Nå enda mer inkonsekvent

Filmer siden sist/Folk jeg liker: Om Mr. Moto og Peter Lorre

Think Fast, Mr. Moto, Thank you, Mr. Moto, Mr. Moto Takes a Chance, Mysterious Mr. Moto

Stemmen hans, øynene; de lever fortsatt i tusen etterligninger. Som Bela Lugosi var han en glitrende teatermann som endte opp med å spille de samme rollene igjen og igjen i doptåka. Men i dag husker mange tross alt Lugosi. Bare noen av oss husker Peter Lorre.

Han dro damer på ren karisma, men var liten og rar av utseende. Det var noe godmodig over fremtoningen hans, selv når rollefigurene hans var på sitt mest grusomme. Han fikk rollen som den jagede barnemorderen i M fordi regissør Fritz Lang så at dette var en mann som ikke så ut til å kunne skade en flue.Hans karakteristiske stemme og udefinerbare aksent kunne være Tysk, Fransk, eller Japansk med bare små justeringer. Og det var disse egenskapene, sammen med de største øynene i filmhistorien som gjorde at han stort sett ble henvist til rollen som skurkens sidekick, svindleren. En sjelden gang (som i M eller Mad Love) fikk han spille psykotiske hovedroller.

Om Lorre nesten er er visket fra verdens kulturelle bevissthet er hans største suksesser i hovedroller, filmene om Mr. Moto, fullstendig atomisert. Heldigvis har 20th Century Fox fått ut alle åtte i nyoppussede versjoner. Heldigvis fordi Mr. Moto er en svært spennende karakter, en japansk blanding av Hercule Poirot og Indiana Jones. Som Poirot tasser han rundt i bakgrunnen, en tlisynelatende harmløs eksentriker uten greie på noe som helst. Som Jones søker han inn i jungelen, og går ikke av veien for å kverke de som står i veien for ham, Men Motos humor er mørkere, og han er for smart til å få et eneste blåmerke. I tillegg er han de usannsynlige forkledningers mester, så det er bare tilskueren som forstår hvem som egentlig har kontrollen.

Er det rasistisk å la en ungarer spille en japaner på engelsk? Bortsett fra litt store fortenner og en hang til lett kryptiske visdomsord er det lite ved Moto som føles stereotypt. I de fem Moto-filmene jeg har sett til nå er det bare de evneveike og de skurkeaktige som fremstår som rasister. Omtrent som i virkeligheten, altså. I den forrige anmeldelsen min av en Moto-film ønsket jeg meg en remake, da med en japansk skuespiller i rollen. Det er ikke mye man trenger å forandre.

De  åtte første filmene om Mr. Mote ble laget i løpet av tre år, i tidsrommet 1937-39. De tre første, Think Fast, Mr. Moto, Thank you, Mr. Moto og Mr. Moto Takes a Chance er storveis underholdning, hver film bedre enn den forrige. Det er slående hvor moderne fortellerteknikken er. Handlingen vises i steden for  å forklares. Jeg elsker en film som Malteserfalken, men der får vi lite annet en tre mennesker i et lite rom som forteller oss hva som skjer utenfor. Her får vi se alt, eksposisjonen er minimal og seeren forventes å inneha en viss intelligens, uten at dialog og rolletolkninger lider særlig.  Mange blockbusterregissører kunne lære noe her, for fundamentet til den moderne blockbusteren legges på trettitallet, med filmer som disse og blant annet King Kong.Regissør Norman Foster gjorde senere mye TV,  blant annet episoder av Batman og Green Hornet. Med spilletid på litt over 60 minutter var nok Moto-filmene god trening i økonomisk fortelling.

Nummer tre, Mr. Moto Takes a Chance, foregår i Kambodsja og er både den mest Indiana Jones-aktige og den beste av de fem jeg har sett. Krimelementet erstattes nesten helt av eventyr og action, men det som gjør den best er bifigurene rundt Lorre fungerer klart best her, de varierer fra helt ok til irriterende i de andre filmene, men her er de rikitig så underholdende. Det er vanskelig å gjengi handlingen uten å røpe noe, så jeg skal la det være. Men når Mr. Moto dukker opp og sier at han er hobbyarkeolog er det grunn til å tro at han har noe helt annet i tankene.

Peter Lorre hatet etterhvert Moto, som han mente gjorde at han mistet sjansen til å utvide reportoaret sitt. Filmene blir også svakere etterhvert, men alle jeg har sett er verdt å se. Lorre hadde senere gode år sammen med Humphrey Bogart og Sidney Greenstreet, men fant aldri suksess på egenhånd og godtok til slutt sitt skrekkikonstempel. Hans siste viktige filmer er the Raven og Comedy of Terrors, sammen med Roger Corman og Vincent Price på sekstitallet.

Han sleit hele livet med morfinavhengighet og sykdom og døde i 1964. Og aldri får vi maken.

Advertisements

2 responses

  1. Det bør vel nevnes at jeg har skrevet om en annen av Moto-filmene her:

    https://fredut.wordpress.com/2006/05/30/herrer-m-bart-en-nesten-harl%C3%B8s-tysker-spiller-japaner-pa-engelsk/

    juni 17, 2008, kl. 20:09

  2. Tilbaketråkk: Filmer siden sist: Blind Samurairobot danser samba på line med død Blondine « Fred Ut, Sønn

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s