Nå enda mer inkonsekvent

(Nesten) alle kommer med den korte bussen

SHORTBUS

Jeg har en varm, god følelse i magen i dag. Det pleier å bety at jeg har sett noe skikkelig søtt dagen før. Det er så lenge siden jeg så en skikkelig feelgoodfilm at jeg nesten ikke husker følelsen. Og jeg kan ikke huske å ha blitt rørt nesten til tårer av en film med cumshots noengang.

Shortbus er andrefilmen til James Cameron Mitchell, som slo gjennom med filmatiseringen av sin egen musical Hedwig and the Angry Inch, en av de aller beste filmene i sitt slag det siste tiåret. Denne gangen bestemte han seg for å lage en film om sex i et spesielt miljø i New York i skyggen av tårnene som er borte. Han bestemte seg tidlig for at filmen skulle ha usimulerte (er det et ord?) sexscener, og skuespillerne fikk år på å utvikle karakterene sine og bli trygge nok på hverandre til å få det til.

Resultatet har blitt en film som ligner lite på noe annet jeg har sett. Vel deler den sin sjarme og sitt varme hjerte med en film som Secretary, og sin forsiktige dyrking av lett ukonvensjonell sex med f.eks en god del av John Waters’ saker, men Mitchell ønsker hverken å parodiere eller å sjokkere; han er først og fremst opptatt av noe så enkelt og vanskelig som folk som leter etter nærhet. Nærhet er vanskelig å filme fordi det er så vanskelig å feike det. Det viser seg at det er mulig å få det til hvis man øver riktig lenge først.

Filmen følger samlivsterapeuten Sofia, som ikke klarer å få orgasme, hverken alene eller sammen med mannen sin. Etter en litt lei terapitime med kjæresteparet Jamie og Jamie (som føler at forholdet deres har stagnert og vil invitere inn en tredjemann) blir hun invitert til klubben Shortbus, en underlig koselig klubb for folk som vil treffe kjente og gjerne ha sex i en eller annen form. Bra musikk har de der også (Yo La Tengo på soundtracket igjen!). På veien møter vi også den følelsesmessig avstumpede sadisten Severin, som savner noen å holde i handa. Alle passer sammen, ingen passer sammen, etterhvert faller bitene på plass.

Mitchells ensemble gjør en strålende jobb, maken til modige skuespillere har jeg ikke vært borti noen gang. Ikke bare må de blottstille seg i fysisk forstand, de klarer alle som en å formidle rollepersoner med en dybde man aldri ser i romantisk anlagte dramakomedier. Og noen av dem møter vi bare i korte glimt. Et eller annet sted nikker Robert Altman bifallende. Sexscenene er viktige for å skape denne dybden. Uten dem ville ikke denne filmen ha fungert.

Noen filmer spekulerer i sex, andre ignorerer sex, denne filmen er sex; absurd, grisete, akrobatisk, morsom, rar, fin. Shortbus avslører alle filmer om og med sex jeg noensinne har sett. Ikke fordi den er spesielt opphissende å se på, men fordi sex, kanskje for første gang, er en organisk del av historien som fortelles. Man glemmer at man ser ting som ville gitt en mareritt i en annen setting (den morsomste scenen i en ofte morsom film involverer for eksempel en trekant mellom tre menn og den amerikanske nasjonalsangen), fordi man er opptatt av hva som skjer med karakterene.

Når Shortbus tonet ut(for en vidunderlig slutt!) satt jeg igjen med følelsen av å ha vært med på noe helt spesielt.

Trailer

The Wild Blue Yonder

Jeg har som kjent blitt veldig glad i Werner Herzog de siste par årene, dette er første film fra hands hånd som ikke ga meg noe som helst. Greia er at han satt på masse fine bilder fra en dykkeekspedisjon, og fra en romferd. Disse vil han dele med et større publikum, men å forsøke å bygge en sf-historie fortalt av Brad Dourif var ikke så smart. Det høres fint ut i teorien, selvfølgelig (og han gjorde noe av det samme i den helt ålreite Fata Morgana), det er bare det at de forskjellige ideene ikke passer sammen i det hele tatt. De første ti minuttene (der vi aner tendenser til sjanger- og konvensjonslek) er verdt en kikk, så er det stopp. Fin musikk, da…

Ekstremt Pretensiøs Trailer

Advertisements

3 responses

  1. Hjorthen

    «(…) satt jeg igjen med følelsen av å ha vært med på noe helt spesielt.»

    Omtrent slik det er å lese denne bloggen når den er på sitt beste. Rett fra juret!

    mai 16, 2007, kl. 04:55

  2. Fred Ut

    I tilfelle du lurte:

    «…her kommer Oddegutta / vi er Tøffe / vi drekker melka vår / rett fra juret / jomjom / røsk meg i balla»

    mai 16, 2007, kl. 14:00

  3. Hjorthen

    Jo takk, jeg har vært på Stadion i hvit kjeledress og ropt røsk meg i balla jeg også. Men det var mens de fortsatt spilte mot Faaberg og Drøbak Frogn og hadde Knut Seland på topp og Tor Erling Hogstad på vingen.

    Nå har jeg vel ikke vært på stadion siden 2000 tror jeg.

    mai 17, 2007, kl. 06:29

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s