Nå enda mer inkonsekvent

There’s something rotten in the land of the ten Kingdoms. Og i Texas. Men i Miami er alt blomst. Godt nytt år!

FILMER SETT SIDEN SIST:

Miami Vice

Nesten på dagen et år etter at traileren fikk meg til å hoppe i stolen (jeg driver mye med sånt) fikke jeg endelig sett 2006-remixen av Miami Vice, og for kanskje siste gang i år ser jeg meg nødt til å synge en virkelig kongefilms pris. For dette var saker. Av actionfilmer er det bare en håndfull som er bedre. Ikke bare er dette den lekreste Michael Mann-filmen jeg har sett, det er også hans mest spennende. Jeg har alltid hatt litt sans for Mann, men Collateral var oppskrytt og Heat kollapset under vekten av alle stjernene. Her klikker alt på plass. Spenningen og energien i filmen gjorde det vanskelig for meg å sitte stille (tenk politiaksjonen som innleder Infernal Affairs strukket til to timer), manus var så fullt av stilisert, kul sjargong at jeg måtte sette på undertekstene og det hele var bare så jævla VAKKERT.

AKKURAT sånn skal Miami Vice filmes. Ikke sånn som det var (for det var slettes ikke spesielt bra) men sånn jeg trodde det var når jeg var ti år og så åpningssekvensen.
Svakheter? Mange har disset Colin Farrel, men jeg synes han og håret hans fungerer helt fint, og kjemien mellom han og Foxx, og han og Gong Li er upåklagelig. En svakhet er at Lis karakter blir for myk for fort, et vanlig problem når man skal skrive inn sterke kvinner i en machofilm som dette. KJærlighetshistorien får kanskje en aning for mye plass. Og mer fant jeg ikke. Overfladisk? Klabert, dette er en actionfilm. Actionfilmer trenger ikke mer substans enn at du bryr deg litt om hva som skjer med hovedpersonene.

Å lage klassisk action er et vanskelig fag; ta en kikk på imdbs liste over de 50 beste, der er det knapt nok en eneste film som ikke har tåa i en annen sjanger. En actionfilm skal bevege seg fort framover (eller bortover eller rundt og rundt), skyting må være involvert, og plottet bør være underordnet sekvenser der man jager/skyter/sprenger hverandre i lufta. Dialogen skal være tøff. Skurkene skal være slemme. Dette er den beste rendyrkede actionfilmen siden Face/Off, og kanskje den vakreste noen gang. Tøfttøfttøfttøft. Gå og se.

The three burials of Melquiades Estrada

Tommy Lee Jones’ regidebut handler om cowboyen Pete som synes det er kjipt at kompisen Melquiades blir skutt i hodet uten at myndighetene gidder å løfte en finger, så han tar med seg liket og morderen for å finne Melquiades’ hjemby på den andre siden av den mexicanske grensen.

Dette er en film av den typen man plutselig finner på Showtime og blir positivt overrasket over. Jeg så den med ganske store forventninger og det gjorde at jeg ble litt skuffet selv om det egentlig ikke er noe galt med filmen i det hele tatt. Urettferdig, selvfølgelig, men ingenting å gjøre med det. Til tross for en del spennende lek med kronoligi i innledningen og solide skuespillerprestasjoner var jeg nær ved å slå av etter den første halvtimen. Hadde jeg vært interessert i å se på det kjedelige livet til de kjedelige menneskene i en kjedelig ingenstedsby hadde jeg heller gått ut en tur. Det eneste vi vet om Pete er at han er cowboy, heter Pete og ser ut som Tommy Lee Jones. Gjesp.

Men etterhvert våkner det hele til liv, selv om filmen trenger lett redigering og en skikkelig slutt. Jones’ stoiske hovedperson viser både menneskelighet og lett galskap, og selv om Barry Pepper er endimenensjonal og irriterende som morderen byr samspillet mellom han, Jones og Melquiades’ stadig mer slitne lik på en del pussige situasjoner. Regien er helt ok, antar jeg.

En helt grei film uten store svakheter, enten liker man den eller ikke. Den grep ikke meg helt, og går såvidt utenom Tordendomen, sikkert til mannen med planens store fortvilelse.

The Banquet

En verdig avslutning på et filmåret 2006, og den tredje definitive Shakespearefilmatiseringen jeg så i år, sammen med Omkara og The Merchant of Venice. Vrien i historien er at Hamlets (ste)mor også er hans elskede (mange tidligere ødipale tolkninger har vel lekt med tanken). De var ungdomskjærester, men faren til Hamlet fant ut at han skulle gifte seg med henne i steden. Vi er i kina for lenge siden, og det blandes inn elementer fra wuxiafilm. Ellers er dette gjenkjennelig Hamlet; Hamlets fra drepes av sin bror, og «mamma» er såpass klar for å bli på tronen at hun slår seg sammen med den nye herskeren.

Daniel Wu er en likandes Hamlet (han overbeviste jo i One Nite in Mongkok også), men dette er Zhang Ziyis film; hun har en merittliste få på hennes alder kan matche, men dette er den fineste rolleprestasjonen hennes til nå. Hun fikk rollen fordi Gong Li måtte takke av på grunn av tidsskjemaproblemer (Miami Vice?), men det er ikke lett å merke. Hun spiller keiserinnen som kald, varm, ung, gammel, ond og redd på samme tid. At hun er ubeskrivelig vakker skader selvfølgelig heller ikke, ofte trenger hun bare å møte opp, men denne gangen overbeviser hun virkelig.

Den første halvtimen av the Banquet var så bra som noe jeg har sett; kunne dette være den beste wuxiafilmen noensinne? Hadde den virkelig vakrere kung fu, stiligere fotografering og til og med bedre musikk (av mesteren Tan Dun) enn Hero og Crouching tiger? Med et av litteraturhistoriens beste plot boltet på så dette ut til å gå rett til himmels.

Men når Hamlet ankommer hoffet og slottsportene stenges blir filmen litt for statisk og (og dette er ofte tilfelle med Hamletfilmatiseringer) klaustrofobisk. Stadig er alt blendende vakkert (settdekoren her kan gjøre deg blind, akkurat som i horehuset i House of flying daggers), intrigen fascinerer og de sporadiske slåsskampene (iscenesatt av Yuen Woo Ping igjen) underholder, men filmen finner aldri helt tilbake til nivået fra den første halve timen. Etter 70 minutter trodde jeg faktisk det hele straks var slutt, men da var vi bare litt over halvveis. En stund fjerner filmen seg fra Hamlet, og vi kommer litt ut i det fri igjen, men slutten er uungåelig. No one here gets out alive.

Hamlet er ikke blant mine absolutte Shakespearefavoritter, men dette er morsomste filmatisering til nå. Teknisk står ikke dette tilbake for noe som helst, det var knapt noen filmer i 2006 som var en like stor fryd for øyet og øret. Men den forholdsvis umeritterte regissøren Feng Xiaogang (dette er hans suverent beste film) kunne strammet litegrann inn på lengden og sluppet filmen ut av slottet ved flere anledninger, da hadde dette vært en virkelig klassiker.

______________________

Dett var dett. Kommer tilbake i morgen allerede med trekning av første del av tordendomen. Skulle jeg rekke å se mer film får den vente til neste år.

Advertisements

14 responses

  1. Hjorthen

    Her er det vel bare å notere seg at vi er helt på linje i forhold til The Banquet, nydelig film. Men Miami Vice fant jeg ulidelig.

    Her er vi med andre ord på kollisjonskurs…gi meg sjansen så skal jeg dunke Crockett og Tubbs på hodet ut av Thunderdomen!

    desember 29, 2006, kl. 17:40

  2. Fred Ut

    Du er ikke den eneste som sliter med Miami Vice, men jeg må innrømme at jeg ikke skjønner hva det er folk finner i f.eks Casino Royale i forhold. Kanskje det er rett og slett er sånn at den tradisjonelle actionthrillersjangren er død?

    Har akkurat trukket første runde, bruker den tradisjonelle Hjorthens BolleMetode(tm) i år siden PDAen min har tatt kvelden. Skal ikke røpe noe, men jeg tipper du får viljen din ang. Miami Vice, og kamp nummer en kommer muligens til å skape mye splid…

    desember 29, 2006, kl. 18:02

  3. Fru Ut

    Forskjellen mellom Miami Vice og Casino Royale er at CR har bedre manus, bedre replikker og mer spenning enn MV. I tillegg er Daniel Craig MYE tøffere enn Colin Farrel:D

    desember 29, 2006, kl. 18:22

  4. Hjorthen

    Hehe, hør på Fruen i huset, hun vet hva hun snakker om!

    desember 29, 2006, kl. 20:40

  5. asbjørn

    Eg har aldri tenkt nærmare på å sjå Miami Vice, aldri hatt forhold til serien, men etter dette blei eg usikker. Einaste kommentaren til Fru Ut som held meg tilbake enn så lenge… til det dukkar opp ein samanheng eg absolutt MÅ sjå MV i…

    desember 29, 2006, kl. 21:25

  6. TMwtP

    Lyset jeg tente til din ære i forumet er nå blåst ut (*depper*)

    desember 29, 2006, kl. 21:28

  7. Fru XmasB

    Dette var trauste saker. Nå har vi brukt noen timer på Miami Vice. Eller MV for dere hippe ungdommene… 🙂
    Den var ikke bra.

    XmasB er enig med meg her.

    desember 29, 2006, kl. 21:59

  8. Fred Ut

    Skulle hilse fra Fru Ut til hjorthen og si at han er en fin fyr, men jeg synes nå hun tar helt feil. Miami Vice er en bedre film enn Casino Royal i alle ledd (Greit, bortsett fra at Craig er en bedre Bond enn Farrell er en Crockett, men det har ikke noen avgjørende virkning på filmen).

    Forskjellen er at Bondfilmene har brukt 30-år på å lage en spesiell type forventninger. Hver nye Bondfilm forventes å ha større stunts, fine damer etc. , men man ser ikke en ny Bondfilm og forventer et gnistrende manus, gode skuespillere etc. , så når vi får Casino Royale, med en handling som faktisk henger sammen, og med en skuespiller som faktisk kan spille skuespill går verden av skaftet.

    Miami Vice gjør derimot hverken de som ønsker seg en trofast remake av TV-serien eller de som ikke likte den i det hele tatt til lags; man setter seg ned for å plukke filmen fra hverandre, og det er sjelden vanskelig hvis man går inn for det. Spesielt enkelt er det i den ikke helt virkelige virkeligheten Mann har skapt. Urettferdig.

    Misforstå meg rett, jeg mener ikke at alle skal mene som meg at Vice er en av tidenes beste actionfilmer, men i forhold til f.eks Casino Royale synes jeg den har fått røff behandling av mange kritikere, og dette tror jeg altså har mye med forventninger å gjøre.

    TmwtP: Sorry, kompis, men jeg måtte velge mellom Three Burials og Takashi Miikes City of lost souls på plass 64, og da røk cowboyene. Miike måtte i sin tur vike plassen for the Banquet. Det var aldri aktuellt å ta ut Mummitrollet: Kometen kommer.

    desember 29, 2006, kl. 22:08

  9. Fred Ut

    Fru B: Sorry, men sånn går det i blant, skjønner at dette ikke er første gang dere går på en smell etter å ha vært innom. Jeg er filmanmeldernes Sputnik; Jeg bare skriver det jeg mener, jeg.

    desember 29, 2006, kl. 22:20

  10. Anonymous

    Ai-ai, vært på byen også kommer jeg hjem til dette!

    Miami Vice var grei. Ikke noe mer. Langt fra noe kongefilm.

    Tipper den ryker i første runde i Tordendomen, en helt ordinær actionfilm. Vel, så sant den ikke møter the Great Yokai war…

    H@@kon

    desember 30, 2006, kl. 01:30

  11. TMwtP

    I min bok er den sjanseløs mot The Great Yokai War.

    desember 30, 2006, kl. 02:06

  12. Fred Ut

    Jeg er interessert i å høre hva det var dere ikke likte med filmen. Det meste jeg har sett av anmeldelser konstaterer at det er en drittfilm, men få har gått i detalj. Det får meg til å lure på om dette bare handler om smak; at dette er en sånn film som man bare enten må kjøpe eller ikke, og jeg kjøpte noe veldig.

    Og smaken er jo forskjellig; Ta en film som Transporter 2, en kunstløs mølje med elendige stønts, kjipe actionsekvenser, idiotisk story, stygt utseende, dårlige skuespillere, skrotne one-linere og slitsom musikk. Den absolutt dårligste filmen jeg så i år, sammen med Eragon, men den var det opptil flere her som likte.

    Jeg skrev ikke så mye om det i anmeldelsen, men her er hva jeg likte spesielt.

    1)Filmen sparker såpass fort at den ikke har tid til fortekster en gang. Tubbs og Crockett går nesten i slåsskamp med FBIfolkene HVER gang de møter dem. Man reiser til Havana for å ta en drink. Heltene er så tøffe at de snakker ikke sammen om noe annet enn jobben. Dette er eksempller på en egen verden der intensiteten alltid er skrudd opp til elleve. Dette hadde vi i tv-serien også. Når Crockett måtte tenke på noe tok han bilen eller speedbåten og kjørte inn i solnedgangen, mens en vanlig dødelig bare ville sitte og deppet litt på hybelen. Selvfølgelig er ikke dette en realistisk verden, men den har en intern logikk og konsistens. Og den er ikke dum, synes jeg. Den er kul.

    2) Filmen er teknisk fullkommen. Den har sin egen mise en scene, som man igjen kan velge å like eller ikke. Jeg digget alt fra foto til klipperytme til musikk, til design.

    3) Filmen har ingen av de elementene som tradisjonellt ødelegger en actionfilm for meg. Den henfaller ikke til klisjeer (selv om forholdet mellom Li og Farrell er på grensen noen steder), selvparodiering eller hemningløs stjeling av actionbeats eller andre ting fra andre filmer.

    4) Jeg syntes samspillet Farrell/Fox var strålende, mye tøffere enn originalene. De er proffer på jobb, kke noe snakk om quarter-poundere med ost der i gården. Samtidig har de vært så lenge sammen at de følelsesmessige båndene mellom dem er sterke på grensen av det homoerotiske (Foxx: I trust you absolutely). Alt dette formmidler Foxx og Farrell med et minimum av dialog…

    …æsj, jeg får ikke overbevist noen, gjør jeg vel? Best å rulle i gang Tordendomen i steden, så får vi noe annet å tenke på.

    desember 30, 2006, kl. 07:17

  13. Nils

    Overraskende nok er jeg veldig enig med deg, Fred, angående Miami Vice. Lenge siden jeg har likt en ren actionfilm så godt. Casino Royale har jeg ingen planer om å se.

    desember 30, 2006, kl. 21:46

  14. XmasB

    Jeg føler at filmen ikke lot meg bli kjent med en eneste rollefigur. Det er for dårlig. At den sparket så fort i gang fikk meg til å lure på om noen hadde spolt forbi starten av filmen…

    Teknisk sett syntes MV ble altfor rotete. Det virker også som herr Mann er allergisk mot å bruke annen musikk en Audioslave/Chris Cornell som soundtrack. Dette ble i lengden kjedelig og repeterende. At han i tillegg gjorde mye av det samme i Collateral sier jo sitt. Han brukte også de samme vinklene ved bilkjøringen i den også. Ikke så oppfinnsom med andre ord. 🙂

    Det virker som om han prøvd å gjenbruke de tingene som virket så bra i Collateral. Men resultatet ble etter min mening scener som virket som om de ikke hørte med i filmen i det hele tatt.

    Actionsjangeren alene er sjelden bra i min erfaring. Til det mangler de elementer som gjør at den ikke lenger er kun en actionfilm, det være seg humor, spenning eller annet. Og spenningen var rett og slett ikke tilstede i MV. Det hele ble som å se 8 timer med ekstremsport. Det blir bare kjedelig i lengden.

    «Kjærlighetsscenene» i filmen kunne de latt vær. Det ble bare for dumt, og virket egentlig bare som en unnskyldning for å vise en pupp eller to. Teit, og fullstendig unødvendig. At begge hovedrollene skulle kose seg i dusjen på nesten samme tid blir kanskje litt dumt, eller hva?

    Nei, Collateral og Heat stiller i en annen liga. Selv om jeg kan være enig i kritikken din av Heat.

    Dette ble langt, men skitt au.
    Just my two cents.

    desember 31, 2006, kl. 13:27

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s