Nå enda mer inkonsekvent

FIlmer siden sist: Oppsamlingsheat

NJUSFLÆSH: RETT FØR DETTE BLE POSTET FIKK JEG BESKJED OM AT KATAKOMBENE ER BEKREFTET TIL LØRDAG 18. SEPTEMBER. Så sett av dagen.

Siden jeg finsikter Kombeprogrammet akkurat nå er har filmkikkingen min tatt seg opp igjen. Her er noen som slapp unna, i hvert fall for i år.

Opera Jawa

Indonesisk opera/musikal, fritt basert på Ramayana, fortellingen om Rama og Sita, sist populærisert i herlige Sita sings the Blues. Denne gangen handler det bare om kong Ravana som bortfører en ikke helt motvillig Sita, og Rama og Hanuman som forsøker å få henne tilbake. Sita og Hanuman er dansere, Rama er en pottemaker som sliter med at butikken går dårlig, og Hanuman er bare kul.

De musikalske opptrinnene er designet av forskjellige Indonesiske kunsntere, så det visuelle er veldig gjennomført, og musikken er eksotisk eller enerverende alt etter hvor mottakelig du er. Sitas ildprøve på slutten har svært overraskende utgang, og ortodokse Hinduer liker neppe denne noe særlig bedre enn Sita sings the Blues. Dette er en av de beste filmene jeg har sett i år, men fordi jeg har sett en annen som er like god får den ikke plass i kombene denne gang.

Reptilicus

Nordisk film fra 50- og 60-tallet er ikke mest kjent for sin science fiction, men både Sverige (Terror in the Midnight Sun, som jeg har liggende) og Danmark produserte noen få slike. Reptilicus er noe så overraskende som en Dansk Godzilla, med tilhørende mosing av miniatyrKøbenhavn. Det er unektelig svært underholdende å se b-filmklisjeene utført på Dansk, men tempoet er lavt og logikken Ed Woodsk.

Å dra til sommerhuset sitt for å ta en pilsner mens man venter på at kjempereptilet skal våkne til liv er ikke det smarteste jeg har sett (men veldig dansk). Litt reklame for København Tivoli er skviset inn på et svært upassende sted, og den aldeles forferdelig slitsomme buskisen Dirch Passer får et sangnummer og en altfor stor birolle. Fyren får Arve Opsahl på sitt mest breiale til å virke som Max von Sydov; at noen kunne tåle mer enn femten sekunder av denne ufordragelige, overspillende fyren av gangen uten å ønske ham banket sanseløs eller spist av Reptilicusen er for meg en gåte. På coveret står det at han er med «av den simple grund at man i tresserne ikke turde producere en film uden Danmarks populæreste skuespiller». Dem om det.

Lang, full av svakheter, men severdig denne også, altså. Traileren er den amerikanske versjonen, tipper herr Passer er klippet omhyggelig ut av den. Jeg så den danske.

Dracula: Pages from a Virgin’s Diary

Filmatisert ballett av Dracula-historien utført av Kanadas nest mest meritterte filmkunstner, Guy Maddin. Stumfilmestetikk (alt er svart/hvitt unntatt blodet) kombinert med tøff koreografi fascinerer en stund, særlig fordi handlingen fortelles i en litt annen rekkefølge enn vi er vant til, men det drar litt ut mot slutten. Den fjerde beste filmatiseringen av Dracula jeg har sett, etter Coppolas og de to Nosferatuene.

Bob Roberts

Dette er Tim Robbins´ regidebut, fra den gangen han var en av de heiteste i Hollywood etter suksessen med Robert Altmans the Player. Roberts er en blanding av Spinal Tap og Primary Colours, med Roberts i hovedrollen som høyrevridd visesanger og senatorkandidat i overkant inspirert av Bob Dylan (de konservative Dylanpastisjene er filmens høydepunkter). Med seg har han valgkampmedarbeiderne Ray Wise (Leland fra Twin Peaks) og Alan Rickman.

Spinal Tap- øyeblikkene i denne liksomdokumentaren er der, men det er ikke mange nok av dem. Og satiren, som var skarp på begynnelsen av nittitallet, er litt tannløs nå som vi har hatt amerikanske presidenter som helt åpenlyst har begått mye større ugjerninger enn hr. Roberts forsøker å dekke over. Men det er litt morsomt å sammenligne Roberts med en annen karismatisk superstjerne, en som klarte å komme seg helt til det hvite hus ved å bytte ut Roberts´ PRIDE med HOPE.

Advertisements

7 responses

  1. H@@kon

    Hurra, da kommer jeg på katakombene i år. Har også vervet Gulløy, stor sannsynlighet for at han dukker opp.

    august 2, 2010, kl. 10:26

  2. Jej! Jeg og Madammen kommer, bankers. 🙂 Tror Sonja og tar turen.

    august 2, 2010, kl. 11:47

  3. Åssåmåjegbarespørreomdetblirnoehorroriår?

    august 2, 2010, kl. 13:34

  4. Ser ikke ut til at det blir så mye, faktisk. Startet med et ganske skrekkinfisert orogram, men det kom sterkere kandidater til, og nå lever den siste litt skumle filmen farlig. Har egentlig ikke sett så mye skummelt de siste årene, men jeg er åpen for forslag.

    august 2, 2010, kl. 13:56

  5. Yay! Ja, jeg kommer også.

    august 2, 2010, kl. 20:08

  6. Gunnar

    Det ryktes at om noen er så uheldige å nevne Reptilicus på Dansk Filminstitutt tvinges vedkommende til å kjøpe en kasse øl til resten av de ansatte…
    jeg har den selv på dvd (fordi jeg er rar) og mener å huske at den er litt kjedelig, bortsett fra den scenen med vaktmesteren og den elektriske ålen.

    august 12, 2010, kl. 11:25

    • Vaktmesteren er han fæle Passer-fyren. Likte modellsekvensene og forsøkene på markedsføring av Danmark best.

      august 12, 2010, kl. 14:07

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s