Nå enda mer inkonsekvent

Posts tagged “haibane renmei

Bekengler og detektiver.

FILMER SETT SIDEN SIST:

Haibane Renmei – Charcoal Feather Federation

Har skrevet litt om denne serien underveis, men nå er jeg i mål, dermed passer det med en ekstra kikk. Haibane Renmei forteller historien om Rakka, som våkner opp i en kokong i et ukjent rom i et ukjent hus på et ukjent sted uten å huske stort annet enn navnet sitt. De hun møter i huset er Haibane, med vinger og glorie, og har kommet til denne verdenen på samme måte. Byen de bor i omgis av en ugjennomtrengelig mur, og de eneste som får lov til å gå utenfor er de mystiske Haibane Renmei. Gjennom tolv halvtimes episoder følger vi Rakkas forsøk på å forstå og akseptere sin nye eksistens.

Haibane Renmei ligner ikke noe annet jeg har sett, anime eller ikke. Tidligere har jeg forsøkt å beskrive serien som et mysterium a la Lost fortalt i tempoet til en film som The Straight Story. I de 3-4 episodene som følger den fascinerende åpningen tvinnet jeg tommeltotter mens jeg ventet på de store avsløringene om hva denne verdenen var og hvorfor den eksisterte. Men etterhvert ble det tydelig at det ikke var poenget i det hele tatt. Når noen forklarer hvordan noe henger sammen er det ikke meningen at vi skal lure på om det som blir sagt er sant eller ikke. Det er meningen at vi skal godta denne verdenenen som den er, ikke at vi skal finne ut i detalj hvordan og hvorfor den er satt sammen.

Dette er noe så sjeldent som et animert studium i menneskets natur. Historien glir så sakte frem for at alle karakterene skal få tid til å framstå med dybde. Og gud er i detaljene; ting som å gå til byen for å handle, å ta ut søpla, skaffe seg jobb og så videre blir spennende fordi nesten hver eneste replikkveksling lærer oss noe om de som snakker eller om verdenen de bor i. Det hjelper selvfølgelig at karakterene er interessante i seg selv; hovedpersonen Rakka er en sårbar (hun snubler, mister ting, gråter, blir stadig syk og er stadig redd), men heltemodig ungjente som selv ikke Hayao Myiazaki kunne levendegjort bedre.

Den omhyggelige skildringen av dagligliv har i det hele tatt mye til felles med Studio Ghiblis beste arbeider, men temaene er mørkere; Hvorfor lever vi? Hva er verdt å leve for? Når er vi gode mennesker? Hvordan overlever vi sorg? Det er mye sårt her, jeg følte sterkere for de animerte englene enn for noen mennesker av kjøtt og blod jeg har sett på film i år.

Dette er anime for tålmodige sjeler; ingen sex, ingen vold, intet apokalyptisk klimaks, men en opplevelse som blir sittende for de som klarer å gi seg hen.

Flott Haibane Renmei-side her.

Haibane Renmei kan kjøpes i billig sonefri versjon her.

____________________________________

Sherlock Holmes: The Sign of Four

Jeg har alltid likt Sherlock Holmes, men dette blir bare nesten. Det som er hentet fra Conan Doyles kildemateriale funker selvfølgelig fint, mens B-filmelementene som puttes inn innimellom varierer voldsomt i underholdningsverdi. Mannen med trebeinet er en effektiv skurk (sekvensen i åpningen der han skremmer en gammel mann til døde er filmens høydepunkt), men Arthur Wontner er litt stiv som Holmes, selv om han utseendemessig er perfekt. Og doctor Watsons seksualtrakassering av Holmes’ klient hører da ingensteds hen? En del fiffig fotografering og muligens morsom cockneydialog spoleres av dårlig lyd- og bildekvalitet. Anbefales kun spesielt interesserte. Fru Ut mente at Dick Tracy var tøffere, men hun har jo ikke sett Mr. Moto ennå.
________________________________

Herr/fru Anonym postet en lenke i forrige kommentarfelt til kaninene til Angry Alien Productions, som i lengre tid har satt opp sine hårete versjoner av klassiske filmer. Casablanca og Jaws er mine favoritter, tror jeg.

Reklamer

Kjærleik i Beijing. Mumitrollet. Argento.

FILMER SETT SIDEN SIST:

Haibane Renmei, som føles som Lost regissert av David Lynch i Straight Story – modus, men som endelig viser tegn til drama etter å ha brukt nesten halve serien på gjøre oss kjent med karakterene. Vakkert.

Perhaps Love

Hong Kong har en lang musikaltradisjon, men den har ligget død lenge. Etter å ha sett Perhaps Love lurer jeg på hvorfor. Hvis dette er nivået musikalene pleide å ligge på der i gården er tida overmoden for en skikkelig revival. Dette er en skikkelig fin film.

Det hele dreier seg om Sun Na (spilt av Xun Zhou, et nytt bekjentskap for meg), en ambisiøs skuespillerinne som har ofret identiteten sin for berømmelsen, regissøren Nie Wen, (spilt av veteran og popstjerne Jacky Cheung i en altfor sjelden hovedrolle) som ga henne alt hun ønsket seg, og Lin Jian-dong (spilt av en av Fru Uts favorittjekkaser, Takeshi Kanesheiro) som hun forlot og forsøkte å glemme. De tre kommer sammen for å spille inn en musikal om en trapesartist med hukommelsestap som har latt en sirkusdirektør skape minnene sine, og som møter igjen gamlekjæresten. Det går som det må gå.

Regissør Peter Chan har hentet inspirasjon fra mange hold; overraskende nok er det ikke Moulin Rouge, men Eternal Sunshine of the Spotless mind det lånes mest fra. Men det er ikke noe i Eternal Sunshine som er like vakkert innrammet og fotografert som Perhaps Loves flashbacksekvenser Beijing. Christopher Doyle må ha gjort en avtale med Djevelen. Han er den eneste grunnen til at jeg er spent på lady in the Water.

Jeg skrev litt her om dagen om at Hkfilmer ofte kan være tunge på underholdning og lette på substans. Perhaps Love er slett ingen dum film, det sies mye fornuftig om kjærlighet, oppurtunisme og nostalgi her, og det hele gestaltes av skuespillere som er mer enn kleshengere. Det eneste jeg har å utsette på denne filmen er egentlig selve sangene; de er litt anonyme, med unntak av den som heter Den of sin eller noe sånt, den er veldig tøff. Bruken av sangene er imidlertid stilig, og Jacky Cheung kalles ikke «God of Song» for ingenting. Bra lunger på den mannen.

Alt i alt er dette en vakker, trist, klassisk liten musikal med mindre pantomime og mer følelser enn gjennomsnittet. Og slutten er ikke slik man tror den blir.

Anbefales alle, men spesielt Tor Andre🙂

________________

Nytt

De 25. Hong Kong Film Awards
Har nettopp blitt delt ut. Et litt magert Hongkong år ble behørig feiret, men når Initial D får priser er kandidatene for svake. Election tok en drøss med priser. Full liste her. Perhaps Love burde fått flere, mener nå jeg.

The Third Mother
Tok en tur bortom den fabelkatige Dario Argento-siden Dark Dreams for å sjekke status på den tredje filmen i Trilogien om de tre Mødrene. Det henger altså slik sammen at filmene Suspiria(1977) og Inferno(1980) er de to første filmene i en trilogi basert på en prosatekst av Thomas De Quincey (1785-1859), fra Confessions of an Opium Eater:

«…What is it the sisters are? What is it that they do? Let me describe their form, and their presence: if form it were that still fluctuated in its outline, or presence it were that for ever advanced to the front, or for ever receded amongst shades.

The eldest of the three is named Mater Lachrymarum, Our Lady of Tears. She it is that night and day raves and moans, calling for vanished faces. She stood in Rama, where a voice was heard of lamentation, – Rachel weeping for her children, and refusing to be comforted. She it was that stood in Bethlehem on the night when Herod’s sword swept its nurseries of Innocents, and the little feet were stiffened for ever, which, heard at times as they tottered along floors overhead, woke pulses of love in household hearts that were not unmarked in heaven.

Her eyes are sweet and subtle, wild and sleepy, by turns; oftentimes rising to the clouds, oftentimes challenging the heavens. She wears a diadem round her head. And I knew by childish memories that she could go abroad upon the winds, when she heard the sobbing of litanies or the thundering of organs, and when she beheld the mustering of summer clouds. This sister, the eldest, it is that carries keys more than papal at her girdle, which open every cottage and every palace. She, to my knowledge, sat all last summer by the bedside of the blind beggar, him that so often and so gladly I talked with, whose pious daughter, eight years old, with the sunny countenance, resisted the temptations of play and village mirth to travel all day long on dusty roads with her afflicted father. For this did God send her a great reward. In the spring – time of the year, and whilst yet her own Spring was budding, he recalled her to himself. But her blind father mourns for ever over her; still he dreams at midnight that the little guiding hand is locked within his own; and still he wakens to a darkness that is now within a second and a deeper darkness. This Mater Lachrymarum has also been sitting all this winter of 1844 – 5 within the bed – chamber of the Czar, bringing before his eyes a daughter (not less pious) that vanished to God not less suddenly, and left behind her a darkness not less profound. By the power of the keys it is that Our Lady of tears glides a ghostly intruder into the chambers of sleepless men, sleepless women, sleepless children, from Ganges to Nile, from Nile to Mississippi. And her, because she is the first – born of her house, and has the widest empire, let us honour with the title of «Madonna!»

The second sister is called Mater Suspiriorum – Our Lady of Sighs. She never scales the clouds, nor walks abroad upon the winds. She wears no diadem. And her eyes, if they were ever seen, would be neither sweet nor subtle; no man could read their story; they would be found filled with perishing dreams, and with wrecks of forgotten delirium. But she raises not her eyes; her head, on which sits a dilapidated turban, droops for ever, for ever fastens on the dust. She weeps not. She groans not. But she sighs inaudibly at intervals. Her sister, Madonna, is oftentimes stormy and frantic, raging in the highest against heaven, and demanding back her darlings. But Our Lady of Sighs never clamours, never defies, dreams not of rebellious aspirations. She is humble to abjectness. Hers is the meekness that belongs to the hopeless. Murmur she may, but it is in her sleep. Whisper she may, but it is to herself in the twilight. Mutter she does at times, but it is in solitary places that are desolate as she is desolate, in ruined cities,and when the sun has gone down to his rest.

This sister is the visitor of the Pariah, of the Jew, of the bondsman to the oar in the Mediterranean galleys; of the English criminal in Norfolk Island, blotted out from the books of remembrance in sweet far-off England; of the baffled penitent reverting his eyes for ever upon a solitary grave, which to him seems the altar over-thrown of some past and bloody sacrifice, on which altar no oblations can now be availing, whether towards pardon that he might implore, or towards reparation that he might attempt. Every slave that at noonday looks up to the tropical sun with timid reproach, as he points with one hand to the earth, our general mother, but for him a stepmother, as he points with the other hand to the Bible, our general teacher, but against him sealed and sequestered; every woman sitting in darkness, without love to shelter her head, or hope to illumine her solitude, because the heaven-born instincts kindling in her nature germs of holy affections, which God implanted in her womanly bosom, having been stifled by social necessities, now burn sullenly to waste, like sepulchral lamps amongst the ancients; every nun defrauded of her unreturning May-time by wicked kinsman, whom God will judge; every captive in every dungeon; all that are betrayed, and all that are rejected; outcasts by traditionary law, and children of hereditary disgrace: all these walk with Our Lady of Sighs. She also carries a key; but she needs it little. For her kingdom is chiefly amongst the tents of Shem, and the houseless vagrant of every clime. Yet in the very highest ranks of man she finds chapels of her own; and even in glorious England there are some that, to the world, carry their heads as proudly as the reindeer, who yet secretly have received her mark upon their foreheads.

But the third Sister, who is also the youngest-! Hush! whisper whilst we talk of her! Her kingdom is not large, or else no flesh should live; but within that kingdom all power is hers. Her head, turreted like that of Cybele, rises almost beyond the reach of sight. She droops not; and her eyes, rising so high, might be hidden by distance. But, being what they are, they cannot be hidden: through the treble veil of crape which she wears the fierce light of a blazing misery, that rests not for matins or for vespers, for noon of day or noon of night, for ebbing or for flowing tide, may be read from the very ground. She is the defier of God. She also is the mother of lunacies, and the suggestress of suicides. Deep lie the roots of her power; but narrow is the nation that she rules. For she can approach only those in whom a profound nature has been upheaved by central convulsions; in whom the heart trembles and the brain rocks under conspiracies of tempest from without and tempest from within. Madonna moves with uncertain steps, fast or slow, but still with tragic grace. Our Lady of Sighs creeps timidly and stealthily. But this youngest Sister moves with incalculable motions, bounding, and with tiger’s leaps. She carries no key; for, though coming rarely amongst men, she storms all doors at which she is permitted to enter at all. And her name is Mater Tenebrarum – Our Lady of Darkness.

These were the Semnai Theai, or Sublime Goddesses, these were the Eumenides, or Gracious Ladies (so called by antiquity in shuddering propitiation), of my Oxford dreams…»

Et spennende mythos, dette, med koblinger både til Furiene fra gresk mytologi (og Sandman) og til en av favorittbøkene mine; Fritz Leibers Our Lady of Darkness.

Suspiria (om mater Suspiriorum) er en av de flotteste filmene jeg vet om, mens Inferno (om mater Tenebrarum) er ok. Den tredje skulle startet produksjon nå i april ,men er utsatt til høsten. Argento selv har uttalt at han gleder seg til å vende tilbake til mødrenes syke verden, etter å ha gått lei av den semi-realistiske stilen han har benyttet i de tre siste filmene sine. Den nyeste, tv-filmen Do you like Hitchcock er ute på DVD (og gikk utrolig nok på svensk TV i fjor sommer uten at jeg fikk sett den), men er etter sigende minst like nitrist som fjorårets The Card Player. La oss be en stille bønn om at gamle Dario finner igjen Mojo’en sin og gjør et like solid comeback som Romero har gjort. September er foreløpig produksjonsstart, men før det skal Dario lage en ny episode Masters of Horror. Dårlig prioritering, spør du meg.

___________________________

Trailerparken

CLERKS II
Jeg likte tittelen The Passion of the Clerks bedre, men likevel.

THE SIMPSONS
For å blidgjøre Anne.

THE SPARROW
Johnnie To holder tempoet oppe, det er bare Takashi Miike som er mer produktiv. Etter å ha fått mye skryt for Election følger han opp med en helt annen type film. Election 2 kommer senere i år.

KEKEXILI: MOUNTAIN PATROL
The Man with the Plan kaller denne filmen årets beste, denne må sjekkes ut snarest.

MUMMITROLLET

Ikke akkurat en trailer dette her, men for å feire at den ordentlige dukkefilmversjonen av mummitrollet endelig har dukket opp på DVD er det mulig å laste ned en hel episode klassisk mummitrollet her (.zipfil).


And if you can’t respec’ that your whole respectin’ is whack / Maybe you’ll love me when I fade to black.

FILMER SETT SIDEN SIST:
Travelt, travelt, travelt. Som hvert eneste år før påskeferien er det tendenser til opptøyer på skolem, konferansetimer, kaos & galskap. Og jeg sender sender torpedoene mine på alle som kommer med festlige kommentarer som inneholder ordet streik. Jeg kommer sterkere tilbake i påsken, men denne uka har jeg i hvert fall sett to episoder Haibane Renmei (som fortsatt ligner litt for mye på kuttscenene i et bra dataspill) og

Jay-z in Fade to Black

Du er 35 år og verdens mest anerkjente artist innenfor din sjanger. Du har solgt mer plater enn det som strengt tatt er sunt. Du har en av verdens råeste damer ved siden av deg (eller oppå deg…eller under deg for alt jeg vet) når du våkner om morgenen. Du styrer et nett lite medieimperium verdt millioner av dollar. Og hva gjør du? Du sier takk og farvel, senker sceneteppet og trekker deg tilbake, i hvert fall for en stund. Men først arrangerer du en HELVETES fest.

Fade to black er den tøffeste konsertfilmen jeg har sett noen gang. Jeg skjønner at dette har mye me musikksmak å gjøre også, kke bare er stjernelaget som stiller her så svært at den naturlige sammenligningen er The Last Waltz, fotografering og lyd går langt utenpå alt jeg har sett av filmet hiphop. Og for en konsert! Godt samspill mellom artister og publikum har alltid gitt meg gåsehud (et band som U2 er verdensmestrene i dette), og her er Madison Square Garden fylt til randen av folk som ikke bare kan refrengene, men som rapper med på hele vers av andre artisters låter. I kor. Dæven. Blant gjesteartistene er det Mary J. Blige som imponerer aller mest, og det er bare sengevæteren R. Kelly som burde holdt seg hjemme. Og mannen selv går av scenen med tektlinjene i overskriften. Så er scenen svart, og det er slutt. Klasse.

Innimellom konsertopptakene får vi se Jay i studio under arbeidet med the Black Album. Du får virkelig et innblikk i hvordan han jobber, og møtet med store deler av hiphopens studiomafia (Rick Rubin, Pharrell, Kanye West…) er faktisk veldig underholdende. Selvfølgelig er Jay-Z full av seg sjæl, men han har mer grunn til det enn de fleste. Og hiphopere uten ego er som rockere med måne; noen av dem er interessante, men de fleste ikke.

Dette er en sjefsfilm. Anbefales alle som anerkjenner hiphop som musikksjanger. Jeg gledet meg fælt til Dave Chappelle’s Block Party, men den må være veldig bra for å toppe denne. Den kostet seksti spenn på platekompaniet også, så her fins det ingen unnskyldninger. Peace, Out.

Standing in the Shadows of Motown

En viktig film om gjengen anonyme studiomusikere som spilte på alle de store hitene til Motown mens selskapet fortsatt holdt til i Detroit. Dette orkesteret har flere førsteplasser på de amerikanske hitlistene enn Elvis, Stones og Beatles til sammen, men ingen har hørt om dem. Og gjett om de kan spille!

Det er prisverdig at disse folka omsider får sin plass i historien, men filmen synes jeg faktisk ikke så veldig mye om. Musikerne er mange og historiene deres fascinerende, men ved å hele tiden minne oss på hvor viktige de er og konstant klippe til en (ekstremt bra) konsert gutta holdt med en gjeng fine vokalister i forbindelse med filmen blir det rett og slett ikke god nok plass til alt på 105 minutter. Hvis man hadde droppet de nye konsertopptakene
(eller lagt dem som bonusmateriale) og holdt seg til kortere utdrag av originalversjonene hadde det blitt frigjort mer plass til anekdotene som er denne filmens livsblod. Prisverdig, men ikke mer enn godkjent. Filmen er inspirert av en bok av samme navn, den er sikkert verdt å sjekke ut.
____________
Fred Uts skiveanbefalinger 2006 #4:

Einmal Kommt die Liebe – Røversanger

EKDL har ikke forandret seg stort i de snart tjue (!) åra de har holdt på, og de har på en måte alltid vært norsk rockejungels største hemmelighet. I likhet med Ym-Stammen (hvor er dere, gutter?) og Kaizers henter de inspirasjon fra litt andre steder enn gjennomsnittsbandene. Her handler det om kabaret, tango og ektefølte blødmer nesten helt uten ironi. Tuba og tekstlinjer som «Stikk en tampong i hjertet mitt/ Jeg blør, jeg blør». Det er rett og slett bare å gi seg hen. Fru Ut og jeg brukte Einmals Dampveivalsen som brudevals da vi giftet oss. Dette er den nye plata deres. Nok sagt.
____________
Trailerparken

DANGEROUS MEN
Jeg vet ikke hvordan Razorhack kom over denne, men jeg er helt enig. Dette er en bemerkelsesverdig trailer. Fnis. Hvis du er en av dem som så Boogie Nights og tenkte at noen virkelig burde lage en Brock Landers-film er vel dette det nærmeste du kommer.

_____________

Og siden jeg er i det musikalske hjørnet:

Lenge siden Woodstock nå: Ti rockefilmer og lignende du bør se før du Diver. Advarsel: Enda mer subjektivt enn vanlig, og med stort innslag av filmer jeg ikke har sett.

01) JAY-Z in FADE TO BLACK

02) MEETING PEOPLE IS EASY: A FILM ABOUT RADIOHEAD
Thom Yorke og kompani har plutselig blitt megastjerner og blir så satt ut av det at de ikke vet hvor de skal gjøre av seg.

03) THE ROAD TO GOD KNOWS WHERE
Nick Cave & the Bad Seeds turnerer USA. Blixa Bargelds filleristing av en konsertarrangør som ikke får stilt lyden høyt nok er et høydepunkr. Den vakreste versjonen av the Mercy Seat noen sinne er et annet. For ikke å snakke om hr. Caves lille dansenummer til Papa Don’t Preach.

04) THE FEARLESS FREAKS
DHIS, men Flaming Lips har så mye rart for seg at den helt sikkert er verdt en kikk. Inneholder garantert ballonger og mennesker i dyrekostymer.

05) THE FILTH AND THE FURY
Filmen om Sex Pistols bruker arkivbilder og forteller det hele slik som det var, rett og slett. Det er mer enn bra nok.

06) SOME KIND OF MONSTER
Metallica går i terapi og lager en skive jeg er alene om å karakterisere som deres aller beste. DHIS(Denne Har Jeg Ikke Sett)

07)THE DIRECTORS SERIES
Nydelige samlinger med musikkvideoer sortert på regissør. Hittil har Spike Jonze, Chris Cunningham, Michel Gondry, Mark Romanek, Jonathan Glazer, Anton Corbijn og Stéphane Sednaoui fått sine disker. Essensiellt. Jeg har de tre forrige, og hvis noen vil kjøpe de nye til meg kan de godt få lov…

08) DiG
Fortellingen om to menn (Anton Newcombe og Courtney Taylor) og deres to band (The Brian Jonestown Massacre og The Dandy Warhols) og hvordan skjebnen skiller dem. visstnok storveis. DHIS.

09)U2 – ELEVATION – LIVE IN BOSTON
Mange flere kjøpte «Go Home» fra den samme turneen, men dette er U2s beste filmede konsert til nå, og dermed en av de flotteste konsertDVDer noen sinne.

10) THE PICK OF DESTINY
All Rock i verden leder hit…


Javisst gör det ondt när knoppar brister (og andre rare referanser til Haibane Renmei)

FILMER SETT SIDEN SIST:

Welcome to Dongmakol

Koreas største kassasuksess i fjor er basert på et populært skuespill, og forteller historien om noen nord- og sør-koreanere som blir inspirert av de trivelige innbyggerne i Dongmakol til å legge uenighetene sine til side.

Teknisk eleganse, godt skuespilleri fra et lokalt stejernelag(«Hye-jeong Kang fra Old Boy er blant dem som imponerer i en helt annen rolle), nydelige innslag av magi (popkornpopping med håndgranater, morsom villsvinjakt) og fin musikk av Joe Hisashi (Myazakis faste komponist) bidrar til at dette er solid underholdning, men likevel føles dette som en misbrukt mulighet til å lage noe helt spesielt. Siste akt henfaller til krigsfilmklisjeer og ødelegger mye av helhetsinntrykket.

Haibane Renmei (ep. 1)

Kjøpte et par billige bokser med anime på trivelige Five Star Laser (billige bokser av litt variabel kvalitet er et møst for meg når jeg skal teste anime, de vestlige utgivelesene har jeg aldri råd til), Ghost in the Shell: S.A.C. sesong 2 og denne.

Haibane Renmei innledes med at vi møter ei jente, Rekka. Hun faller gjennom luften uten å huske hvem hun er eller hvordan hun kom dit. Det viser seg at hun ligger inne i en kokong, og er i ferd med å bli (gjen?)født i den trivelige lille landsbyen Guri. I Guri bor det en flokk jenter med små vinger og glorie, de er Haibane (som beyr «fjær-» ettellerannet). De er tilsynelatenede som folk flest, men forlater aldri landsbyen.

Stilen er fascinerende fredelig/underlig. Jeg har ikke sett noe som ligner, men stemningen minner meg litt om dataspillet Ico. Guri ser ut som et koselig sted, og det blir gitt noen store hint om hva som kommer til å skje videre. Scenen der Rekka får vingene sine var utrolig sterk, det mest smertefulle jeg har sett siden Ut Jrs fødsel! En ekstremt vakker, ekstremt annerledes serie jeg gleder meg veldig til å følge videre.

MirrorMask
Fru Ut, Anne, Elin, Kenneth og Karen var alle godt fornøyde.

_________________________

Fred Uts Skiveanbefalinger 2006 #2-3

PUBLIC ENEMY feat. PARIS- Rebirth of a Nation

Dette er en av to PE-skiver som dukket opp i fjor, nå har den kommet hit. Dette er nok den sterkeste av de to, men jeg må selvfølgelig ha begge. Har sett anmeldere kalle dette et strålende comeback, men det har jo blitt sagt med rette om alle PEskiver de siste 10 årene. Det viktigste er at denne er like tøff som alle de andre.

DIV ARTISTER – The Rising OST

Fikk denne i posten i dag. Jeg har som nevnt sett filmen fire ganger, og det hadde ikke latt seg gjøre uten en dödare av et soundtrack. Jeg kjøpte skiva fra Nehaflix for rundt tredve spenn (+ porto, riktignok), nesten like billig som å stjele den på nettet! Inneholder blant annet Ansgarprisvinneren for beste sang.
_________________________

Trailerparken

Ikke så veldig mye nytt på denne fronten, men et par større trailere har vist seg siden sist, spesielt X-men 3, som virkelig fullstendig badass ut, all den dårlige hypen til tross. Magneto vs. brua er antakeligvis billettprisen i seg selv.

Will Ferrel og Sacha «Ali G» Baron Cohens nascarkomedie Talledega Nights ser lovende ut, men jeg har vel mer tro på den filmen der Ferrel og han fra Napoleon Dynamite skal spille mannlige kunstløpere (husker ikke hva den het).

Oscarvinnere (særlig) liker å ta den helt ut i en dårlig actionfilm etter seieren, så også Phillip Seymour Hoffman. I traileren til Mission Impossible III gjør han det de fleste hadde lyst til etter 2005; han fillerister Tom Cruise litt. Filmen ser ikke veldig interessant ut, men det smeller litt og greier.