Nå enda mer inkonsekvent

Til verdens ende og tilbake igjen

Until the End of the World (the Trilogy)
La oss felle en liten tåre for fremtida. Hvordan drømte vi (som har levd en stund) vel ikke om år to tusen i f.eks 1991? Det tok bare et år, elleve dager og ni måneder før framtida forandret retning og mye av det vi drømte om ble borte for alltid.

Heldigvis har vi Until the End of the World, og omsider kan vi se den slik den var tenkt; fire og en halv time lang, vimsete, grunn, irriterende, meningsløs, opprivende og uforglemmelig. Men det som sitter igjen etter å tilbragt en uke i et årtusenskifte som aldri kom er hvor utrolig spennende framtida så ut i 1991; atomulykker og trafikkaos til tross. På sitt beste er den Blade Runner, på sitt verste et eller annet pretensiøst og fransk. Men til slutt er det nå verdt det. Dette er nok Wim Wenders´livsverk, selv om de fleste av filmene hans er mer elsket enn denne.

I Until the end of the World gjør han et utall spådommer om 1999, de fleste helt feil. Men det er så godt å se noen som tør å bruke samtiden til å drømme om framtiden. Dette var slik man pleide å lage Science Fiction. Nå ser alles fremtider nesten like ut.

Jeg så den på kino i 91, først og fremst på grunn av et soundtrack få filmer kan oppvise maken til: Ny musikk fra U2, Lou Reed, Nick Cave, REM og (for aller siste gang) Talking Heads, Depeche Mode, Julie Cruise, Daniel Lanois, T-Bone Burnett (den superkule Humans from Earth, senere brukt i en Nike-reklame hvis jeg ikke husker feil), og en haug med andre, slik at Peter Gabriel ikke en gang fikk plass (hans tidlige versjon av Blood of Eden, som senere ble til en duett med Sinead O´Connor og dukket opp på Us-plata). Dessuten var det Science Fiction, og jeg var allerede fan av William Hurt (på grunn av den søte og i dag ganske glemte Children of a lesser God).

Til og med i den sterkt forkortede (men likevel to og en halv time lange) versjonen var det mye å sette pris på. Historien er enkel. Claire (Solveig Dommartin, som kom opp med ideen for filmen sammen med Wenders) har akkurat brutt med sin litt kjedelige men hengivne kjæreste (Sam Neill, som er ok, men fortellerstemmen hans brukes for hyppig) og har reist rundt halve Europa på en legendarisk rangel. Etter å ha hjulpet noen bankranere møter hun Trevor (Hurt), som er på rømmen. Hun hjelper han, han lurer henne, hun forfølger ham jorda rundt (de er innom Frankrike, Tyskland, Italia, Portugal, Kina, Japan, USA, Australia og verdensrommet). Eksen, en detektiv, en prisjeger og en av bankranerne følger hakk i hel. Del en ender med at de elskende treffes, mens del to og tre i all hovedsak foregår i Australia, hos Sams foreldre (St. Max Von Sydow og St. Jeanne Moreau). Pappaen til Sam har laget noe spennende på labben som knytter det hele sammen.

Dessuten henger en løpsk kommunikasjonssatellitt som en gribb på himmelen. Hvis den skytes ned går verden under. Eller? Jeg forteller mer av handlingen enn jeg pleier, for det er reisen som er målet her.

Det er knapt nok en scene i denne versjonen som ikke fantes i den korte, men der føltes filmen litt overfladisk, sitt makelige tempo til tross. Selv de litt flate bifigurene våkner til liv siden vi får godt over to timer ekstra tid med dem. Og i den siste delen (denne versjonen er delt i tre deler av halvannen time) får de som har holdt ut betalt; hendelser som såvidt var forståelige i originalversjonen blir tydelige, logiske, og riktig så triste. Og slutten (helt lik originalen) blir riktig så vakker. Det er utrolig hvor mye folk man blir kjent med på en slik reise.

For meg som er litt utilpass bare jeg krysser bygrensa er dette det nærmeste jeg kommer en jorda rundt-tur. Dette er en makeløs (dvs. det fins ikke maken, enten man liker den eller ikke) film for de med god tid, litt eventyrlyst og toleranse for at menneskejakt like gjerne kan ende med bløtekake som med action. Og noen må få ut det ordentlige soundtracket på CD-både instrumentalmusikken og de herlige jammene med bluesband og didgeridoo.

Dessuten:
Opus´n Bill in a Wish for Wings that Work, en herlig visualisering av Outland, og Pingvinen Opus. Han kan ikke fly og rompa hans detter av, men vi elsker ham for det. Under halvtimen lang, og den eneste i sitt slag, kriminelt nok. Klarer vi Katakomber i år lover jeg at vi ser denne. The Trouble with Harry var min første favoritt signert Hitchcock, og selv om den er litt barnslig i humoren sin har den fortsatt mye som ingen andre filmer har. Også så jeg Madagascar med Ut jr. i morges, den var overraskende sprek i en times tid, men faller som en stein derfra og ut.

FEM FLOTTE FILMER MED MAX VON SYDOW

1) -3) BERGMANNFILMENE
Lite å diskutere: det 7. segl, Vargtimmen, etc. Skulle vel vært hele lista, men det hadde jo ikke vært noe morsomt.
4) THE EXORCIST
5) UNTIL THE END OF THE WORLD

FEM FEITE FILMER MED MAX VON SYDOW

1) DUNE
2) CONAN THE BARBARIAN
3) NONHOSONNO
4) FLASH GORDON
5) YOUNG INDIANA JONES (+div. annet på TV)

Reklamer

One response

  1. Tilbaketråkk: Og Lazarus graver « Fred Ut, Sønn

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s