Nå enda mer inkonsekvent

Redd heiajenta – Redd verden. Redd ballerinaen…nei forresten, du har ikke sjangs.

Suspiria

Det var på spillfestivalen Arcon på Blindern en gang midt på nittitallet. Som vanlig når kvelden falt på der i gården vandret jeg hvileløst fra rom til rom.

I tilegg til rollespill, Magic-kort og miniatyrer hadde (og har) Arcon to kinosaler med kultfilmer som stort sett ikke ble allment tilgjengelige i Norge på årevis ennå. Her så jeg gjennom årene filmer som Blade Runner, Apocalypse Now, Re-Animator, Dune, Dawn-, Day- og nyversjonen av Night of the Living Dead, Akira, Henry: Portrait of a Serial Killer, Meet the Feebles og litt senere Desperado, Princess Mononoke og japanske Ring for første gang. Når jeg tenker meg om så savner jeg Arcons gullalder (som for meg tok ugjenkallelig slutt med primus motor Johannes H. Bergs altfor tidlige død i 2004) nesten like mye som noe menneske jeg har kjent.

Men nok om det.

En blind mann forlater en Bierstube med hunden sin. Han vandrer gjennom byens tomme gater. Bebyggelsen er underlig, et torg nesten romersk i stilen. Syk, skjærende kakafonisk musikk høres. Han vet det er noen der. Vi som ser på også, men det er ikke et annet menneske å se. Kameraet sirkler mannen med truende bevegelser. Mannen spotter mørket i frykt. Det blir stille. En flokk fugler letter fra et hustak. Mannens blindehund kaster seg over ham og river strupen av ham.

Dette var mitt første møte med Suspiria, regissør Dario Argento og husbandet hans, Goblin. Senere skulle det bli mange, mange flere.

Det er ikke noen vits for meg å forsøke meg på noen objektiv analyse av denne filmen, jeg elsker den altfor høyt til det. Da jeg debuterte som elektronisk filmanmelder med en Guide til cirka hundre filmer du må se før du dauer skrev jeg følgende:

SUSPIRIA
Dario Argento. Udo Kier. Alida Valli. Goblin. Escher. Storm. Hekser. Kniv. Snorking. Helena Marcos. Piggtråd. Blod. Glassmalerier. Blindehund. Magotter. Mareritt.Ekstase.

Litt pretensiøs, kanskje, men den funker.

Minst en filmblogger vil gjerne ha igjen drøye halvannen time av livet sitt på grunn av den anmeldelsen, så jeg skal ikke forsøke å overbevise noen flere. Jeg skal heller ikke skrive side opp og ned om bruken av technicolour, hvordan soundtracket ble laget før filmen, hvordan manus visstnok for en stor del ble drømt før det ble skrevet eller hvor kraftig the Third Mother kommer til å suge i forhold. La meg i steden avslutte med en god historie:

Jeg viste min gode venn Inge(han med Tor og Kristus fra katakombene, for tiden i forhandlinger med folk i hovedstaden for å få solgt varulvmanuset sitt) Suspiria for noen år siden. Han likte den ikke, og lett rystet dro han sporenstreks ned til Café Radio i Skien sentrum for en terapeutisk halvliter. Bak disken stod Radios siste eier før endelig nedlegging (sånn er Skien: Alle flytter, alt legges ned, jeg blir gammel og det er ikke noe moro her lenger. Faen), Gennaro. Inge fortalte at han hadde vært hos en kompis og sett en aldeles jævlig film fra moderlandet, laget av en fyr som het Dario Argento. Jeg var jo ikke til stede, men Gennaro svarte noe sånt som dette:

-Argento, ja. Jeg pleide å tappe øl til han på en pub jeg jobbet i for mange år siden. Skikkelig rasshøl.

DESSUTEN:
Heroes (1.1-1.11), som er akkurat så bra som alle sier. Herlige tegneseriereferanser og en litt lettere tone enn gravalvorlige serier som Lost eller Galactica. Hiro er konge. Jeg har også sett de tre første episodene av City of Men, tv-spinoffen til City of God. Sykt gode halvtimes episoder om favelaens neste generasjon. Fjernere fra vår virkelighet enn all verdens sf. Ikke så Tarantinotøff i trynet som filmen, men fortalt med samme realisme, intensitet og vidd. Absolutt anbefalt.

Advertisements

12 responses

  1. Asbjørn

    Dette var god lesing, Fred Ut! Informativt og subjektivt, ei fortreffeleg blanding! Og Heroes ja, det er lett å bli hekta 🙂

    september 18, 2007, kl. 21:13

  2. Karl Ruben

    Nydelig post! Jeg så vel sannsynligvis min første og siste Argento-film da jeg fikk med meg Suspiria i vinter. Produksjonsdesignen, filmingen og musikken var rett nok fantastiske, men det ble ganske tidelig tydelig at dette ikke var for meg. At «dette blir for teit» gikk som et mantra inni meg samfulle 98 minutter, burde være godt prov på at jeg ikke var eslet for gialloens gleder.

    september 19, 2007, kl. 08:10

  3. Bjørnar

    http://www.play.com/Clothing/T-Shirts/4-/3475439/Heroes-Save-The-Cheerleader/Product.html

    Siden jeg er helt ubrukelig på htmlkoding får du klippe og lime selv. Men det er verdt de.

    september 19, 2007, kl. 08:25

  4. Jacob

    Nå er det ikke riktig alle da som hyller Heroes. Jeg for eksempel. Og Tarantino, som fikk tilbud om å regissere en episode men takket nei. Sitat: «They were trying to get me to do one. I haven’t even seen the f***ing show. What the f*** is Heroes?»

    Cinematicals mann som ovennevnte sitat er hentet fra skriver også: «Well Quentin, if you’re reading this, you ain’t missing much. Heroes is probably the most overrated show on television right now. Somehow, it has captured the love of critics and audiences alike, but I watched the entire first season and found it punishingly dull.» 😉

    september 19, 2007, kl. 09:35

  5. Fred Ut

    Heroes er nok ikke like gjennomført genialt som Twin Peaks eller Galactica, men det er er en skikkelig tøff røverhistorie med herlige karakterer. X-Men i Unbreakables’ univers om du vil.

    Det virkelig geniale synes jeg er den gjennomførte bruken av tegneserievirkemidler i alt fra klipp til dialog.

    september 19, 2007, kl. 13:53

  6. Bjørnar

    Jeg er også veldig usikker med tanke på Heroes, som jeg skriver i bloggen min, at jeg er litt usikker på om det faktisk er litt dybde her, eller om det er noe overfladisk møl. Foreløpig holder jeg en knapp på første. Og til jacob vil jeg bare si, at visst du lever livet ditt etter Tarantino, ja da blir det nok bare frokostblanding og japanske b-filmer i tiden framover.

    september 20, 2007, kl. 18:36

  7. Captain Charisma

    Er ikke noen stor fan av italienske filmer og denne sjangeren, men Susperia rangerer jeg høyt. Elsker starten og den atmofæren Argento skaper der sammen med et ypperlig soundtrack. Så en haug med Argento, Fulci, Romero filmer for noen år siden, og det var kun Susperia som imponerte meg. Men er noen Må se filmer igjen på listen. Likte faktisk The House OF Clocks av Fulci, men den filmen er mer hatet enn elsket ser jeg 🙂

    september 23, 2007, kl. 08:59

  8. Fred Ut

    House of clocks har jeg ikke sett, og etter morsomme men dvaske Zombie Flesh Eaters og Beyond var jeg klar til avfeie Fulci som håpløs. Men the Black Cat var riktig så fin, så jeg er klar for mer Fulci så lenge sadismen ikke tar overhånd.

    september 23, 2007, kl. 10:07

  9. XmasB

    Jeg har tydeligvis misforstått noe. Jeg liker ikke Suspiria. Det vil si, jeg angrer på å ha sett den, for de timer jeg aldri kommer til å få igjen. Og at jeg fikk med kona gjør meg trist. Hun hatet den også. Jeg skjønner bare ikke hva folk flest ser i den filmen. Heldigvis fikk jeg gitt den bort til Marqs.

    september 23, 2007, kl. 14:44

  10. Fred Ut

    Hmmm…Suspiria åtte ganger etter hverandre i Katakombene? Det kaller jeg fest!

    september 23, 2007, kl. 15:21

  11. XmasB

    Ja, det hadde vært noe. Dere kan ringe meg nå dere er ferdig, da. 🙂

    september 23, 2007, kl. 16:46

  12. Fred Ut

    Slapp av, ingen Argento i år (Ikke Romero heller, selv om jeg gjør mitt ypperste for å skvise inn han hvert år).

    september 23, 2007, kl. 19:27

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s