Filmer siden sist: Jenter med (og uten) køller

CORALINE

Coraline Jones har kjedelige foreldre (selv om de spilles av Lois Lane og PC´en fra macreklamene) og selv om hun har veldig lite kjedelige naboer kjeder hun seg nesten til døde. Men på den andre siden av den hemmelige døra skjuler den andre moren og faren seg…

For et par år tilbake skrev jeg om alle filmprosjektene Neil Gaiman var involvert. De fire øverste på den lista har nå materialisert seg, og etter å ha sett MirrorMask, Coraline, Stardust og Beowulf er det liten tvil om hva som er den sterkeste filmatiseringen av st. Neils skriverier hittil.

Henry Selick (the Nightmare before Christmas) har begått en av de mest nøyaktige filmatiseringene av en roman på en stund, og han har gjort det ved å legge inn en ekstra karakter og et ekstra sted, forandre på mesteparten av dialogen og flytte hele smæla fra England til USA. Som Ringenes Herre – trilogien (og i motsetning til f.eks Watchmen) er Coraline et eksempel på at skal man bevare hjertet i en historie i overgangen fra et medium til et annet må man ofre de fleste andre kroppsdelene.

Det er under et år siden jeg leste boka sist (med elevene i språklig fordypning i niende klasse, mange av dem har gledet seg veldig til denne filmen), og det som slo meg (og de fleste voksne) er hvor guffen den er. Gaiman selv har flere ganger kommentert at voksne synes denne boka er mye skumlere enn barn, men jeg tror ikke det er tilfelle med filmen. Scenene som fikk det til å krible i bokform blir ufarlige som stop-motion, men tar du med deg for små unger på denne risikerer de traumer på Pompel og Pilt – nivå, i hvert fall hvis de ikke har lest boka.

Så 11-årsgrensa er streng men rimelig fortjent. Den fører også med seg en bonus: vi slipper trist norsk dubbing. De som bestemmer sånt har fortsatt troen på at elleveåringer kan lese i dette landet, og ære være dem for det.

Sommeren 09 tilhører fortsatt Star Trek, men Coraline kommer til å leve evig.

CHAK DÉ! INDIA

La meg se. Vi har en trener som måtte trekke seg som toppspiller etter å  ha møkket seg ut i Den Store Finalen. Vi har et forholdsvis ubrukelig lag  med svært forskjellige personligheter fra alle kanter av landet som trenger en trener. Vi har VM om litt for kort tid.

Stedet er forresten India, sporten er Landhockey for damer og treneren spilles av en av FU,S´s største helter, Shahrukh Khan.

Så tror du vi får et budskap om at samhold gjør sterk? Tror du de erfarne individualistene blir benket til fordel for de urutinerte lagspillerne? Tror du nye utfordringer oppstår underveis? Tror du laget vårt vil ligge under etter første omgang? Tror du de kommer tilbake i andre? Tror du vi får lange musikkmontasjer med bilder av folk som jogger/trener? Tror du våre helter kommer til VM? Tror du de nesten blir slått ut i gruppespillet? Tror du at de går til finalen? Tror du Ahmedinejad vant valget i Iran?

Ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja og ikke faen. Skulle bare sjekke at du var våken på slutten der.

Så hvorfor skulle noen gidde å se Chak dé! India? Fordi den første timen er kanskje den beste jeg har sett i en så sjangertro sportsfilm. Jentene her har høyere odds mot seg enn vanlig. De slåss mot tvangsekteskap, fattigdom, fordommer og diskriminering. SRK er kanskje verdens mest karismatiske skuespiller og er en engasjerende trener. Manuset er skarpt, med et våkent blikk for hvor jævlige jenter kan være mot hverandre (sjefsbitch Bindia, glimrende spilt av Shilpa Shukla gjorde meg mer sint enn en filmkarakter har gjort på en stund). Du vet hele tiden at det meste kommer til å ordne seg, men du blir likevel glad når det skjer, for du vil veldig gjerne at det skal gå bra. Laget samler seg etter et særdeles minneverdig slagsmål på McDonalds (av alle steder).

Så er det pause, og etter pausen går det som det ofte går i Bollywoodfilm. Klisjeene lastes tungt på, og selv om det er spennende å se våre helters kultur kollidere med moderne kvinneidrett faller filmen i kvalitet fra klassisk til såvidt ok.

Men Chak de! India er uansett  verdt en kikk hvis du liker filmer av denne typen. Ingen gjør klisjeer som Bollywood tross alt.

WANTED

Er selvfølgelig tull og tøys og larm og vrede fra ende til annen. Selv om Timur Bekmanbetov for tredje gang på rad leverer actionsekvenser og tekniske løsninger som sikkert gjør Michael Bay, John Woo og Wachowskibrødrene klamme i hakket mangler Wanted sjarmen til NightWatch og DayWatch. Sånn går det kanskje når man bytter ut Russland med Hollywood.

Det er kvalitet i mange ledd her (Freeman, Jolie og Stamp redder en helt feilplassert James McAvoy som periodevis glemmer at han ikke er fra Skottland denne gangen), så Wanted ender opp som en god pringlesfilm; tørr, smaker litt papp og er sikkert ikke bra for miljøet, men veldig fin når du har lyst på noe sammen med halvliteren.

Bekmanbetov er en så talentfull regissør at jeg forventer meg mer. Twilight Watch, for eksempel?