Nå enda mer inkonsekvent

George A. og andre Folkefiender

FILMER SETT SIDEN SIST:

Star wars episode III: Sithene tar hevn
Jeg skrev en forholdsvis overstrømmende kinoanmeldelse her, og selv om jeg fortsatt er fornøyd med episode III er svakhetene tydeligere nå som jeg vet hvordan det går. Den faller ned på fjerde plass bak hele den originale trilogien, men bare så vidt. Og slutten ga meg gåsehud denne gangen også. Filmen om hva som skal til for å lage femti sekunder Star Wars på disk to var artig, men ikke så bra som en del kritikere ville ha det til

Land of the Dead – Unrated Director’s cut
Et par minutter lenger enn kinoversjonen, men bare en helt ny (og veldig god) scene er med. Resten er zombiemoro av ymse slag. I kinoanmeldelsen skrev jeg at jeg hadde levd for lenge med de tre andre til at denne kunne få plass på samme hylle, men jeg tror kanskje jeg tok feil. Et av kjennetegnene på at du virkelig har elsket en film er at du kan se den i hodet ditt i ukesvis etterpå, og Land of the Dead har snurret på storskjerm i hjernebarken min i hele høst. Jeg gledet meg nesten like mye til å få DVDen i posten som da jeg så den på kino.

En ting jeg egentlig ikke har skrevet så mye om her (men som kanskje skinner tydelig gjennom) er hvor høyt jeg elsker George A. Romero som regissør, enten zombiene hans er involvert eller ikke. Jeg har sett alle spillefilmene hans, og eier alle untatt Creepshow og Two Evil Eye i minst en versjon.

Det er vanskelig å sette fingeren på hva som gjør filmene hans så spesielle for meg, og kanskje har det ikke noe for seg å prøve, siden dette er en subjektiv greie. Jeg synes jo til og med at Bruiser er en ordentlig bra film! Men selv en trofast fan som meg greier å se svakhetene i produksjonene hans de siste tjue årene, så det er viktig å understreke at så vital, så sterk i troen på sine egne klassiske virkemidler og så politisk som han er i Land of the Dead har ikke George vært siden 1985.

Jeg skrev at Land of the Dead hverken er Romeros dypeste eller aller beste film, men det er kanskje hans kuleste, strammeste og mest tilgjengelige. Og denne versjonen er et lite hakk bedre enn kinoversjonen. Og etter å ha sett den to ganger er det svært vanskelig å se for meg at dette ikke er årets film 2005 for meg, partisk som jeg er.

The Call of Cthulhu
Denne svarte til forventingene og enda litt til. Tidligere Lovecraft-filmatiseringer har vært fulle av blod og gørr, men ingen (med mulig unntak av den skikkelig syra versjonen av the Dunwich Horror på 60-tallet) har forsøkt å fange det som er Cthulhu-unoversets styrke: Gammeldagse grøss av type Edgar Allan Poe med innslag fra klassisk pulp-science fiction, og et nesten Tolkiensk sammenhengende univers. Stemningen er en en helt egen, og det måtte en 40 minutter lang stumfilm fra 2005 laget av amatører til for å klare det. Anbefales på det sterkeste. Kjøp den her! Så får vi håpe de lager flere.

Bichunmoo
Denne ga jeg opp etter tjue minutter. Dvask, blodfattig koreansk Wuxia med treig kampkoreografi, sørgelige cgi-effekter og uten et originalt bein i kroppen. De får ikke denne sjangeren helt til i Korea, til tross for flere forsøk.

___________________

Det er skammelig at det ikke er en eneste anmeldelse å finne av Public Enemy – konserten på Rockefeller på nettet, men det kan hende jeg ikke er flink nok med søkemotorene. Det faste publikummet mitt her er ikke så interessert i sånt, men vi heldige som var til stede fikk alle hitene, litt for lite av de nyeste låtene, Chuck D og en Flava Flav i storform, en lang gitarsolo (!), tidenes mest elegante behandling av problemet fullmannpåscenen, lange musikkløse perioder med taling til folket, vannkrig mellom band og publikum, t-skjortekastekonkurranse og i det hele tatt alt man kunne ønske seg og litt til (trommesoloen til Flav var vel litt unødvendig).

Wow. Håper jeg har det like gøy på jobben når jeg nærmer meg femti. Gulvet på Rockefeller gynger sikkert ennå.

_______________________________

De ti andre filmene regissert av George A. Romero: du må se dem selv om det ikke er så mange Zombier i dem (i prioritert rekkefølge)

1) Martin
Nydelig liten dekonstruksjon av Vampyrfilmsjangeren. Martin har ikke hoggtenner og går ute i solen. Likevel er han en vampyr. Eller?

2) Knightriders
Ed Harris og store deler av rollelista fra Dawn og Day er en omreisende gjeng som arrangerer ridderturneringer på motorsykler. Ridderlegender møter moderne kommersialisme med fascinerende resultater. En nydelig film som bare Romero kunne ha laget.

3) The Crazies
Et virus gjør folk gale, og hæren forsøker å løse problemet med svært blandede resultater. Litt Dawn of the Dead, litt Outbreak, litt Dr. Strangelove. En nyversjon er på trappene.

4) Two Evil Eyes
Romero og Argento filmatiserer hver sin Poe-historie. De fleste skryter av Argentos del og hater Romeros. Jeg liker begge.

5) Bruiser
En undertrykt mann våkner opp en dag uten ansikt. Peter Stormare spiser så mye kulisser at det er et under at filmen ikke ser ut som Dogville.

6) The Dark Half
Det fins bedre filmer basert på Stephen Kings bøker (Misery, the Shining), men dette er etter min mening den mest trofaste King-filmatiseringen. Forsvant brått på grunn av konkursen til Orion Pictures, hvis ikke hadde den gjort gode penger og reddet Romeros karriere. Etter dette gikk det sju år før Romero fikk laget en film igjen.

7) Season of the Witch (a.k.a Jack’s Wife, Hungry Wives)
En middelklassehusmor lever et kjedelig liv med en kjip mann og en bortskjemt datter. Hun forsøker seg litt som heks for å bryte ut av Dukkehjemmet sitt. Etter Night of the Living Dead forsøkte Romero seg med en hippiekomedie (There’s Always Vanilla) og denne her før han vendte tilbake til skrekkfilmen med The Crazies. Han gjorde nok rett i å ikke forsøke å bli en slags hippieversjon av Ingmar Bergman, men det er masse tematikk i denne som dukker opp senere i karrieren hans, spesielt i Martin og Bruiser.

8) Creepshow
For mange var dette lenge Romeros mest kjente film, en ujevn men trivelig hyllest til E.C.Comics’ skrekkserier. Skrevet av kompis Stephen King.

9) There’s Always Vanilla
Søt liten romantisk komedie som føles veldig utdatert i 2005, men som likevel har interessante elementer for den som har sett de 8 første filmene på denne lista.

10) monkey Shines
Etter min mening Romeros dårligste film. Mitt store filmjournalistiske forbilde, Vern, kalte denne for «Farlig begjær, med en apekatt i Glenn Closes rolle», og det er ganske presist. Romero prøver å være Cronenberg og får det ikke helt til.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s