Nå enda mer inkonsekvent

Blå linje fra Vernon til Himmelens Porter

Gates of Heaven / Vernon, Florida / The Thin Blue Line

Errol Morris var lenge en mann som var kjent for de halvferdige prosjektene sine, en god venn av ham måtte som tidligere nevnt love å spise skoene sine før han ble ferdig med sin første film. Han startet blant annet på en film om massemorderen Ed Gein og besøkte en by i Florida der folk drev med «nubbing» (å amputere kroppsdeler for så å leve på forsikringen), men det ble en avisoverskrift om flytting av døde kjæledyr som utløste den første filmen han fikk ferdig.

Gates of Heaven
er en underlig film. Tilsynelatende handler den om Dyreelskere og deres behov for å begrave følgesvennene sine med verdighet, og om de som driver slike dyrekirkegårder. Samtidig viser Morris allerede her fram sitt viktigste knep: hvis man lar folk stirre i kameraet og fortelle om seg selv lenge nok kommer det alltid frem noe ekstraordinært. Både de som savner dyra sine og de som begraver dem har interessante historier å fortelle, og tilsammen blir det hele til noe mer; en hyllest til familien i sine mange konstellasjoner, til savnet og til mennesket generelt. For mange vil sikkert dyrevennene virke lett sinnssyke, men jeg så første halvdel av denne filmen med en ni uker gammel retrievervalp på fanget. Da er det ikke vanskelig å skjønne greia.

Jeg vet ikke helt om Gates of Heaven fortjener sin kultstatus, filmatisk er den ikke så veldig spennende, og flere av Morris´senere filmer er minst like gode. Men familien som driver dyrekirkegården i Napa Valley er fascinerende. De forteller så mye mer om livene sine enn det de faktisk sier.

Etter Gates of Heaven bestemte Morris seg for å returnre til «Nub City», Vernon, Florida. Men siden nubberne var redde for å bli avslørt og derfor kom med drapstrusler, er filmen helt tom for amputerte forsikringssvindlere. Morris konsentrerte seg i steden om andre eksentriske personligheter i den lille byen. Resultatet ble den beste filmen av de tre som behandles her. Vernon, Florida har alle styrkene fra de andre to, og få av svakhetene. Den er litt mer dynamisk i filmspråket sitt enn Gates, og strammere redigert enn den litt lange Thin Blue Line. Siden folkene som intervjues er så steike rare er den også klart mest underholdende.

Det former seg nok ikke noen underliggende tematikk i Vernon, Florisa slik det gjør det i GoH, men jeg er likevel ikke enig i de som hevder at Morris utnytter bygdeoriginalene sine i underholdningsøyemed. For meg er de først og fremst mennesker, spesielt kalkunjeger Henry Shipes, som i store deler av filmen forklarer hvordan man jakter kalkun med en lidenskap man sjelden ser. Så får man heller tåle at ordet GOBBLE aldri har blitt brukt flittigere i noe kunstverk. På imdb fant jeg en fyr som hadde besøkt ham så sent som i fjor høst. Han bodde fortsatt i den rosa traileren sin med kalkunføttene på veggen.

Morris´ tredje film var The Thin Blue Line, en mer konvensjonell dokumentar om mordet på en politimann utenfor Dallas, Texas. To mistenkte ble sporet opp; en kriminell sekstenåring og haikeren han plukket opp i den stjålne bilen sin. Haikeren, Randall Adams, blir dømt til døden for drapet til tross for at vitnene lyver, påtalemakten kun er interessert i den plettfrie statistikken sin, psykologen bare vil sende så mange til den elektriske stolen som mulig OG at sekstenåringen, David Harris, skrøt av at han var drapsmannen til alle som ville høre! Filmen bidro til å renvaske Adams, som deretter saksøkte Morris for å få rettighetene til livshistorien sin tilbake.

The Thin Blue Line var grensesprengende da den kom i 1988, men i dag ser alle dokumentarer om lignende saker akkurat likedann ut som denne. Bare Phillip Glass´ musikk (som finnes i flere av Morris´ dokumentarer, blant annet den superbe the Fog of War) og de sedvanlig nærgående portrettene av de involverte i saken hever filmen over gjennomsnittet. Flere filmer har tatt liv enn å redde dem, så den må tross alt kalles vikig.

I følge en anmelder (også på imdb) har Morris uttalt i et intervju at han liker å lage handlingsløse filmer som viser at vi tross alt bare er aper som herjer rundt. I så fall er det ingen tvil om at han tross alt elsker aper. Han har til nå laget åtte filmer. Hans niende, Standard Operating Procedure, handler om forholdene i Abu Ghraib-fengselet i Irak og ble nettopp nominert til Gullbjørnen i Berlin.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s