Nå enda mer inkonsekvent

And if you can’t respec’ that your whole respectin’ is whack / Maybe you’ll love me when I fade to black.

FILMER SETT SIDEN SIST:
Travelt, travelt, travelt. Som hvert eneste år før påskeferien er det tendenser til opptøyer på skolem, konferansetimer, kaos & galskap. Og jeg sender sender torpedoene mine på alle som kommer med festlige kommentarer som inneholder ordet streik. Jeg kommer sterkere tilbake i påsken, men denne uka har jeg i hvert fall sett to episoder Haibane Renmei (som fortsatt ligner litt for mye på kuttscenene i et bra dataspill) og

Jay-z in Fade to Black

Du er 35 år og verdens mest anerkjente artist innenfor din sjanger. Du har solgt mer plater enn det som strengt tatt er sunt. Du har en av verdens råeste damer ved siden av deg (eller oppå deg…eller under deg for alt jeg vet) når du våkner om morgenen. Du styrer et nett lite medieimperium verdt millioner av dollar. Og hva gjør du? Du sier takk og farvel, senker sceneteppet og trekker deg tilbake, i hvert fall for en stund. Men først arrangerer du en HELVETES fest.

Fade to black er den tøffeste konsertfilmen jeg har sett noen gang. Jeg skjønner at dette har mye me musikksmak å gjøre også, kke bare er stjernelaget som stiller her så svært at den naturlige sammenligningen er The Last Waltz, fotografering og lyd går langt utenpå alt jeg har sett av filmet hiphop. Og for en konsert! Godt samspill mellom artister og publikum har alltid gitt meg gåsehud (et band som U2 er verdensmestrene i dette), og her er Madison Square Garden fylt til randen av folk som ikke bare kan refrengene, men som rapper med på hele vers av andre artisters låter. I kor. Dæven. Blant gjesteartistene er det Mary J. Blige som imponerer aller mest, og det er bare sengevæteren R. Kelly som burde holdt seg hjemme. Og mannen selv går av scenen med tektlinjene i overskriften. Så er scenen svart, og det er slutt. Klasse.

Innimellom konsertopptakene får vi se Jay i studio under arbeidet med the Black Album. Du får virkelig et innblikk i hvordan han jobber, og møtet med store deler av hiphopens studiomafia (Rick Rubin, Pharrell, Kanye West…) er faktisk veldig underholdende. Selvfølgelig er Jay-Z full av seg sjæl, men han har mer grunn til det enn de fleste. Og hiphopere uten ego er som rockere med måne; noen av dem er interessante, men de fleste ikke.

Dette er en sjefsfilm. Anbefales alle som anerkjenner hiphop som musikksjanger. Jeg gledet meg fælt til Dave Chappelle’s Block Party, men den må være veldig bra for å toppe denne. Den kostet seksti spenn på platekompaniet også, så her fins det ingen unnskyldninger. Peace, Out.

Standing in the Shadows of Motown

En viktig film om gjengen anonyme studiomusikere som spilte på alle de store hitene til Motown mens selskapet fortsatt holdt til i Detroit. Dette orkesteret har flere førsteplasser på de amerikanske hitlistene enn Elvis, Stones og Beatles til sammen, men ingen har hørt om dem. Og gjett om de kan spille!

Det er prisverdig at disse folka omsider får sin plass i historien, men filmen synes jeg faktisk ikke så veldig mye om. Musikerne er mange og historiene deres fascinerende, men ved å hele tiden minne oss på hvor viktige de er og konstant klippe til en (ekstremt bra) konsert gutta holdt med en gjeng fine vokalister i forbindelse med filmen blir det rett og slett ikke god nok plass til alt på 105 minutter. Hvis man hadde droppet de nye konsertopptakene
(eller lagt dem som bonusmateriale) og holdt seg til kortere utdrag av originalversjonene hadde det blitt frigjort mer plass til anekdotene som er denne filmens livsblod. Prisverdig, men ikke mer enn godkjent. Filmen er inspirert av en bok av samme navn, den er sikkert verdt å sjekke ut.
____________
Fred Uts skiveanbefalinger 2006 #4:

Einmal Kommt die Liebe – Røversanger

EKDL har ikke forandret seg stort i de snart tjue (!) åra de har holdt på, og de har på en måte alltid vært norsk rockejungels største hemmelighet. I likhet med Ym-Stammen (hvor er dere, gutter?) og Kaizers henter de inspirasjon fra litt andre steder enn gjennomsnittsbandene. Her handler det om kabaret, tango og ektefølte blødmer nesten helt uten ironi. Tuba og tekstlinjer som «Stikk en tampong i hjertet mitt/ Jeg blør, jeg blør». Det er rett og slett bare å gi seg hen. Fru Ut og jeg brukte Einmals Dampveivalsen som brudevals da vi giftet oss. Dette er den nye plata deres. Nok sagt.
____________
Trailerparken

DANGEROUS MEN
Jeg vet ikke hvordan Razorhack kom over denne, men jeg er helt enig. Dette er en bemerkelsesverdig trailer. Fnis. Hvis du er en av dem som så Boogie Nights og tenkte at noen virkelig burde lage en Brock Landers-film er vel dette det nærmeste du kommer.

_____________

Og siden jeg er i det musikalske hjørnet:

Lenge siden Woodstock nå: Ti rockefilmer og lignende du bør se før du Diver. Advarsel: Enda mer subjektivt enn vanlig, og med stort innslag av filmer jeg ikke har sett.

01) JAY-Z in FADE TO BLACK

02) MEETING PEOPLE IS EASY: A FILM ABOUT RADIOHEAD
Thom Yorke og kompani har plutselig blitt megastjerner og blir så satt ut av det at de ikke vet hvor de skal gjøre av seg.

03) THE ROAD TO GOD KNOWS WHERE
Nick Cave & the Bad Seeds turnerer USA. Blixa Bargelds filleristing av en konsertarrangør som ikke får stilt lyden høyt nok er et høydepunkr. Den vakreste versjonen av the Mercy Seat noen sinne er et annet. For ikke å snakke om hr. Caves lille dansenummer til Papa Don’t Preach.

04) THE FEARLESS FREAKS
DHIS, men Flaming Lips har så mye rart for seg at den helt sikkert er verdt en kikk. Inneholder garantert ballonger og mennesker i dyrekostymer.

05) THE FILTH AND THE FURY
Filmen om Sex Pistols bruker arkivbilder og forteller det hele slik som det var, rett og slett. Det er mer enn bra nok.

06) SOME KIND OF MONSTER
Metallica går i terapi og lager en skive jeg er alene om å karakterisere som deres aller beste. DHIS(Denne Har Jeg Ikke Sett)

07)THE DIRECTORS SERIES
Nydelige samlinger med musikkvideoer sortert på regissør. Hittil har Spike Jonze, Chris Cunningham, Michel Gondry, Mark Romanek, Jonathan Glazer, Anton Corbijn og Stéphane Sednaoui fått sine disker. Essensiellt. Jeg har de tre forrige, og hvis noen vil kjøpe de nye til meg kan de godt få lov…

08) DiG
Fortellingen om to menn (Anton Newcombe og Courtney Taylor) og deres to band (The Brian Jonestown Massacre og The Dandy Warhols) og hvordan skjebnen skiller dem. visstnok storveis. DHIS.

09)U2 – ELEVATION – LIVE IN BOSTON
Mange flere kjøpte «Go Home» fra den samme turneen, men dette er U2s beste filmede konsert til nå, og dermed en av de flotteste konsertDVDer noen sinne.

10) THE PICK OF DESTINY
All Rock i verden leder hit…

Advertisements

15 responses

  1. gbang

    End of the century: The story of Ramones anbefales om man muligens har sett The Filth and the Fury og er sulten på en litt bedre rockumentar.

    april 2, 2006, kl. 15:31

  2. Fred Ut

    En film jeg ikke har sett, men har hørt mye pent om.

    april 2, 2006, kl. 19:38

  3. Fred Ut

    Gode gamle IMAGINE-JOHN LENNON fortjener egentlig også en plass; Den har en god porson av æren for både film- og musikkinteressen min. Den første filmen jeg var på helt aleine. Siden har det blitt mange, mange fler.

    april 2, 2006, kl. 19:40

  4. TMwtP

    Tja. To filmer av Jonathan Demme må vel med. Stop Making Sense og Heart of Gold. Den siste, med Neil Young, gikk på Kosmorama uten at jeg fikk den med meg. Argh.

    april 2, 2006, kl. 21:07

  5. Fred Ut

    Stop making sense har jeg sett en gang uten at den gjorde det voldsomme inntrykket. Heart of Gold så ganske kjedelig ut på traileren, men har du sett Greendale-filmen? Den er jeg veldig nysjerrig på.

    april 3, 2006, kl. 04:50

  6. m@rqs

    Hepp
    Må bare si Einmal sparker rompe. Jeg var på slipp konserten for litt over en uke siden og jeg går hele tiden rundt å nynner på Einmal låter. Det er også et av de få bandene som jeg utenfor Blitz i fjor danset leikaring til. De som sitter stille på en Einmal kosert har en flat linje på EKG maskinen.
    Og til gbang. End of the century er et veldig godt forslag. Og i mine øyne en bedre dok. enn The filt.

    «Now i wanna sniff some glue»

    april 3, 2006, kl. 08:35

  7. sharkbait

    Jeg slår nok en gang et slag for Screaming Masterpiece, jeg…

    april 3, 2006, kl. 09:21

  8. Fred Ut

    Screaming Masterpiece, er det den om Island (googler)… Jepp. Absolutt en kandidat.

    april 3, 2006, kl. 15:08

  9. Anonymous

    gleder meg!


    anne

    april 3, 2006, kl. 21:05

  10. TMwtP

    Jeg hører med til de særingene som aldri har tatt av på de stygge gule skapningene. Jada, bare diss meg nå. Jeg tåler det.

    Heart of Gold er enda bedre enn Stop Making Sense, men jeg kan tro at Greendalefilmen også ruler. Er vel den råeste Crazy Horse-gjengen han har med seg der.

    april 3, 2006, kl. 21:30

  11. TMwtP

    Og – jeg vet forresten ikke hva det Simpsonsinnlegget gjør i denne tråden i det hele tatt? 🙂

    april 3, 2006, kl. 21:32

  12. Fred Ut

    Det er selvfølgelig lov å ikke like Simpsons (jeg synes også at det kanskje det er nok nå, er det sesong 24000 de har kommet til?), men gode nyheter tolereres alltid, også på rare steder. Og selv om nyhetene ikke akkurat er ferske. Hihi.

    Anne, det er nå uansett viktigere at FUTURAMA vender tilbake!

    april 4, 2006, kl. 04:59

  13. TMwtP

    Jada. Ikke meningen å legge noen demper på Annes henrykthet. Håper den blir bra. Simpsonsfilmen.

    april 4, 2006, kl. 07:50

  14. Anonymous

    futurama? så bra!

    skal ikke mye til for at jeg skal bli henrykt. og slike gode nyhetet hører hjemme på enhver post.
    anne

    april 4, 2006, kl. 15:25

  15. Anonymous

    http://oslopuls.no/film/article1270037.ece

    whedon

    april 6, 2006, kl. 11:22

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s