Stjernestøv
En stjerne faller. En ung mann bestemmer seg for å få tak i den for å imponere sin kjære. Men det er flere som vil ha tak i stjerna, spesielt når det viser seg at den spilles av Claire Danes.
Årets mest etterlengtede film for meg er nok ikke årets beste, men det er vanskelig å tenke seg at noen kan mislike denne altfor sterkt. De viktigste vendingene fra Neil Gaimans historie er bevart, men filmen føles liksom ikke som en Gaiman-historie. Dette gjør imidlertid slettes ikke Stardust til noen dårligere film, de aller fleste ville nok si at den er bedre enn de to litt mer trofaste tidligere Gaiman-filmatiseringene MirrorMask og Neverwhere. Jeg må innrømme at den litt kalde kunstneriske regien generelt (og golde islandske landskapene spesielt) fikk meg til å savne varmen og stilen i Charles Vess‘ originale illustrasjoner av fortellingen mer enn Gaimansk dialog og særpreg. Ellers har jeg bare to ankepunkter: et finfint soundtrack som blir bitelitegrann masete et par steder og minst tre flymedhelikopterovernoensomriroverviddene-sekvenser for mye.
The Princess Bride trekkes fram i alle anmeldelser, fordi den og Stardust tilsynelatende er de eneste to filmene i en egen liten sjanger, men Stardust er tross alt en streitere fantasihistorie. The Princess Bride, nydelig som den er, er en slags parodi på eventyr. Stardust er rett og slett eventyret selv; en herlig klissehistorie med hekser og trolldom og prinser og prinsesser og enhjørninger og greier, herlig fri for kynisme eller blunking til publikum.
Skuespillerne koser seg tydelig med materialet. Claire Danes (som ligner mer og mer på Kate Blanchett, merkelig nok)er akkurat passe annerledes, nykommer Charlie Cox kommer vi til å få se mer til sikkert, men de som egentlig eier filmen er Michelle Pfeiffer (som heks med hudproblemer) og Robert De Niro (som Sjørøverkæptn med skikkelig stort klesskap), begge gjør sine beste prestasjoner på et tiår, minst.
Så selv om den ikke er fullt så morsom som Hot Fuzz eller Black Sheep, fullt så trist som Pan’s Labyrinth, fullt så vakker som Marie Antoinette, fullt så bråkete som Transformers eller fullt så hjertevarmende som Shortbus er dette kanskje den seifeste filmen jeg har anbefalt i år. Jeg gikk alene, men tar du med deg en du er glad i vanker det nok litt kyss, klapp og klem etterpå tenker jeg.
Redd heiajenta – Redd verden. Redd ballerinaen…nei forresten, du har ikke sjangs.
Suspiria
Det var på spillfestivalen Arcon på Blindern en gang midt på nittitallet. Som vanlig når kvelden falt på der i gården vandret jeg hvileløst fra rom til rom.
I tilegg til rollespill, Magic-kort og miniatyrer hadde (og har) Arcon to kinosaler med kultfilmer som stort sett ikke ble allment tilgjengelige i Norge på årevis ennå. Her så jeg gjennom årene filmer som Blade Runner, Apocalypse Now, Re-Animator, Dune, Dawn-, Day- og nyversjonen av Night of the Living Dead, Akira, Henry: Portrait of a Serial Killer, Meet the Feebles og litt senere Desperado, Princess Mononoke og japanske Ring for første gang. Når jeg tenker meg om så savner jeg Arcons gullalder (som for meg tok ugjenkallelig slutt med primus motor Johannes H. Bergs altfor tidlige død i 2004) nesten like mye som noe menneske jeg har kjent.
Men nok om det.
En blind mann forlater en Bierstube med hunden sin. Han vandrer gjennom byens tomme gater. Bebyggelsen er underlig, et torg nesten romersk i stilen. Syk, skjærende kakafonisk musikk høres. Han vet det er noen der. Vi som ser på også, men det er ikke et annet menneske å se. Kameraet sirkler mannen med truende bevegelser. Mannen spotter mørket i frykt. Det blir stille. En flokk fugler letter fra et hustak. Mannens blindehund kaster seg over ham og river strupen av ham.
Dette var mitt første møte med Suspiria, regissør Dario Argento og husbandet hans, Goblin. Senere skulle det bli mange, mange flere.
Det er ikke noen vits for meg å forsøke meg på noen objektiv analyse av denne filmen, jeg elsker den altfor høyt til det. Da jeg debuterte som elektronisk filmanmelder med en Guide til cirka hundre filmer du må se før du dauer skrev jeg følgende:
SUSPIRIA
Dario Argento. Udo Kier. Alida Valli. Goblin. Escher. Storm. Hekser. Kniv. Snorking. Helena Marcos. Piggtråd. Blod. Glassmalerier. Blindehund. Magotter. Mareritt.Ekstase.
Litt pretensiøs, kanskje, men den funker.
Minst en filmblogger vil gjerne ha igjen drøye halvannen time av livet sitt på grunn av den anmeldelsen, så jeg skal ikke forsøke å overbevise noen flere. Jeg skal heller ikke skrive side opp og ned om bruken av technicolour, hvordan soundtracket ble laget før filmen, hvordan manus visstnok for en stor del ble drømt før det ble skrevet eller hvor kraftig the Third Mother kommer til å suge i forhold. La meg i steden avslutte med en god historie:
Jeg viste min gode venn Inge(han med Tor og Kristus fra katakombene, for tiden i forhandlinger med folk i hovedstaden for å få solgt varulvmanuset sitt) Suspiria for noen år siden. Han likte den ikke, og lett rystet dro han sporenstreks ned til Café Radio i Skien sentrum for en terapeutisk halvliter. Bak disken stod Radios siste eier før endelig nedlegging (sånn er Skien: Alle flytter, alt legges ned, jeg blir gammel og det er ikke noe moro her lenger. Faen), Gennaro. Inge fortalte at han hadde vært hos en kompis og sett en aldeles jævlig film fra moderlandet, laget av en fyr som het Dario Argento. Jeg var jo ikke til stede, men Gennaro svarte noe sånt som dette:
-Argento, ja. Jeg pleide å tappe øl til han på en pub jeg jobbet i for mange år siden. Skikkelig rasshøl.
DESSUTEN:
Heroes (1.1-1.11), som er akkurat så bra som alle sier. Herlige tegneseriereferanser og en litt lettere tone enn gravalvorlige serier som Lost eller Galactica. Hiro er konge. Jeg har også sett de tre første episodene av City of Men, tv-spinoffen til City of God. Sykt gode halvtimes episoder om favelaens neste generasjon. Fjernere fra vår virkelighet enn all verdens sf. Ikke så Tarantinotøff i trynet som filmen, men fortalt med samme realisme, intensitet og vidd. Absolutt anbefalt.
Littegranne skummelt og littegranne whikki wha whoaw
Carnival of Souls (fargelagt versjon)
For meg starter skrekkfilmens gullalder med Psycho i 1960 og tar slutt med Dawn of the Dead i 1978. I større grad enn ellers var det lov å lage skumle filmer med både hjerne og tarmer, filmer som i tillegg til å ta nattesøvnen fra deg ville ha deg til å tenke, eller i det minste føle. Man kunne blande frykten sin med sex (Shivers, Rabid), politikk (Dawn of the Dead), kunst (Rosemary’s Baby, Martin, Carnival of Souls)og science fiction (Alien). Man kunne bruke så ekstreme virkemidler man ville (Suspiria, Motorsagmassakre)og likevel ha sjanse til å nå et stort publikum (Excorsisten, Haisommer).
Carnival of Souls er en av de tidligste skrekkfilmene i glansperioden, og en av de mest underkjente. Criterion-DVD og høyt imdb-snitt til tross; filmen har ikke fått sin fortjente plass mellom Psycho og Night of the Living Dead i skrekkfilmenes skitne æreshall.
Likhetene med Night of the Living Dead er mange. Filmhåndverkere langt fra Hollywood (i dette tilfellet Utah) bestemmer seg for å lage skrekkfilm på minimalt budsjett (i svart/hvit), og fordi de ikke helt vet hvordan ting funker produserer de noe helt unikt. Mens Romero og (i hvert fall noen av) hans kumpaner etterhvert ble værende i spillefilmens verden vendte regissøren av CoS, Herk Harvey, tilbake til reklame og instruksjonsfilmer og ble der.
Hovedrolleinnehaver Candace Hilligoss gjorde heller ingen stor karriere, overraskende nok, for dette er hennes film. Hun er med i så og si alle scener og spiller ofte bare mot seg selv, en soloprestasjon på linje med Sigourney Weavers Ripley eller Bruce Campbells Ash. Rollefiguren hennes, Mary Henry, søker en ensom tilværelse som organist i Utah etter en slags trafikkulykke. Men de døde lar henne ikke være i fred.
Med sine lange, statiske sekvenser, monotone orgelmusikk og rare spøkelser er det lite av tradisjonell skrekkdramaturgi. Filmen er forsiktig i virkemidlene sine og lavmælt i sine forsøk på å skremme. Likevel er det flere sekvenser som får det til å kile i magen her enn i for eksempel Night of the Living Dead. Det er ikke monsteret i seg selv som får deg til å skvette, ei heller ikke øyeblikket det dukker opp. Det er følelsen av hjelpesløshet; monsteret er der, det har vært der hele tiden, det kommer, det har tenkt å ta sin tid, men det er ingenting du kan gjøre. Du er fordømt. Tenk sluttsekvensen i Ringu.
Versjonen jeg så er en nylig fargelagt en. Jeg må innrømme at jeg er litt svak for fargelagte svart/hvitt-filmer, sikkert fordi den første versjonen jeg så av Night of the Living Dead hadde grønne zombier (det ble selvfølgelig helt feil). De beste filmene jeg har drømt (jeg drømmer ofte skikkelig bra filmer som ikke fins) var fargelagte. Og Carnival of Souls kler sin nye utvaskede pastelldrakt perfekt, teknisk fint gjort er det også. Jeg likte den rett og slett bedre sånn. Disken har svart/hvitt-versjonen for de som ikke liker sånt. Og siden dette er en av mange fine filmer uten copyright kan du også se den (og du MÅ se den) for eksempel her.
Scratch
Ingen har til nå klart å lage en definitiv dokumentar om hiphopens historie, og kanskje er det for mye å bite over. Men ønsker du en innføring i DJing, scratching og turntableisme er dette filmen du trenger. Dette er ikke bare viktig historieskriving og grundig innføring, det er også god underholdning. Hvor fort går det egentlig an å få hendene til å bevege seg? Halvannen time med scratching blir nok i meste laget for mange (de få gangene en rapper slipper til sammen med DJene er nok filmens høydepunkt), men jeg har likevel tenkt å true mange, mange ungdomsskoleelever til å se denne filmen. Og disk 2 har hjelp så du kan komme i gang selv. Tøft.
I dødvinkelen
Hitlers sekretær forteller sin historie mens hun stirrer rett i kameraet. Et par ganger ser hun på intervjuer av seg selv og kommer med utfyllende kommentarer. Det er vel egentlig det. Viktig kildemateriale, selvfølgelig, og dama har en ekstremt fascinerende historie å fortelle, men som film er dette uinteressant. Det er vel på tide å dokumentere noe annet enn andre verdenskrig etterhvert.
______________________________________________
IRON MAN
Drit i olding-Indy, dette er herved min mest etterlengtede sommerfilm for 2008. RDJ rocker brakka som Tony Stark. Og herlig bruk av Black Sabbath.
THERE WILL BE BLOOD
Mens Wes Anderson ser ut til å tråkke i gamle spor og Paul W. S. Anderson fortsatt suger lem viser Paul Thomas Anderson fram et stadig større register. Amerikansk gotikk med Daniel Day-Lewis ser veldig fristende ut.
DIARY OF THE DEAD
Jeg har ikke skrevet stort om Romeros siste fordi jeg egentlig ikke hadde trua, men anmeldelsene fra Toronto har vært overraskende positive. Ingen ordentlig trailer ennå desverre.
RGV KI AAG
Remaken av Sholay som ikke får lov til å hete Sholay har floppet, men jeg synes nå detta ser morro ut enda, jeg.
SA MAJESTÉ MINOR
Slitsomt? Jepp. Morsomt? Vetikkehelt. Se selv.
Litt skuffet…
Shi gan (Time)
Dette kunne vært veldig bra, temaet er kjempeviktig! Når skal egentlig menneskene bli fornøyd med den kroppen de har og den situasjonen de er i? Skal det være nødvendig å hele tiden strebe etter å ha det bedre? Det er slitsomt å hele tiden forsøke å få det bedre, noe filmen også viser. Man blir ikke nødvendigvis lykkeligere av å fikse på kroppen sin.
Likevel er det noe som mangler. Det blir rett og slett litt for mye tragedie. Man får skikkelig vondt av hovedpersonene når man ser hvor mye smerte de går igjennom og hva som egentlig er grunnen til smerten. Mulig det var dagsformen som gjorde at den skuffet litt, eller bare at jeg hadde for høye forventninger… Jeg ser jo at filmen er bra og anbefaler den gjerne, men jeg kjenner likevel at det holder med å se den en gang.
Fred Ut, Sønn 