Nå enda mer inkonsekvent

Filmer siden sist: Vi snakker fortsatt om verdens ende

WALL-E

Pixar er overvurdert. De primærfargede eventyrene deres har alltid vært teknisk imponerende, men de mangler tenner og følelsen av at noe står på spill fordi de er altfor søte til å være spennende. Og la oss ikke snakke om de utrolig irriterende sangene til Randy Newman.

Unntaket var Andrew Stantons Oppdrag Nemo, en film som starter med at en far opplever at en Barracuda spiser opp kona og alle barna hans. Nemo er kanskje den beste amerikanske animasjonsfilmen de siste femti år eller så; den representerer det øyeblikket i filmhistorien da man klarte å kombinere den nye teknologien, klassisk historiefortelling og den dramatiske nerven fra filmer som Bambi, Snøhvit eller Dumbo.

Så hvor går man derfra? Modig går man der intet menneske har gått før. Rommet, den siste utpost. Og andre Star Trek- sitater.

Wall-E er en dystopisk framtidsvisjon der menneskene til slutt har forstått at jorda er ferdig og rømmer ut i rommet på en slags danskebåt for uendeligheten. På jorda blir en hærskare roboter satt til å rydde opp, men etter noen århundrer er det bare en som fortsatt jobber. Han blir forelsket i en sonde som kommer for å lete etter liv, og derfra og ut har vi en blanding av Star Wars´scenografi og lyddesign (Ben Burtt som laget lyden av lyssabler og TIE-jagere er med på laget her), 2001s majestet og Modern Times´sosialsatire slik Terry Gilliam ville ha laget den; gigantisk slapstick ispedd øyeblikk av åndeløs skjønnhet. Fotografert virtuelt av Roger Deakins.

Menneskenes skjebne er så trist, robotene er så søte, verdensrommet er så vakkert og slutten så perfekt. Hverken sf-sjangeren eller animasjonsfilmen blir forhåpentligvis helt den samme etter dette.

Hvis Wall-E har en svakhet er det at de minste ikke helt klarer å forstå alt som foregår, og at den ikke er fem timer lang. Årets film.

THE PASSENGER

Jack Nicholson  er journalist og lei av livet sitt og får seg ved en tilfeldighet ny identitet, men det viser seg at hans nye jeg har enda flere svin på skogen. I andre hender kunne dette vært en actionthriller, men Michelangelo Antonioni er mer opptatt av småtingene på veien. I åpningen og avslutningen blir bildene viktigere enn handlingen og filmen får luft under vingene, men den halvhjertede intrigen fortelles ellers med like mye nerve som en gjennomsnittlig Bergerac-episode. En uforløst film med en tå på klassikerstatusen, med en opplagt Jack. Ikke for meg.

DESSUTEN:

Hairspray i ny musikalversjon var velmende og tidvis sprek, men likevel steril og sjarmløs.

Sesong tre av Doctor Who avsluttes med en mesterlig fortelling i tre deler om verdens ende og universets ende og doktorens ende og Jacks ende og endelig får Martha sjansen til å skinne. Med et budsjett på $100000000 eller så hadde dette vært en fantastisk film. Sesong tre har bidratt med de beste Who-episodene jeg har sett samtidig som at faren for at formatet skal bli forutsigbart er påtagelig.

Boondocks sesong to er til nå noe mer ujevn enn den første. Stinkmeaner´s Revenge, der ekle Stinkmeaner kommer tilbake fra helvete for å hevne seg på bestefar (Katakombeveteraner vil huske at bæssfar drepte ham i sesong 1) er et fantastisk Exorcisten-riff, mens episoden der Huey sultestreiker ikke fungerer i det hele tatt. Likevel den beste animasjonsserien på planeten for tiden, og ekstra bonuspoeng for episodetitler som Attack of the killer kung fu wolf bitch.

Mummitrollet: farlig Midtsommer er en gjenoppliving av den ordentlige mummitrollet-serien, som jeg har skrevet om her tidligere. Dette er ikke den beste av Tove Janssons fortellinger, men mummitrollet i denne versjonen er nydelig uansett. Og nå har de begynt å slippe denne serien på DVD også. Fine greier.

Advertisements

9 responses

  1. trondjo

    Sluttscenen i The Passenger er filmkunst til å miste pusten av. Så nylig filmen for andre gang med kommentarsporet til Jack Nicholson. Interessant. Det er vel omtrent eneste DVD han har bidratt på av filmer han har vært med i, noe som sier en del om hvor høyt han plasserer Antonioni. Det gjør jeg også.

    Tror jeg skal ta en tur på kino å få med meg Wall-E.

    august 30, 2008, kl. 14:55

  2. Åpningen med Jack som til slutt knekker sammen i motgangen i ørkenen er også fin, men måten det hele løses opp i den siste scenen er mesterlig, jeg er helt enig.

    august 30, 2008, kl. 16:36

  3. Nå er du alt for streng med Pixar synes jeg, har hatt stor glede av opptil flere av godbitene fra backkatalogen deres, og Monsterfabrikken spiser klovnefisk til frokost!

    august 31, 2008, kl. 08:49

  4. Det er ikke at de lager dårlige filmer, det er bare at det at de ikke er gudenes gave til filmhistorien slik det periodevis hevdes.

    Det eneste minneverdige fra Monsters Inc er den revygreia på rulleteksten. Den filmen er en slags utvannet Henry Selick/Tim Burton – aktig greie som muligens kunne ha fungert hvis monsterne faktisk var
    l i t t skumle, men det er de ikke. Ikke er de spesielt morsomme heller. Og Billy Crystal er definivt ingen stemmeskuespiller.

    Hihi. Jeg kjenner det er deilig å være uenig med folk om film i kommentarfeltet. Disse diskusjonene har mer og mer flyttet seg herfra og til filmantrop-forumet.

    august 31, 2008, kl. 09:00

  5. trondjo

    Enig med Fred Ut om Pixar og sukkerfilmen Monsters Inc.

    august 31, 2008, kl. 10:45

  6. De er ihvertfall gudenes gave til filmhistoriens kontoutskrifter;-P

    Og jeg burde sikkert klappe igjen for jeg har ikke en gang sett den engelske utgaven, og må bare godta det der om Billy Crystal. Men jeg har sett den norske versjonen sikkert tredve ganger, uten å måtte gå over på sterkere medisiner. Det er verdt ganske mye i min bok!

    august 31, 2008, kl. 19:19

  7. Tretti gjentakelser gjør deg mye mer kvalifisert til å mene ting om Monsterbedriften enn oss andre. Jeg har mye greie på Nemo, Totoro og Nysjerrige Nils (og etterhvert Alvin og Gjengen) sånn sett.

    august 31, 2008, kl. 20:44

  8. Jeg håper å få lurt Hagbarth over på Totoro-kjøret, uten den helt store responsen så langt. Har vel sett den tre ganger så langt, og jeg digger den i det minste. Men nå for tida er det kun Elias og Kongeskipet som gjelder. Men den er jo overraskende bra da, om enn ikke helt på Pixarnivå.

    Det er dessverre ikke alltid pappas filmsmak sammenfaller med resten av familiens…

    september 1, 2008, kl. 14:14

  9. H@@kon

    Hei Hjorten, ikke gi deg! Monsterfabrikken er noe av det bedre Pixar har lagd, og etter min mening også langt bedre enn Nemo. Jeg har sett den gang på gang på gang, og ler like godt hver gang.

    Denne gang traff du innertier Fredu ut på Wall-E. Akkurat min mening det du har skrevet der. Også jeg måtte forklare (høylytt) til 8-åringen på min høyre side, og til 5 åringen på min venstre. Fra et barn’s synspunkt blir filmen noe «mørk», men de var begge fornøyd med filmen.

    september 2, 2008, kl. 12:05

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s