I år blir det spennende å se hva jeg har glemt, for i utgangspunktet er jeg bortimot klar allerede, bare Fru Ut får vasket laknene i bikkjekurven aka Lerrettet. Projektor er skaffet (ikke HD), filmene er klare (rent Fredutkonstruert program i år, med litt konsulenthjelp fra Iversen), lokalet er holdt av. Jeg mangler et par kabler, og vi har pådratt oss et barnevaktproblem som medfører at familien Ut nok må se film litt i etapper i år også. Ellers er alt på stell.
Så da kan jeg jo tease årets program litt? Dere med innsideinformasjon og dere som med dette lett gjetter hele programmet kan med fordel la være å skrive fasit i kommentarfeltet. De vanlige unnskyldningen til de som har sett deler av dette før. Tror neppe noen har settmesteparten:
12.00 Kortfilm fra ung, lovende regissør, med introduksjon fra regissøren selv. Dette punktet i programmet er foreløpig usikkert, forhandlingene er ikke helt sluttført.
12.10 Europeisk satire med pussige innslag der det er svært vanskelig å komme til desserten.
14.00 Asiatisk film, en av favorittfilmene mine, som det har vært svært vanskelig å få venner og kjente til å se. Nå slipper dere ikke unna.
16.10 Dokumentar med original dildo/elgitarkombo i traileren.
17.45 Musikalsk og forsåvidt også åndelig kraftsalve fra et land med stadig større pondus innen filmproduksjon,
19.10 Mat + Hjorthequiz! Dagens høydepunkt?
20.10 Ikke egentlig en film, mer en slags meditasjon over livets skuffelser. Har stor faglig tyngde.
21.30 En virkelig klassiker, som sikkert mange har sett. Men det er greit at de som ikke har sett den får se den, og den har altfor sjelden fått sjansen på stort lerret.
22.45 Søt komedie satt til et miljø svært mange av de tilstedeværende vil føle seg hjemme i.
00.15 En god del mindre grusom enn sitt (anselige) rykte. Heller en pønka studie i gradvis galskap. Bråker forhåpentligvis nok til å holde folk våkne.
Har fått et par henvendelser ang. betaling, så jeg har gått til innkjøp av en veldig fin sparegris:
Ønsker du å betale så finner du den på bardisken ved kaffetrakteren. Jeg understreker at betaling er FRIVILLIG og blir veldig sur hvis noen putter mer enn to hundre spenn på grisen. Da sender dere dem til Kreftforeningen eller Pakistan i steden.
Jeg er agnostiker. Når det gjelder det metafysiske har jeg ingen preferanser i noen retning. Men i kveld har jeg behov for visshet, derfor det følgende. Jeg vet det sier seg selv.
1-Jeg tror det finnes galskap i verden, og idioti, men ikke ondskap. Jeg tror alle ønsker og forsøker å gjøre det rette. For de som får føle andres gjerninger på kroppen er dette en irrelevant nyansering.
2-Jeg tror ikke at det var bedre før. Det folk er redde for i dag er vi glade for i morgen. Teknologien går i riktig retning. Folk blir smartere. Livet blir enklere. Men se første trosartikkel.
3-Jeg tror at alle mennesker er født uten skyld og for det meste uten galskap. Alt er miljø. Arv er ingenting (for arv er bare miljø en generasjon tilbake i tid). Det ligger håp i dette, men også håpløshet.
4-Jeg tror at få ting er mindre relevant for et menneskes verdi enn dets kultur, religion, grad av solbrunhet eller hvorvidt det har livmor eller ikke. Du er det du gjør.
5-Jeg tror at kunnskap ønsker å være fri. Jeg tror at kunst ønsker å være fri. Jeg tror at åpenhet gir utvikling og at hemmelighold og at skam hemmer den.
6-Jeg tror, nei jeg vet, at jeg er elsket, respektert og i blant beundret. Jeg trenger dette og er takknemlig for det og forsøker
7-Jeg tror at det i det ovenstående finnes gråsoner og grensetilfeller og at det er svært risikabelt å tolke noe som helst helt bokstavelig. Unntaket er nummer seks.
(Siden jeg fikk lyst til å poste denne i det gjenoppståtte Filmantrop-forumet var det ingen grunn til å ikke legge en kopi her)
1) RIngenes Herre – trilogien (Et opplagt førstevalg. Fantasifilmen redefinert for en ny generasjon og et snaut tiår etter at den ble påbegynt er har ingen vært i nærheten av å toppe dette)
2) Battle Royale (Det er påtakelig hvor mye mindre sjokkerende BR føles i 2010, men den har ikke blitt dårligere; på samme tid svart komedie, action, science fiction, satire og ungdomsskildring. Stor kunst fra en døende mester)
3) Hero (I dag er wuxia-filmen på det nærmeste død, druknet i datagrafikk og talentflukt. Men for en måte å gå ut på! Zhang Yimou fortsatte tilsynelatende revitaliseringen av sjangeren etter Ang Lees Crouching Tiger, Hidden Dragon, men endte istedet opp med å drepe den. Snart ti år etter etterapes Hero fortsatt av filmskapere som kopierer helt feil deler av den).
4) City of God (Like tøff som Pulp Fiction, men med en sosiopolitisk dimensjon der Tarantinos arbeider tross alt har et hjerte av plastikk. Regissør Fernando Meirelles har ikke helt klart å følge opp)
5) Sympathy for Mr. Vengeance / Oldboy / Sympathy for Lady Vengeance (Park Chan Wooks hevntrilogi er en uslåelig blanding av det groteske, det vakre og det hysteriske. Lady Vengeance er min favoritt)
6) Ping Pong (Vennskap er viktigere enn idrett. Sportsfilmen som bryter alle klisjeer har ingenting på denne lista å gjøre etter noe saklig kriterium, jeg er bare så fryktelig glad i den).
7) the Dark Knight (Jeg var aldri noen fan av Christopher Nolan, men med denne falt alle bitene på plass. Et komplekst epos av en film med en monumental rolleprestasjon av Heath Ledger. Og Batman. Batman er tøff)
8) Wall-E (Tiårets beste sf-film er også tiårets beste animasjonsfilm. Andrew Stanton klarer å toppe fantastiske Finding Nemo, godt hjulpet av et genialt, dialogfritt manus og Ben Burtts lyddesign):
9) Marie Antoinette (Den historiske biografilmen redefinert. Marie Antoinette jukser med historiske fakta men føles likevel sannere enn all verdens Gandhier. Til å spise opp).
10) Ponyo on the Cliff by the Sea (Hayao Myiazaki finner tilbake til den mer uskyldige barnefilmen og gjør sin mest magiske film siden Totoro)
Skulle gjerne hatt plass til Basterds, Pan´s Labyrinth, Crouching Tiger, Lagaan, the Rising, Kabhi Alvina Naa Kehna, Shortbus, Juno og et par hundre andre også.
10) Jonathan´s a Junkie – the Bones of my Uncle (2009)
Stonesballaden Stones aldri klarte å lage med et lite synthriff som gir den samme fasong som bassen gjør i Lou Reeds Walk on the Wild Side. Og når omkvedet kvedes om og om igjen på slutten reiser hårene seg på armene mine. Så vakkert. Men ikke på Spotify ennå, desverre.
09) Oslo – Folk & Røvere (1999)
Ulph grunnla triphopen i Norge, og om han i blant snubler over grensen til det i overkant folkelige er det ingen som rører ham på sitt beste. Her er han helt alene i F&Rs kanskje mest monumentale øyeblikk. Refrenget knabbes effektivt fra Suser av Gårde, bare sånn for å legge litt autoritet bak all hjemmekjærligheten. Hadde jeg bodd i Oslo hadde dette vært nasjonalsangen min.
08) It´s just a Matter – Matchstick Sun (1989)
For en stakket stund var Matchstick Sun norges fineste poporkester, og at de ikke overtok verden er i grunnen fryktelig trist på mange måter. Dette var den første sangen jeg hørte med dem, og fortsatt titter sola fram hver gang. Bare synd at den enda bedre andreplata ikke fins på CD, så vidt jeg vet.
07) Syk Pike – Kari Bremnes (1993)
Herregud hvor sørgelig musikk kan være. Edvard Munchs lille prosatekst om søsterens død (som selvfølgelig hører til bildet) forvandles av Bremnes (som vi kanskje skulle høre litt mer på i steden for å si navnet hennes på rare måter) og en sedvanlig smakfull Kirkelig Kulturverksted-produksjon til smerte i lydbølgeform. Jeg griner. Hver gang.
«Ville du gjerne leve?»
«Ja, svarte hun,
jeg ville gjerne leve.
Jeg ville så gjerne leve.»
06) Fortean Times – the Tables (1997)
Den mest intelligente teksten noensinne framført av Norges søteste poporkester. Jeg elsker Fortean Times (altså bladet), og hvem kan vel motså en sang som slutter med med omkvedet Once you eliminate the impossible whatever remains / However improbable must be true ?
05) Kvite Fuglar – Andrej Nebb (2000)
Denne er nok adskillig mer alvorlig ment enn den høres ut. Dette er norsk kunstrocks ukronede profet Andrej Nebb (som det kunne skrives hele bøker om uten at jeg er mannen for det) som med sin uniskjennelige polske aksent tolker melankoholikerlyriker Tor Jonsson, fra den veldig fine plata med samme navn.
04) Ulv! Ulv! – Ym-Stammen (1994)
I en tid der alle kikker begjærlig på fela til Aleksander Rybak og orgasmifiserer til Kaizer´s og deres bruk av historie i tekstmaterialet er det veldig trist at så få husker Ym-Stammen. Det originale norske hedningefolkhistorierockehumorlaget. Denne plata tok mange år å få ferdig (derav tittelen) og da den kom var det altfor få som brød seg, og den like sterke oppfølgeren Guden i Steinen gjorde det heller ikke så bra, til tross for at den en stund ble solgt for 49.- med annonser foran på tabloidene med overskriften YM-STAMMEN KUTTER PRISENE. Ikke la dem synke ut av sinn, ikke la dem synke ut av minne.
03) Oblivion – Micky Faust (1992)
Det kan argumenteres for at Michael Krohn er undervurdert i seg selv. Ikke er han søt som Lars Lillo, folkelig som Lillebjørn eller død som Jokke. Mannen burde få kunstnerlønn og en svær jævel av en bronsestatue i alle landets byer. I 92 ga han ut en trilogi på engelsk bare for moro, og dette er den sangen du kanskje har hørt derfra. Jeg kunne vært enda mer obskur og valgt noe annet, men den er jo så fin.
02) Halleluja – Ole Paus (2005)
Ja, jeg vet at dette ikke er en norsk sang. Ja, jeg vet at alle andre enn meg er drittlei låta. Men den har ALDRI blitt gjort bedre enn dette. Bare så dere vet det.
01) De Mana Ráhkkásan – Mari Boine (2009)
Denne plata kom ut i forrige uke, og er grunnen til at jeg lagde denne playlista. Mari Boine høres yngre og friskere ut jo eldre hun blir. Hun er norsk (vet egentlig ikke om hun liker å kalles norsk, men for å gjøre det enkelt) musikklivs Liv Ullmann. Ute i verden skjønner de greia, mens vi ikke forstår hva slags skatter vi sitter på.
Fred Ut, Sønn 