg+Fru Ut+1, Iversen + Madammen, Hjorthen + Habbenkanskje?, Nils J. Nesse(+1?) Tor Andre (ex-Typisk Tor Andre), Anne, Haakon, Siri+Gry, Linda+1, Lars Petter.

Folk som har sagt at de ikke kommer: Resten av filmantrop-folket (Asbjørn står over i år), Marchus og Allis  (så Hjorthen må ordne sin egen whisky).

Totalt blir vi altså færre i år, kanskje en 15-16, men har du lyst (og er over 18, sorry Jonas) er det bare å gi lyd, spesielt hvis du finner bloggen din i en av listene til venstre. Hvis dere som kommer utenfra vil ha med dere folk er det god plass til dem også.

Programmet er klart, og er nok det sterkeste hittil. Fordelen med at såvidt få av de virkelig beinharde filmantropene kommer er at lista over filmer få har sett blir større, så jeg har mer å plukke fra.

Litt statistikk fra årets program:

Antall langfilmer:7 , antall korte:1, antall land som er representert: 6, Antall filmer i svart/hvitt: 2, tiår som er representert: 6, antall filmer fru Ut har sett: 4, antall filmer Asbjørn Ness har sett: 1, nye poster på programmet: 2


Men hva er han doktor i, egentlig?


Man skulle vært Doctor Doom.


Doctor Doom har en skinnende rustning med mange finesser og finurligheter. Han har en kul skoggrønn kappe også. Litt Legolas, Litt Darth Vader. Han er ikke ond, akkurat, bare veldig ambisiøs. Han ønsker å ta over verden og gjøre alle oss andre til hans undersåtter. Han er allerede monarken over Latveria, som høres ut som det ligger i Baltikum men antakelig er i Bayern et eller annet sted. Dooms undersåtter er livredd sin herre, men har også respekt for ham. Og han passer på dem så lenge de følger hans vilje. Litt som Vladimir Putin, eller George W. Bush, bare tøffere. Påkaller du deg Dooms vrede disintegrerer han deg på stedet. Det føles ærligere.

Doctor Doom har tjenere som ikke alltid heter Igor, men som godt kunne gjort det. Doom er litt trollmann på morssiden og en gang i året slåss han med demoner fra Helvete for å sette moren fri. I blant lager han en armé av roboter, og bare de Fantastiske Fire eller Prins Namor eller Avengers kan stoppe de syke planene hans.

Doctor Doom sier ofte ting som «Bah! Tåper!» og omtaler ofte seg selv i tredjeperson. Bak visiret er han vansiret, i fortiden hans fins tapt kjærlighet.

Man skulle vært Doctor Doom.

Under uforberedte lekseprøver hender det at jeg lar elevene mine få smake GalVitenskapsmann-latteren min. Jeg har lest Austin Grossmans Nydelige Soon I will Be Invincible og  Essential Super-Villain Team Up og vet hva som kreves av en superskurk. Men jeg kommer aldri til å erobre verden. I et slikt perspektiv har jeg ikke utrettet noe som helst.

Det har ikke Doctor Doom heller. Han mislykkes alltid. Han stoppes alltid. Slottet hans sprenges, han kommer seg unna via en hemmelig tunnel og lover å komme tilbake i neste nummer med en ny hær, og denne gangen kommer ikke robotene til å gjøre opprør.

Han gir seg aldri. Han setter seg ikke ned og griner når verden går ham i mot. Han føler seg aldri mislykket eller sliten eller frustrert. Jeg er ingen taper, men føler meg slik i mørke stunder. Han er en taper og forstår det aldri.

Man skulle vært Doctor Doom.