Nå enda mer inkonsekvent

De Normale #1

DSC00061

Det har seg altså sånn at jeg prøver (for tredje gang) å skrive en roman. Denne gangen skriver jeg for ungdom, og foranledningen var at jeg var på en samling for skolebibliotekarer der man gikk gjennom årets ungdomslitteratur og alle de norske bøkene handlet om incest, alkoholisme eller mobbing. Og gjerne en kombinasjon. Og man lurer på hvorfor ungdom leser mindre.  Så jeg bestemte meg for å lage en historie om gutter i fjortenårsalderen, Sondre og Ronny, som bestemmer seg for å sprenge skolen sin i lufta. Ikke for  å ødelegge den (selv om de gjerne gjør det), men for å true kjipe politikere til å bygge en ny, finere skole.

Tanken er at gutta er en slags bizarroversjon av Hardyguttene.  De kaller seg etterhvert de Normale, i protest mot adhdfolket, gangsterne og alle de andre som sliter, men forstår ikke at det de gjør kanskje ikke er helt normalt likevel. Eller er det det? Hvordan blir problemer løst av de såkalt voksne, egentlig?

Det viser seg uansett at de får uventet hjelp, for det er mange grunner til å sprenge skoler.

En annen hovedtanke er at våre helter bruker sosiale medier til å organisere seg uten at de uinnvidde blander seg, og de Normale utvikler seg til en Fight Club – aktig terrororganisasjon.  Om de lykkes med planene sine til slutt får dere sannsynligvis aldri vite, for kjenner jeg meg selv rett greier jeg aldri å bli ferdig med dette. Planen er å komme litt i gang i år, for så å gjøre en skikkelig innsats i pappapermen jeg (hvis alt går bra, bank i bordet etc.) skal ha neste år.  Foreløpig er jeg et par tusen ord inne, og har fortsatt ikke gjort så mye mer enn å etablere.

Her er det første lille kapittelet (jeg lager små og mange), som introduserer hovedpersonene og forklarer hvordan de plutselig blir sittende på tjue tusen kroner. Nok startkapital til å forandre verden.

1.

Det var først senere jeg fant ut at han het Randolf Barth, og at Randolf Barth var advokat. Når jeg tenker meg om hadde jeg nok sett bildet av ham i avisa (han forsvarte han pedofyren for et par år siden) men jeg leste ikke så avisa så nøye på den tida.

Det var før jeg visste det jeg vet nå.

Uansett: Randolf Barth ga meg og Ronny tjue tusen kroner, så hoppet han i elva. Og siden dette hendte en kveld i februar da det var femten kalde ute kan jeg vanskelig tenke meg at han greide seg særlig lenge. De fisket ham opp borte i byen dagen etter. Jeg leste et eller annet sted at det er veldig vondt å drukne. At han var drita full gjorde det kanskje lettere, jeg vet ikke. Jeg har aldri vært full.

Han forklarte ikke hvorfor han hoppa, det skjedde så fort at hverken Ronny eller jeg rakk å gjøre noe som helst. Men han forklarte hvorfor han ga oss pengene.

“Gjør noe lurt med dem, gutter. Jeg trenger dem ikke,” sa han.

Han ga oss et minibankkort og en liten gul lapp med koden på.

Så hoppa han bare. Og bare for å ha sagt det enda gang: Han hoppa. Det var helt klart et hopp. Ikke et fall eller noe. Han kom ikke til overflaten igjen heller. Mulig han hadde putta noe i frakkelommene for at han ikke skulle flyte opp igjen.

Og hverken Ronny eller jeg visste hva vi skulle gjøre. Så vi gjorde ingenting. Selvfølgelig var vi redde. Selvfølgelig hadde vi litt dårlig samvittighet. Vi hadde jo lært at man i det minste må ringe politiet når slikt som dette skjer. Men vi gjorde ingenting, og jeg vet ikke helt hvorfor.

Vet du alltid hvorfor du gjør ting?

Dessuten var det tydelig at dette var noe Randolf Barth ville. Og var det noe vi hadde lært, av mamma og pappa og av lærerne og av trenern og av alle, var det at voksne får gjøre som de vil. Vi gikk i åttende klasse. Skulle vi liksom begynt å gi ham ordre?

Kanskje kunne vi ha gjort noe. Kanskje hadde det ikke gjort noen forskjell. Jeg skulle uansett ønske at Randolf Barth ikke var død. Det tror jeg Ronny er enig i også. Det som hendte etterpå var grusomt på mange måter, på en måte var det Randolf Barths skyld alt sammen. Men jeg er glad for alt sammen. Unntatt at Randolf Barth er død.

Han kunne jo bare gitt oss pengene, lent seg tilbake og nytt synet av hvordan verden tok fyr rundt oss. Jeg er ikke helt sikker, men blir ikke overrasket om han hadde dame og unger og et svært hus et eller annet sted. Jeg vet ikke hvorfor han drukna seg. Men sannheten er vel at ingen grunn hadde vært god nok.

Lykke på reisa, Randolf. Denne historien begynte omtrent der din slutta.

Resten av kvelden gikk Ronny og jeg fra minibank til minibank og tok ut penger. Tjue tusen, i tusenlapper. Kortet kasta vi i elva. Jeg vet ikke om en blir filma når en tar ut penger i minibanker, men ingen kom noen gang etter oss.

Ikke for dette i hvert fall.

2.

Jeg begynte på Skjæret skole på høsten i sjuende klasse, og det var ikke noe problem. Jeg kom fra Oklungen, et lite sted inni skogen mellom Porsgrunn og Larvik, men ingen kødda med meg for det. Den nye klassen min var helt grei. Jentene syntes jeg var kjekk i et par uker, men jeg var som sagt ikke der ennå. Jeg var mest opptatt av å gjøre det jeg skulle så jeg kunne ut og spille fotball i friminuttene. Alle spilte fotball på Skjæret unntatt de som hadde problemer. Sånn var det ikke i Oklungen, der gjorde vi forskjellige ting hver dag i friminuttene. Eller kanskje jeg bare husker feil. Vet ikke.

Jeg digga Manchester United, for alle måtte jo ha et favorittlag i England. Da kontaktlæreren min skulle bli kjent med meg begynte han med å fortelle at han elsket United og hadde vært i England for å se på dem flere ganger. Jeg hadde egentlig ikke tenkt så mye på det, men sa at det gjorde jeg også. De hadde kule drakter og jeg visste navnet på et par av spillerne der.

Ronny hata United nesten like mye som han hata Liverpool. Grunnen til det er jeg litt usikker på, men det hadde noe med en eller annen spiller som hadde byttet klubb fra Everton til United. Rooney tror jeg han het. Jeg kan egentlig ikke så mye om fotball. Men Ronny hata United, og han likte ikke meg heller. Han var sykt forelska i Vanja i klassen, og hun syntes visst det var spennende med folk fra landet eller noe, jeg vet ikke.

«Rooney er en jævla homo og United er et drittlag,» sa han. Det var i storefri. Jeg hadde gått på Skauen i to uker. I to uker hadde Ronny skjært tenner hver gang jeg hadde havnet i en situasjon der jeg mått diskutere fotball. Hvis han fikk dytta til meg eller snudd ryggen til meg eller hviska noe dritt om meg til noen andre hadde han gjort det. I to uker. Nå var jeg lei. De andre visste ikke helt hva de skulle gjøre, de var ikke vant med at Ronny var sånn med folk, og de kjente ikke meg godt nok enda til å ta mitt parti.

«Var vel derfor du likte´n så godt da,» sa jeg.

«Han var ikke homo før han spelte på Fægchester United, da,» sa Ronny og forsøkte å skjule hvor gæren han var i ferd med å bli.

«Ha´kke noe i mot homoer egentlig jeg,» sa jeg, «Jeg kan jo ikke akkurat la være å snakke med deg heller, du går jo klassen min.»

«Kaller du meg homo?

«Neida, homo.»

Jeg vet ikke helt hvor han hadde lært å slåss, men jeg var ikke vant til sinte fotballfans og hadde ikke en sjanse i havet. Jeg brukte alle skitne knep som noensinne har blitt brukt i en skolegård, men selv om jeg dro store, svarte hårdotter ut av huet hans fikk jeg bank nok til at det gikk rykter om det rundt i byen. Seinere i fikk jeg meldinger uka idioter på ungdomsskoler flere kilometer unna. De så muligheten til å banke oppe en syvendeklassing. Sikkert greiere enn å få tyn av de ordentlige gangstergutta.

ZKAL VI TAN? JUS SAY D WORD. GANGSTAS RULE OK

Jeg har aldri vært interessert i bråk, så på rektors kontor ba jeg Ronny om unnskyldning, men påpekte at han hadde starta. Han var med på at vi var ferdige med dette. Da tekstmeldingene begynte å komme gikk jeg til rektor med dem, og sånn ble Ronny og jeg venner for livet. Vi fungerer bra sammen. Han blir så sinna at han skifter farge og griner når han får dårlige karakterer eller når jener han måtte være interesserte i får seg typer. Jeg tenker over ting uten å bli for følsom.

3.

En av lærerne våre (Arne, han tjukke, litt rare vi hadde i Engelsk og Religion på Skjæret) har alltid sagt at niende klasse er det verste året. Han sa: Hvis ikke du har hata skolen, krangla vilt med foreldrene dine, runka, vært forelska, drukket deg full, begynt OG slutta å røyke og mistet noen du er glad i før det året du går i niende så kommer du i hvert fall til å gjøre det da. Han sa det akkurat sånn, faktisk. Storebroren min er fem år eldre enn meg, og klassen hans fikk høre akkurat det samme. Han var en bra lærer, men det Gamle Testamentet er jo sykt kjedelig da.

Men jeg gikk jo bare i åttende. Jeg hadde (og har) som nevnt aldri drukket meg full. Jeg likte (og liker fortsatt) faktisk skolen. Ikke at jeg vil gifte meg med den eller noe sånt, men det er jo der folk er. Foreldrene mine var kjedelige, men jeg hadde egentlig ikke så mye å krangle med dem om. Det vil si, når Pappa kom og tok laptopen min ved midnatt for at jeg ikke skulle sitte hele natta var han ganske kjip. Men det var det hele. Mamma er (og var) så grei som mammaer må være. Hun lar meg være i fred for det meste, og når hun blir sinna har hun stort sett rett. Unntatt når hun sier at jeg må gå ut en tur for å få meg noe luft. Jeg hater å få meg noe luft. Det er ingenting der ute.

Forelska hadde jeg heller ikke vært ennå, det var liksom ikke noen vits. Damene mine var uheldige (eller teite) beibs som hadde latt kjæresten filme seg. En grei kar i USA har samlet alle på ett sted. Du kunne søke på hårfarve, puppestørrelse og alt mulig. Trengte jeg dem så var de der. Røyking var for tapere. Å begynne med noe bare for å bruke hele resten av livet på å prøve å slutte igjen virka litt meningsløst.

Jeg var en snill gutt rett og slett. For hvis du gjør det greit på skolen, holder deg unna drikking og dop og behandler folk med enten likegyldighet eller respekt så er du det, sier de. De bryr seg egentlig ikke om du mener å være grei. Man trenger visst ikke å gjøre noe godt, så lenge man ikke gjør noe galt. De som kunne sette ord på sånt sa at jeg var en ålreit fyr. Og alt det vannvittige jeg satte i gang skyldtes bare at jeg fikk en god ide. Og tjue tusen kroner til å sette den ut i livet.

Og det verste er at jeg ikke angrer noen ting. Ingenting i det hele tatt.


Advertisements

4 responses

  1. Karl Ruben

    Ja! Denne vil jeg lese resten av, så jeg håper du ikke kjenner deg selv så godt som du tror. Det første kapitlet smeller akkurat som et slikt skal. Tror jeg liker aller best måten du lar fortelleren og Ronny bli bestevenner; like skjebnebestemt og tilfeldig som slike forhold på den alderen var (i alle fall i rosenrøde minner og gode bøker). Altså: mere.

    juni 25, 2009, kl. 10:56

  2. Tilbaketråkk: De Normale #1 | Hjorthen uttaler seg om ting han ikke har greie på

  3. Mer! Mer! Jeg håper du fortsetter med boken, for jeg vil lese resten – og anbefale den til lillesøster i tiende klasse. Jeg kjente meg igjen i kap. 3-beskrivelsen av å være helt i starten av tenårene: Voksne forteller deg hvordan du kommer til å oppføre deg de neste årene, og så føles det rart at du ikke er så rebelsk og umulig som du får høre at du skal være. Tror derfor du kan klare den balansen som bøker for barn trenger: spennende og litt absurde, uventede hendelser, men likevel realistiske hovedpersoner. Ikke gi opp!

    juli 12, 2009, kl. 20:52

  4. Julie: tusen takk, det er lenge siden jeg har fått en så koselig kommentar. Jeg får lyst til å skrive av sånt. Jeg har ikke gitt opp i det hele tatt, det er bare det at jeg er verdensmester i å ikke fullføre prosjekter. Jeg prøvde meg på en litt mer «voksen» roman kalt Gjennomsiktig forrige gang jeg hadde pappaperm, og kjørte meg litt fast da. Dessuten har jeg begrenset med tid når jeg ikke har ferie, og altfor mye å gjøre når jeg har ferie. Så denne gangen skynder jeg meg langsomt. Det er først neste høst når jeg skal ut i pappaperm (hvis alt går bra) at jeg virkelig skal sette tenna i De Normale, så det er først da jeg vet om jeg har sjans til å komme i mål.

    Til nå har det gått veldig greit, men dette er mesteparten av det jeg har til nå. Jeg har greit med ideer om hvor dette skal hen, og er flink til å strukturere meg og til å notere ned ideer når jeg får dem. Og nå må jeg nok prøve meg litt i kveld.

    juli 12, 2009, kl. 21:07

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s