Nå enda mer inkonsekvent

Filmer siden sist: Nattens Ridder

THE DARK KNIGHT

Det finnes mange Batman´er, eller Batmenn om du vil. Vi har camp-batman (født på sekstitallet, sist sett i Batman & Robin) som sier ting som «Come on, to the Batmobile!» . Vi har psyko-batman, som ikke er interessert i å slåss fair, og derfor ikke bare skremmer livskiten ut av de kriminelle han kommer over, men uroer vennene sine en god del også. Frank Miller har kanskje den beste versjonen av ham. Tekno-batman er en genial detektiv og vitenskapsmann med ubegrensede ressurser som ikke går av veien for å konstruere roboter og spionsatelitter til å hjelpe ham med å holde ro og orden.Horror-batman slåss mot demoner og ufyselige aliens. Jo skumlere helten er, jo sjukere blir fiendene hans.

Christopher Nolan og David Goyers geni ligger i at de har klart å kombinere alle batmennene (unntatt camp-batman, han fikk vi nok av) samtidig som de planter ham i noe som ligner vår verden. The Dark Knight Returns´ Batman er mer troverdig enn John Mclane eller Jack Ryan.

Dette er superheltfilmen jeg ikke trodde noen kunne lage, i hvert fall ikke med en gammel traver som Batman. I steden for å bygge stiliserte verdener eller å gjøre det overtydelig at filmen er basert på en tegneserie konsentrerer man seg om hvem og hva karakterene er. Resultatet er en film som tar sine helter og skurker på det ytterste alvor uten å ta bort noe av det som gjorde dem tiltalende i utgangspunktet. Hvem skulle trodd at det gikk an å gjøre den lettvinne skurken Two-Face så troverdig?

Dessuten foregår det ting på dypet her: Hva er et menneske? Hva er galskap? Hva er rettferdighet? Hva er sivilisasjon? Why so serious? Heath Ledgers joker drar filmen ned i mørket mens han ler seg halvt i hjel. Han representerer på sammet tid filmens comic relief, filmens greske kor og filmens monster. Jeg nevner ham fordi det er lettvint. Skulle jeg gått gjennom denne filmen karakter for karakter hadde dette blitt den lengste anmeldelsen noensinne, for the Dark Knight er en svær film, med minst et dusin personer som er viktige for handlingen. Dette er superheltfilmenes L.A. Confidential, og selv om den nesten kollapser under sin egen vekt her og der er den omtrent like god.

Jeg har vært på grensen til å mislike Christopher Nolan som regissør fram til dette. Jeg vet at mange elsker Memento, the Prestige og Batman Begins, men for meg var det noe litt livløst over dem, mer presisjon enn patos. Denne gangen har han laget en levende legende, og det første mesterverket jeg har sett med datostempel 2008. Deilig at en så god film har dradd så mye penger. Det viser seg at det er sant som de sier: If you build it they will come.

DESSUTEN

Skammen, som har mer ytre handling enn de andre bergmanfilmene jeg har sett i det siste, og som har tydelige koblinger til En Pasjon. Drømmer personene i den filmen Skammen, eller er det motsatt. Mer Ullmann, mer Von Sydow, mer Nykvist, dere skjønner tegninga nå. En historie om hvordan et vanlig ektepar (på en øy selvfølgelig) opplever en tenkt (borger)krig. Sterke saker, og en lettere tilgjengelig film enn de fleste av de jeg har skrytt av de siste månedene. Foreløpig ligger det an til å bli FEM Bergmannfilmer i Tordendomen til vinteren!

Family Guy: Blue Harvest var vel omtrent som ventet; en del morsomme gags, en del ikke fullt så morsomme. Kudos for å gjenskape flere av de fineste scenene i A New Hope bilde for bilde.

Reklamer

One response

  1. Tilbaketråkk: Filmer siden sist: Snurrebassen til Leonardo DiCaprio « Fred Ut, Sønn

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s