Nå enda mer inkonsekvent

Filmer siden sist: Tangled up in Blue

AVATAR

De fleste regissører av blockbustere kommer til et punkt hvor de må ta den ned litt; det typiske eksempelet akkurat nå er Peter Jackson, som følger opp gigantprosjektene sine med lille the Lovely Bones. Spielberg har laget Catch me if you Can og Terminal. Selv George Lucas har mumlet om at han vil lage en liten kunstfilm. Roland Emmerich har lovet oss at han ikke skal ødelegge verden fullt så grundig neste gang.

Ved siden av Michael Bay (som med Transformers 2 rendyrket uttrykket sitt samtidig som han en gang for alle beviste at han ikke ville kjenne igjen en god film om den sendte en Scud opp i rompa hans) er det bare James Cameron som har maktet å gjøre ting større gang etter gang etter gang. Ikke dårlig egentlig, når den forrige filmen hans var tidenes dyreste OG mest innbringende. Han har snakket om Avatar i mange år nå; filmen skulle forandre filmmediet ved å vise hva som er mulig med 3D. Og imponerende nok har han sine ord i behold, i hvertt fall delvis. Jeg er tror ikke vi får en bølge filmer som Avatar framover, men vihar ikke sett maken heller.

For hvis du ikke lar deg beta av Avatars overdådige jungellandskaper er du blind på minst ett øye. Filmer av denne størrelsen bør gi oss noe vi aldri har sett før hvis de skal være verdt prislappen, og i dette tiåret er det bare Ringenes Herre – trilogien som har gjort det i like stor grad. Det er så frodig, fremmed, fjernt og fantastisk alt sammen at bilder dukker opp på netthinnen min hver gang jeg blunker nå, noen timer etterpå.

Dessuten er det godt å se Cameron tilbake i miljøene vi kjenner igjen fra the Aliens (som også etter Avatar er hans beste film), the Abyss og T2. Åpningsscenene i Avatar er som å komme hjem, det er ingen som filmer soldater og vitenskapsmenn som krangler slik som Cameron. Her og der irriterer jeg meg over at persongalleriet hans har utviklet seg så lite på tjue år. Vi får enda en sinna kommandant, enda en tøffereenntoget pilot, enda en velmenende forsker (spilt av Sigourney Weaver, fantastisk som vanlig) et cetera. Mesteparten av menneskene her kunne vært hentet fra en Michael Bay-film. Men der Bay får orgasme av alle de morsomme lekene til soldatene er Cameron alltid kritisk. Denne gangen går han langt i å gjøre dem til rene skurker. Det kan jeg respektere.

Men det er Na´vi- folket som er hjertet i filmen; et stammesamfunn så fullstendig realisert at det får Peter Jacksons alver til å virke litt flate. De er 6-7 meter høye og blå, men det tenker man ikke lenge på. Cameron er kløktig i måten han adskiller mennesker og Na´vi-er på i mesteparten av filmen (det er her avatarene kommer inn i bildet). En annen regissør ville vært mer interessert i å vise hvor annerledes de er fra menneskene. Cameron etablerer dem som de egentlige menneskene. Det er (på deres planet som på vår egen) skogen som hersker og menneskene som er inntrengere.

Sekvensen som begynner med at vår helt Jake (en strålende Sam Worthington) tar bolig i Na´vi -kropp og slutter med at han legger seg til å sove er ren magi. Tenk deg en blanding av Jurassic Park, Princess Mononoke og Aguirre- the Wrath of God. Tenk deg at skogen lyser som neon. Gjør det hele om til 3D og legg til en uimotståelig krigerprinsesse. Dyr, dyr film blir ikke mer vidunderlig enn dette.

Det problematiske med Avatar er at historien som utspiller seg mot dette fantastiske bakteppet er klisjefylt og forutsigbar. Danser med Ulver, noen? Tematikken som dekkes her behandles med mye mer finesse i Princess Mononoke. Jeg skal ikke liste opp alt her, men sekvensen jeg skrøt av i forrige avsnitt er ikke noe annet enn en klassisk guttmøterjenteforførstegsang-scene, du finner dem i enhver Disneyfilm. Og den uunngåelige krigen er ikke annet enn Return of the Jedi med sexy blå ewoker.

Men man kan ikke henge Cameron for å henfalle til klassiske legendearketyper, dette er et moderne helteepos tross alt. Og de magiske, sensuelle, uforglemmelige øyeblikkene veier langt på vei opp for forutsigbarheten.

Advertisements

3 responses

  1. Hvordan er dilaogen? Er det en ting som skremmer meg når navnet til James Cameron dukker opp, er det den banale dialogen han skriver. Samme gjelder hans rollefigurer som går igjen og igjen (Bill Paxton og overspilling), ser du nevner det i anmeldelsen.

    T2 er en vond opplevelse, tror ikke jeg orker å se den filmen på minst 10 år. Aliens blir mye ødelagt av rollefigurene. James Cameron er ikke flink med dialog og å skape vanlige rollefigurer som ikke oppfører seg som idioter (Bill Paxton, T2!! Michael Biehn er undervurdert og normal som jeg liker). James Cameron og action klinger, der er han god. Han har øyet for actionscener og det visuelle.

    Gleder meg til å se Avatar, men samtidig gruer jeg meg til dialogen og rollefigurene som sikkert blir mye av det samme som vi har sett i andre Cameron-filmer.

    desember 19, 2009, kl. 12:54

  2. Dialogen er som den pleier i Cameronfilmer. Folk har en tendens til å si akkurat hva de tenker. Skogfolket er ok i så måte (og jeg liker språket deres), men millitærgutta og -jentene høres ut som de gjør i Aliens. Jeg har egentlig ikke ditt problem med Camerons dialog generelt, men det er ikke noe bedre her enn ellers.

    desember 19, 2009, kl. 14:36

  3. netcomrintrah

    Jeg hadde avskrevet Avatar inntil de overraskende gode anmeldelsene begynte å trille inn. Nå gleder jeg meg til å se den på Colosseum i morgen.

    desember 19, 2009, kl. 16:32

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s