Filmer siden Sist: Metall eller Plastikk?
Iron Man 2 vs. Kick-Ass
Sommeren kommer tidlig i år. Allerede før vi skrev første mai var superheltbonanzaen over oss, og nå er det hele mer eller mindre over allerede. Bare Scott Pilgrim vs. The World gjenstår av årets mest etterlengtede tegneseriefilmatiseringer.
I Fred Ut, Sønns lesersegment var nok Kick-Ass et like spennende prosjekt som Iron Man 2. De siste årene har oppfølgeren til overraskende spreke blockbuster like ofte vært oppblåste og poengløse (Pirates of the Caribbean 2) som genialt universbyggende (the Dark Knight). Mens Kick-Ass er noe så sjeldent som en kompromissløs indiefilmatisering av en nisjeserie. Regissør Matthew Vaughn (Layer Cake, Stardust) er dessuten en pålitelig mann (han gadd blant annet ikke å regissere X-Men 3 fordi han mente produksjonstiden var for kort, mens Iron Mans Jon Favreau er noe mer av en håndverker. Det er også mye mer som gå galt med en superheltfilmatisering som skal trekke ut det beste av en tegnet såpeopera som har pågått i mange tiår enn i en filmatisering av en stram miniserie som til alt overmål var ferdig som filmmanus og tegneseriemanus samtidig.
Kick-Ass har det beste premisset: Hva hadde hendt om en ganske normal fyr tok på seg et kostyme og tasset rundt for å stoppe kriminalitet? Dette er den samme problematikken som Zack Snyder på tåpelig vis fjernet helt fra fjorårets Watchmen. Sannheten er at det ville se forholdsvis klønete ut, men at han sikkert ville få en god del fans på youtube.
Iron Man er videreføringen av historien om den rike drittsekken med et hjerte av magma. De mer selvdestruktive sidene av Tony Stark (han er tegneserienes mest kjente alkoholiker) ble bare såvidt berørt forrige gang, denne gangen er han virkelig en mann på kanten. Hans utrettelige assistent (igjen spilt av Gwyneth Paltrow), hans gode venn (Terence Howard har denne gangen blitt byttet ut med Don Cheadle uten at det gjør så stor forskjell) og Nick Fury, sjefen for S.H.I.E.L.D (Samuel Jackson, som vi så etter rulleteksten i den første filmen, samt i the Incredible Hulk og Wolverine) jobber for å holde ham sånn noenlunde i vater.
Begge filmene har et stort persongalleri, men mens Kick-Ass muligens hadde vært en strammere film hvis enda mer hadde sirklet rundt helten vår handler det store persongalleriet i Iron Man 2 først og fremst om universbygging. Marvel har, etter noen år med prøving og feiling, skjønt hvordan de skal håndtere sitt univers på celluloid; alt må henge sammen. Kritikerne som har beskyldt filmen for å være overlesset har virkelig ikke skjønt poenget. Det blir som å irritere seg over Ringenes Herre – filmene fordi de ikke bare handler om Frodo og gartneren hans. Det er større ting på gang enn bare Iron Man her, noe den deilige lille teaseren etter rulleteksten bekrefter.
Den eneste som virkelig er irriterende i Iron Man er Sam Rockwell som den utrolig sleske magnaten Justin Hammer. Samspillet mellom ham og Mickey Rourkes superskurk Impulse er fornøyelig, men om Impulse hadde tapetsert veggen med innvollene til Hammer i andre akt hadde ikke filmen tapt noe annet enn lengde. I Kick-Ass er skurkene med ett hederlig unntak gangstere så klisjefylte at det grenser til det rasistiske, men de er likevel ikke halvparten så irriterende. Muligens fordi de blir smørt utover veggen mye oftere.
Kampsekvenser og videovold er overraskende nok vel så tøff i Kick Ass, til tross for bortimot et siffer mindre på budsjettet. Blodet flyter i bøttevis, men alltid i komisk øyemed. De beste sekvensene minte meg om Hot Fuzz, den morsomste filmen når det gjelder blodig action jeg kan huske å ha sett. De som har reagert på Hit-Girl, den elleve år gamle jenta som står for størstedelen av ketsjupen, bør spørre seg selv om volden hadde vært mer akseptabel om hun var en sexy søttenåring.
FIlmene er i det hele tatt stort deilg lytefrie, og posisjonerer seg begge i ypperste klasse blant tegneseriefilmatiseringer. Kick-Ass er den sprekeste indietegnefilmatiseringen siden Sin City. Iron Man er en hårsbredd unna å være Marvels the Dark Knight. Dette er eksempler på at tegneseriemediet nå tas på alvor i Hollywood. I steden for å forsøke å gjøre menn i strømpebukser spiselige for uinnvidde er det nå mulig å filme tegneserier slik man filmer Shakespeare. Gode historier handler om store personligheter, ikke gummidrakter med brystvorter. Se begge på kino. Særlig mye morsommere blir det ikke der i år.
Jeg klarte nesten å skrive hele denne anmeldelsen uten å nevne Scarlett Johansen i lær. Nesten.
DESSUTEN har jeg foreløpig sett tre filmer av Louis Bunuel, de sparer jeg til senere. Jeg har sett Battle Royale om igjen, den har jeg skrevet om her. De to Mac-dokumentarene Welcome to Macintosh og Macheads forteller ikke så mye nytt eller spennende. Macheads er et direkte kjipt forsøk på å fremheve de særere sidene av the Cult of Steve, den andre er ok. Tomme Tønner er periodevis morsom og teknisk fin på alle områder, men torpederes av et ubrukelig manus. Til og med Kill Buljo hang mer på greip enn dette! Zombieland er en strålende zomcom (med litegranne rom-), langt bedre enn den evig overvurderte Shaun of the Dead. Det er skikkelig urettferdig at den ikke får sin egen post, men jeg er en travel mann for tiden.
Og denne her var heller ikke ueffen; The Forbidden Zone er regissert av Richard Elfman, broren til Danny (som står for musikken sammen med resten av Oingo Boingo, han spiller dessuten Satan). En veldig rar familie har en portal til den Forbudte sonen i kjelleren, der hersker en slem dronning som er gift med Tatoo fra Fantasy Island. Dessuten går det en froskemann rundt uten grunn. Tenk deg Alice i Eventyrland krysset med Dr. Caligaris Kabinett OG en episode av Benny Hill regissert av David Lynch OG Tim Burton. På fylla. Også er det en musikal. Selvsagt. Her lukter det klokkatolvfilm i Katakombene lang vei.
Filmer siden sist: Den brune syra bør du ligge unna, ettersom vi har hørt
WOODSTOCK (Director´s cut)
Lille Julaften gikk tre timer og førtifem minutter av dagen med til en tur på Woodstockfestivalen i 69. Noen som har hørt om den? Fred og kjærlighet og søle? Nakenbading og Hendrix som spiller Star-Spangled Banner og splitscreen og undrende fastboende? Ikke? De som er gamle nok til å huske den tilhører vel uansett den generasjonen som så møysommelig har ødelagt verden etterpå, så jeg håper for deres skyld at det er sant som de sier om at du ikke husker den hvis du ville være der (eller var der).
I det nulltitallet faller sammen som opposisjonsdemonstranter i Teheran og mer og mer tyder på at menneskeheten rett og slett er føkka burde det kanskje være en trøst å finne i en film om noen hundre tusen som hadde det fint sammen på et jorde, men festivaler har vi jo fortsatt. Og Woodstock var strengt tatt ikke noe annet en den første moderne festivalen. Ikke så godt organisert som de senere, med litt flere mennesker og litt mer dop enn i dag, men en festival like fullt. Dette var ikke noe mer. Illusjoner om noe annet skyldte datidens kjemisk selvpåførte massesuggesjon og denne filmen.
For det er en nydelig film, enda mer teknisk imponerende på Blu-Ray i denne versjonen. Musikken er også uforlignelig – alt du har hørt er sant. Hvis du ikke var der (eller ikke kan huske det) er det bare å sette på denne mens du går litt til og fra og sysler med andre ting. Dette er Bergensbanen, med tøffere bilder og bedre soundtrack. Og er du ikke lei etter fire timer fins det like mange timer med uutgitte konsertopptak på disk 2.
Dessuten:
måtte jeg se mesteparten av Home Alone med klassen min et par dager før jul, den er ikke noe bedre enn den var. Chris Columbus kan vel regissere seg ut av en svart søplesekk i sine beste øyeblikk, men det er bare så vidt. Disneys Sverdet i Stenen var ikke noe bedre – snakk om å kaste bort potensiale! Da er Død Snø et mesterverk i forhold.
TORDENDOMEN 5
Det er ikke lenge til vi er i gang nå, her er tradisjonen tro alle filmene jeg har sett til nå i 2009. Bate nitti filmer i år, XBoxen samt dobbelt så mange barn har gjort et visst innhogg. Blir det færre må jeg nok starte med 32 neste år, men dette holder akkurat til å begynne med 64 tror jeg. Det kan hende jeg rekker en eller to til, men feltet i TD5 består nok i all hovedsak av 64 av de følgende:
2001
And Frankenstein created Woman
Android
Anvil: the story of Anvil
Astro-Zombies
Avatar
the Blues Brothers
Bolt
Born to Fight
Bridge to Terabithia
Chak Dé! India!
Coraline
Crows Zero
the Dark Knight
Die Hard
District 9
Donnie Brasco
Død Snø
Encounters at the end of the World
Flushed Away
Foxy Brown
Futurama: Bender´s Game
Futurama: Into the Wild Green Yonder
Føkking Åmål
the Godmonster of Indian Flats
the Good, the Bad the Weird
Gycklarnas Afton
Harlan Ellison: Dreams with sharp Teeth
Hardware
Hellboy 2: the Golden Army
Home Alone
In Bruges
Inglorious BastArds
Inglorious BastErds
JCVD
Julenatt i Blåfjell
the Kid stays in the Picture
Kilink Istanbul´da
the Lady Eve
the Land that Time Forgot
the Last Woman on Earth
Listen Up! the Lives of Quincy Jones
London in the Raw
My Name is Bruce
Man on Wire
Monsters vs. Aliens
New tale of Zatoichi
Orfeu Negre
Once
the Orphanage
Offside
Patrick
Persona
Pinocchio
Piranha II: the Spawning
Ponyo på klippen ved havet
Q: the Winged Serpent
Raiders of the Lost Ark
the Rising: the Ballad of Mangal Pandey
Repo! The Genetic Opera
[Rec]
the Saragossa Manuscript
Satanis: the Devil´s Mass
Sinng is Kinng
the Secret Glory
Sita sings the Blues
Star Trek
Shootout at Lokhandwala
Slumdog Millionaire
Snøhvit og de syv dverger
Son of Rambow
Southland Tales
Sverdet i Stenen
the Tale of Zatoichi
the Tale of Zatoichi continues
Tropic Thunder
Up
Varmere Dager
Wanted
Watchmen
the Wrestler
the White Diamond
Woodstock: director´s cut
X-Men Origins: Wolverine
Zack and Miri make a porno
Filmer siden sist: Satan på Søndag
SATANIS – the Devil´s Mass
Anton LaVey grunnla på slutten av sekstitallet et lite kirkesamfunn i San Fransisco, byen der alt går an og jeg gjerne skulle ha bodd en gang før jeg dør, men neppe kommer til å besøke en gang. Han så kristendommen som hyklersk, undertrykkende og begrensende. Alt handler om hva man ikke får lov til å gjøre og hvordan man må te seg for å komme til et mulig etterliv. LaVey tenkte det måtte være greit å ha en religion som var åpen, fri og dyrket individets lyster, og siden dette var det motsatte av kristendom slik han så det kalte han sin lille kirke for Church of Satan. Alt dette er i for seg greit nok, og i denne dokumentaren framstår LaVey som en smart, reflektert fyr som ikke tar seg selv eller kirken sin så enormt alvorlig. En slags hippieversjon av Marilyn Mansen, sånn omtrent.
Problemet er at Satankirken hans har en hel haug med ritualer løselig basert på gamle djevledyrkelsesriter, med Lavey som yppersteprest i et skikkelig teit djevlekostyme. Og disse ritualene, som utgjør mesteparten av filmen, har såpass mye blasfemig og halvhjertet nakenhet i seg at filmen fikk kultstatus og kinovisning i USAs mer snuskete kinoer. Som i mange andre tilfeller var dette helt uten grunn, for ritualene er minst like kjedelige (og en god del teitere) enn de tilsvarende ritualene i alle andre religioner, og det hjelper ikke at alle de medvirkende er så fullstendig utavhuetsteine at de knapt kan bevege seg (nevnte jeg at dette er San Fransisco på slutten av sekstitallet?). Det hele er så dørgende kjedelig at de i utgangspunktet interessante elementene i filmen drukner.
Intervjuene med LaVey og menigheten hans er underholdende, naboenes reaksjoner på det merkelige de finner på er også morsomme. På et tidspunkt ble f.eks LaVey arrestert fordi han ikke gjorde noe med løven sin, som brølte om natten og holdt naboene våkne. Litt Kasper, Jesper og Satan der, altså.
Men som med London in the Raw er dette en film som holder langt mindre enn den lover, og at noen kan ta dette på alvor rart for meg. LaVey knabbet mesteparten av ideer og skriverier fra Nietzsche, Aleister Crowley og Ayn Rand. Kirkebrennere og tilhengere av bråkete band med sementblandere på vokal og stort forbruk av billig svart hårfarge vil muligens kose seg.
Julenatt i Blåfjell
En blandet opplevelse, dette, men alt i alt likte jeg den litt. Dette universet har stort potensiale i filmversjon, og jeg likte hvordan den koselige tonen fra barne-tv forandres til noe litt mer fantastisk og litt mørkere her. Jeg likte historien, måten kosmologien utvides på. Det er mye fin visuell design her, jeg liker innsiden av fjellet godt. Hele filmen forsøker å se ut som en internasjonal fantasyfilm, det kan jeg respektere.
Men det er svært mye som halter her, særlig når vi beveger oss utenfor blåfjell. Det er så mange ting som føles klønete, kunstig, tilgjort, tomt og rett og slett dårlig her at det er fristende å gi regissørene mesteparten skylden. Jeg har ikke sett Roar Uthaugs Fritt Vilt-filmer, men medregissør Katarina Lauring har gjort en del Hotel Cæsar, og regien her er omtrent like spenstig; hvor uspennende kan man egentlig iscenesette en sledejakt eller to nisser som gjemmer seg under et bord og faktisk dør hvis noen ser dem?
Det som truer med å senke hele filmen er cg-effekter som er så svake at Jakten på Nyresteinen framstår som Fellowship of the Ring i forhold. Og den er fra 1996. Det er greenscreenjobbing her som noen burde fått sparken for, og det var et fatalt feilgrep å ikke filme flere eksteriører. Se på skisekvensene i Død Snø, for eksempel, sammenlign med sledejakten i Blåfjell. Dette er krise. Enkelte elementer fungerer bedre enn andre (de gamle inne i fjellet er akseptable, effekten når fjellet åpner og lukker seg er vel grei), men snøfonnene utenfor blåfjell hadde såvidt klart seg i en Roger Corman-film fra femtitallet. Skrot.
Dialogen kan jeg leve med (bortsett fra at lyden på visningen jeg var på var så polvott at jeg lengtet etter norske undertekster), men skuespillerprestasjonene er svært ujevne. Og når seks- og syvåringene må få handlingen forklart hele veien er ikke sammenhengen god nok.
De skal ha for ambisjonsnivået sitt, universet sitt og en helt grei handling. Men ikke alle bak denne filmen kan være like godt fornøyd med håndverket sitt.
Zack & Miri make a Porno
er rett og slett den siste Kevin Smith-filmen. Og egentlig er det ikke så mye mer å si enn det. Synes denne vippet over i Smiths patenterte sentimentalitet litt for fort og at pornohumoren godt kunne… eh… melkes enda mer. Fine skuespillerprestasjoner over hele linja, særlig likte jeg Justin Long (Macen fra I´m a Mac / I´m a PC – reklamene) i en liten rolle. Og hobbyskuespillerne fra Clerks viser enda en gang at de kan dele scene med hvem som helst og slippe unna med det. Helt grei Kevin Smith som neppe vil skaffe ham nye fans eller skrelle av de gamle. Magakjørsekvensen er en klassiker.
Filmer siden sist – skikkeligmiddelsutgave
LONDON IN THE RAW
En tidlig mondofilm av det snillere slaget i blu-rayutgave velsignet av det Britiske FilmInstituttet hørtes skikkelig fristende ut på en sliten småbarnspappa klar for litt sleaze. Etter den rett og slett traumatiserende Africa Addio som jeg så for noen år siden har jeg lurt litt på hva mondosjangeren hadde å by på i når det ikke var drap og lemlestelser inne i bildet. Ikke mye, viste det seg. London in the Raw er for stueren, ingenting skjer. Det som en gang muligens var vovet (mavedans, aktmodeller, litt stripping) er mest kjedelig, og den eneste gangen filmen vekker noen følelser overhodet er perverst nok den ene typiske mondoscenen, en veldig detaljert forklaring av hvordan man setter inn hårplugger. Ææsj.
Ellers dras vi med fra pub til pub og fra restaurant til restaurant med bare noen junkier og beatniker som avveksling. Man forsøker å framstille dette som Englands mørke side, men riktig mørkt blir det aldri. En og annen lett bisarr sekvens er nok til å holde deg våken, men heller ikke mer. Alt ser veldig iscenesatt ut. På Blu-ray er sekstitallsbildene likevel litt spennende, det var altså slik det så ut der på den tiden liksom. Alt i alt: Ingenting det er verdt å bruke tid på, dette.
Astro-Zombies
Men London in the Raw er et mesterverk sammenlignes med Astro-Zombies. Hvor mange z-filmer av denne typen jeg har sett vet jeg ikke lenger. De har bestandig omtrent samme handling, sjarmen ligger i detaljene. Denne er laget så sent som i 1969 og har vår alles Tura Satana i en ledende rolle, da er det nesten straffbart å prestere noe så kjedelig som dette. Handlingen er et forsøk på å kombinere en slags spionthriller, en galvitenskapsmannfilm og femtitallets billigste sf. Det var absolutt potensiale her, men det pisses bort av regi så nitreig at hele filmen lett kunne vært kuttet ned til et drøyt kvarter uten at seeren hadde gått glipp av annet enn gjentakelser og John Carradine som vaser rundt på labben sin uten mål og mening.
Det første drapet, tittelsekvensen med fjernstyrte roboter og Satana (som tross alt ikke helt klarer å være uengasjerende selv om hun tydeligvis ble bedt om å være det her) er tålelig. Men hvem gidder vel å se filmer som er så kjipe at høydepunktet er de sekvensene man orker å se uten å spole og/eller sovne? Altså, bortsett fra meg?
Donnie Brasco
Er vel et stykke utenfor topp-ti lista over fine gangsterfilmer, men er en solid film med en opplagt Al Pacino (i en av sine siste roller der hoohaaingen begrenses noe) og Johnny Depp (som ikke er helt på sitt beste men likevel bunnsolid) gjør fine prestasjoner som undercoverpolitimannen og hans mentor. Det lukter litt Infernal Affairs / Departed av scenene der Depp sliter med sin doble identitet, og Sopranos av livet til de litt avdankede gangsterne, men helt på samme nivå befinner vi oss ikke. Liker du gangsterfilmer generelt vil du som meg like denne godt, men har du ingenting til overs for italoamerikanere fra New York og omegn med stygge dresser, rare aksenter og pengene sine i en rull på innerlomma kan du like gjerne se noe annet.
Fred Ut, Sønn 