Nå enda mer inkonsekvent

Filmer siden sist: Ursula Andress spiser broren sin

Slave of the Cannibal God

Den kanskje beste artikkelen jeg har skrevet her handlet om mondofilm, en slags liksomdokumentarisk blanding av ekte og iscenesatt galskap, ofte av bestialsk natur. Mondofilmens suksess (i starten var den helt stueren, gikk på norske kinoer og ble til og med Oscarnominert!), viste at det fantes et publikum for ekstrem tortur og lignende som var mye større enn en skulle tro, og regissørene av europeisk exploitation kastet seg på bølgen. Man tok scenene med ritualer og annet rart som «primitive» urfolk bedrev fra mondofilmene, dramatiserte dem og pakket dem inn i mer tradisjonelle fortellinger om den hvite manns eventyr i jungelen. Resultatet ble kannibalfilmen.

Kannibalfilmen hadde glansperioden sin fra midt på søttitallet og et drøyt tiår frem i tid. Den mest kjente filmen i sjangeren er Cannibal Holocaust, beryktet blant annet fordi regissør Ruggero Deodato ble arrestert ikke lenge etter premieren. Myndighetene trodde han hadde laget en snuff-film. Det var ikke tilfelle, men som i enkelte av mondofilmene drepes dyr på ordentlig for å lage den rette stemningen. Cannibal Holocaust er også en av de første filmene som påberoper seg å være laget av funnet film, på samme måte som Blair Witch Project, Cloverfield og Diary of the Dead. Et par venner av meg så den uklipte versjonen av Cannibal Holocaust, og det traumatiserte dem såpass kraftig at jeg har stått over. Slave of the Cannibal God er derimot en av de snilleste i sjangeren, og siden min versjon (fra denne boksen) i tillegg var barbert med nærmere ti minutter tok jeg sjansen på å se min første kannibalfilm. Sånn at dere slipper.

Ursula Andress (som er akkurat like fin som da hun steg opp av havet i Dr. No omtrent femten år tidligere) har mistet mannen sin i den Guineanske jungelen, og reiser med broren sin og et lokalt reisefølge for å finne ham. Underveis stopper de for å kikke på dyr som sakte spiser hverandre (enkelte på nettet har reagert på en scene der en ape fores til en slange, i min versjon var dette omtrent som Animal Planet), og de innfødte snitter opp magen på en iguan og drikker blodet dens for å blidgjøre gudene. Ursula glemmer tydeligvis etterhvert hvorfor hun er i jungelen i utgangspunktet, for hun faller for et av ekspedisjonsmedlemmene. Og det var nok like greit, for det viser seg at en huleboende kannibalstamme har spist ham og stoppet ham ut. Og nå er de sultne igjen.

For fans av sjangeren er dette sikkert en strålende film. Den er kapabelt skrudd sammen, stemningen er akkurat så sleazy som den sikkert skal være, og det er flere enkeltsekvenser her som er spennende. Den voldsomme barberingen sparte meg for en del kvalme greier og snøt meg for mye Ursula, men den gjorde også at det er fort gjort å miste tråden noen steder. Likevel var det overraskende mye underholdning i denne, i hvert fall når man er i humør til å se noe som er litt drøyt.

Må du på død og liv se en kannibalfilm ville jeg gått for denne, men det er likevel vanskelig for meg å se vitsen med denne sjangeren. Den har dødd en sakte død de siste par tiårene, selv om så forskjellige filmer som Apocalypto og Indiana Jones & the Temple of Doom låner småting. Jeg tror ikke vår kultur har blitt fattigere av den grunn.

Dessuten

Blindpassasjer, Bing og Bringsværds riffing over 2001/Alien, og norges hittil eneste tunge SF på film, er obligatorisk for fans av sånt, til tross for tregt tempo og litt merkelig dialog her og der. Scenografien går engelsk sf som (gamle) Doctor Who og Blakes 7 en høy gang. På tide at noen lager noe mer sånt.

Cry-Baby er John Waters´mest kommerse og beste film. Jeg bruker den når jeg skal forklare folk hvorfor jeg hater Grease så intenst; kulere, tøffere, morsommere og bedre tonesatt. Digger denne.

I´m Your Man er en kanskje litt for uforbeholden hyldest til Leonard Cohen, med flotte opptredener fra familien Wainright, Nick Cave, Beth Orton med flere. Far sjøl setter imidlertid alle til veggs, med U2 som backingband. Mannen fortjener imidlertid et fyldigere portrett med mindre heltedyrkelse.

Advertisements

4 responses

  1. Tenker eg skal få sett Cry-Baby altså. Blindpassasjer virkar også litt interessant.. hmm, må tenke.

    april 3, 2008, kl. 22:18

  2. hjorthen

    Blindpassasjer skremte vannet av meg når jeg var liten. Jeg er ikke sikker på om jeg vil se den igjen…

    april 4, 2008, kl. 01:42

  3. Cry-Baby er en sånn film som må sees. Se bare på rollebesetningen; Johnny Depp, Ricki Lake, Iggy Pop, Traci Lords…

    Hjorthen: De første 20 sekundene er litt skumle, så hvis du skvatt av dem har du nok stemning for tre episoder a 40 minutter, kanskje.

    april 4, 2008, kl. 15:00

  4. Hehe, jeg husker ikke de første 20 sekundene, det jeg ble redd av er når folka på romskipet ser på et filmklipp fra et eller annet sted, en mann som står med ryggen til, lurer på om han har en ljå i hendene og jobber på åkeren eller noe sånt. Og så snur han seg og vi får ansiktet inn i kameraet, og så ser han bare så jævla skummel ut at den scenen har brent seg fast i meg. Merker at jeg nesten blir litt redd når jeg tenker på det.

    Jammen godt jeg ikke var liten lenger når Twin Peaks og Killer Bob kom på TV!

    april 4, 2008, kl. 16:59

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s