Nå enda mer inkonsekvent

Filmer siden sist: Død. Fødsel. Soloppgang.

THE MOTHER OF TEARS

Dario Argento er ferdig. Dette er ikke noe nytt. Utover på åttitallet begynte filmen hans å variere i kvalitet, og selv om både Opera, Trauma og the Stendhal Syndrome har sine øyeblikk skjemtes de av at sadismen som alltid var til stede i filmene hans tok helt overhånd. Drapssekvensene i Suspiria, Profondo Rosso og Tenebrae var også ufattelig brutale, men teknisk virtuositet og en solid porsjon kølsvart humor gjorde det hele til stor underholdning for oss som er sjuke nok til å la oss underholde av slikt. Noen av oss turde til og med å kalle det kunst.

Det ble i hvert fall etterhvert tydelig at Argento hadde mistet helt taket på håndverket sitt. Hans versjon av Phantom of the Opera var aldeles grusom, og selv om han viste tendenser til muskler med NonHoSonno hadde filmene hans nå endt opp med et visuelt uttrykk som så mer ut som episoder av detektimen enn Suspiria. The Card Player hadde et tøft soundtrack og ikke noe særlig mer, tv-filmen Do You Like Hitchcock var heller ikke rare greiene ettersom jeg har skjønt.

Da var vi framme i 2007, og Argento fant ut at han skulle sluttføre heksetrilogien han påbegynte med Suspiria og fortsatte med Inferno. Og siden han som sagt egentlig er ferdig var forventningene lave, kritikkene dårlige og interessen minimal.

Men selv om den tredje moren er klart svakere enn den andre (som var mye svakere enn den første) er dette den mest underholdende filmen fra Argento på et drøyt tiår. Heller ikke denne filmen er spesielt betagende fra et teknisk standpunkt, handlingen henger tradisjonen tro bare så vidt sammen, og soundtracket er det kjipeste i serien (små sitater fra de foregående til tross).

Likevel klarte jeg ikke å la være å kose meg, for dette er det galeste jeg har sett på en stund. Denne gangen er det ikke et hus som står i sentrum (et feiltrinn synes jeg), men en boks som på et eller annet vis får store deler av Roma til å gå av skaftet når den åpnes. Hekser (som ser ut som partygjestene i Rocky Horror Picture Show) ankommer byen i hopetall. Etter å ha sett kollegaen sin bli omhyggelig knytt fast i sine egne tarmer og ha blitt jaget av en apekatt (hva faen er egentlig greia med apekatten?) er det selvfølgelig opp til Asia Argento å få has på den tredje moren. På veien møter hun blant annet Udo Kier som lett forstyrret prest. Og at det går med en del folk på veien kommer neppe som noen overraskelse på noen.

Hvis ikke sammendraget over apellerer til deg er det ingen grunn til å se La Terza Madre. Den er akkurat som de fleste kritikerne har beskrevet den; en mølje av galskap, trolldom og tarmer. Men det kan vare morsomt nok, det. Den føyer seg pent inn i rekken av Argento-produksjoner som La Chiesa, Phenomena og Demons. Ikke noe mesterverk, ingen grunn til å friskmelde mesteren riktig ennå, men sjukt nok.

Dessuten:

Juno

Som er minst like bra som alle sier og litt til. Men det er selvfølgelig bare tull at Blood Feast er en bedre film enn Suspiria, her er manusforfatter Diablo Cody på ville veier. Bortsett fra det er Juno (både jenta og filmen totalt sett) så morsom og søt at det bare er å gi seg over. I fjor var det Marie Antoinette som ga meg sukkersjokk, i år er det Juno. Som skolefilm for 7./8.-klasse fungerte den OK, selv om den ble litt lang for de barnsligste.

Sunrise

I tre kvarter klarer Sunrise noe får filmer fra tjuetallet får til, nemlig å engasjere seeren følelsesmessig. Når så den viktigste spenningen i filmen utløses halvveis blir det det som gjenstår nesten litt kjedelig, Murnaus fantastiske grep om mediet til tross. Likevel en klassiker som fortjener at flere blir oppmerksomme på den. Jeg foretrekker nok både Faust og Nosferatu. Nydelig DVD fra Masters of Cinema-serien.

Advertisements

2 responses

  1. Hater Inferno, skikkelig makkverk. The Mother of Tears er mye bedre enn Inferno etter min mening. Pølsemann-scenen er konge, det skal Inferno ha. Elsker også filmmusikken i The Mother of Tears, spesielt åpningslåten.

    Volden var ok, men det var ikke noe som toppet åpningsdrapet senere i filmen. Ble litt skuffet der. Sjekk ut Inside, den setter The Mother of Tears skikkelig på plass.

    april 27, 2008, kl. 17:37

  2. Tilbaketråkk: Filmer siden sist: Fyldig ved ørene, veldig kort i nakken « Fred Ut, Sønn

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s