Nå enda mer inkonsekvent

Filmer siden sist: Denne gangen het han Andreas Winkelmann.

EN PASJON / PERSONA


Igjen har Max Von Sydow trukket seg tilbake til en forblåst øy, igjen har han selskap i Liv Ullman og Bibbi Anderson. Igjen knyter Bergman menneskeskjebner sammen så stramt at de knaker og til slutt slites i biter. Denne gangen er uttrykket moderne, med håndholdt fargefoto og sekvenser der skuespillerne forteller om rollefigurene sine. På samme tid dypere og grunnere enn Vargtimmen, som den har mye til felles med. Mørkere fordi spøkelsene er virkelige denne gangen. Grunnere fordi En Pasjon er mer avmålt i sin dokumentasjon av menneskets kulde og jeg savner Vargtimmens gale energi. Men Bergman, Von Sydow, Ullmann, Anderson og Nykvist vokser i filmhjertet mitt for hver film jeg ser. Det er bare en  håndfull filmskapere som nyter like stor respekt i bunkersen nå.

Persona, laget et par år tidligere, er enda strammere. Bergmans filmer handler ofte om den tynne illusjonen av virkelighet som gjør at vi klarer å forholde oss til hverandre, og her som i de de andre filmene jeg har sett rives den ned for de fleste hovedpersonene. Den handler om to kvinner ( Anderson og Ullmann) som ender opp på en forblåst øy (igjen) fordi Anderson skal pleie den lett katatoniske Ullmann. Men hvem trenger egentlig hvem? Persona regnes som en av Bergmanns (og dermed filmhistoriens) beste, men her viker historiefortellingen litt oftere for lett pretensiøst formspråk enn i Vargtimmen, Viskningar och Rop og En Pasjon. Dette er imidlertid den sterkeste prestasjonen av Anderson jeg har sett til nå, og det sier ikke lite. Litt av en beib var hun også. Og selvfølgelig er det plenty med geniale øyeblikk også her.

BE KIND REWIND


Noen filmer er bedre enn ryktet sitt, og det kan være mange grunner til dette. Noen ganger går det sport i å slakte, noen ganger er timingen ekstremt uheldig, andre ganger er forventningene for høye. I blant slår markedsføringen ettertrykkelig, enten fordi den er misvisende eller fordi alt som er verdt å ser var i traileren.

Noen ganger markedsføres rett og slett filmer feil. Be Kind Rewind hadde en trailer som var morsommere enn det meste, takket være herrene Mos Def og Jack Blacks «Sweding» av kjente filmer. Filmens nettside hadde massevis av ekstra swedede klipp, og en konkurranse der fansen kunne sende inn sine egne fiimer.  Det hele  ble en kortvarig farsott på nettet. Se for eksempel på disse fine versjonene av Star Wars, Finding Nemo, Jurassic Park, 300 og Army of Darkness.

Moro dette selvfølgelig, og ikke mange filmer kan således gjøre krav på å sette flere elektroniske spor etter seg enn Be Kind Rewind, men konsekvensen ble at folk ventet seg en hel film med parodier i av gaffa og papp. Gondry, Black og kompani har bare seg selv å takke.

Innimellom alt tøyset skjuler det seg et ukonvensjonelt studium av en bydel som står for fall og dens vindskeive innbyggere. Vi er et eller annet sted mellom the Fisher King, Do the right Thing, Cinema Paradiso, Smoke og Local Hero her, sett gjennom Gondrys sprukne brilleglass. Dette er en søt historie om en gjeng teite, resignerte støllinger som kanskje ikke finner håp, men som sammen finner verdighet. Hadde man markedsført den som dette hadde nok ikke flere gått for å se den, men færre hadde blitt skuffet. Årets hittil vakreste slutt har den bortimot også. Se den igjen uten forventninger.

DESSUTEN:

Enchanted, som i motsetning til BKR ble markedsført helt riktig. Men alt  det morsomste er i traileren, og til tross for stødig styring er denne litt søtere og snillere enn jeg hadde håpet på og dermed en liten skuffelse.

Roger Cormans The Haunted Palace, som ble laget innimellom Poe-filmene men egentlig er like mye basert på Lovecraft. Flott film, med enkelte gode skvettescener, fint manus, en enda bedre enn vanlig Price og en solid rolleprestasjon av Lon «Wolfman» Chaney. Ikke en av de mest kjente Corman-filmene fra denne perioden, men en av de beste. Hvordan han får filmene sine til å se så vakre ut med fjorten dagers innspillingstid kommer jeg aldri til å skjønne. Rutine, kanskje?

Lars Von Triers Direktøren for det Hele var overraskende morsom, tilfeldig klipping og en lett selvtifreds tone til tross. Von Triers første forsøk på å være morsom siden Riget er helt klart vellykket, og lite er like morsomt som sinte menn som banner på Islandsk.

Planet Terror hadde sine øyeblikk, men føles for enkel og altfor lang. Vedder mye på at begge deler av Grindhouse gjør seg Mye bedre i sine opprinnelige timeslange versjoner.

I tillegg har jeg rukket en 3-4 episoder av sesong en av Miami Vice (en hyllest følger når jeg en eller annen gang rekker å se sesongen ferdig) og et par episoder av Doctor Who, blant annet den mesterlige dobbeltepisoden  Human Nature/the Family of Blood.

Da skulle jeg være oppdatert. Phew.

Advertisements

One response

  1. Eg forventa nok for mykje av Be Kind Rewind, så det tok halvtimen før eg klarte å omstille meg, det som skjuler seg bak denne sweded-greia er eg enig med at er ein god film. Swedinga er mest eit avbrekk inni mellom.

    Enchanted var eit lett og lystig moderne Disney-eventyr som forsåvidt passa bra viss ein ikkje forventar for mykje. Men traileren kunne øydelegge litt, ja.

    Ein timesversjon av Planet Terror hadde vore gøy! Eg storkoste meg av den lange (og einaste lanserte?) versjonen, men ei tøffare hand bak saksa hadde sikkert gjort seg.

    juli 12, 2008, kl. 18:51

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s