Nå enda mer inkonsekvent

Udyret

Det var ingen grunn til at udyret kom frem fra skogen. Ingen hadde påkalt det, stjernene hadde ikke omsider funnet den rette konstellasjonen, ingen forurensing av jordsmonnet hadde vekket det.

Udyret kom simpelthen frem. Sakte dro det seg gjennom skogen, som med ett ble enda mørkere, fuktigere og eldre. Mer mosegrodd. Mer skog. Forrige gang hadde dette stedet ligget under vann, og ligget et helt annet sted på kloden. Det hadde vært kaldt og mørkt. Udyret var ikke i stand til å uttrykke tilfredsstillelsen over luft, jord og himmel på noen måte som lar seg skildre.

Kvelden var mild og klam. De siste joggerne var ute av skogen for en god stund siden. Neste morgen kom de til å være preget av en natt full av vage drømmer de ikke forstod. Haukereiret i den store granen der høyspentledningen krysset stien hadde falt ned og eggene hadde knust og maurene ordnet resten og alt man ser i øyekroken i tusmørket satte skogen i bevegelse.

Hun hadde gått i skogen i en generasjon, men gåstavene var helt nye. Treningsdrakten hadde farger man ikke finner i naturen. Før kroppen hennes endelig gikk i sjokk rakk hun å oppleve at noe åpnet munnen hennes så langt at underkjeven først knirket, så knaste og deretter knakk. Hun følte ikke lenger smerte da noe sakte førte gåstaven ned i spiserøret hennes til den punkterte magesekken hennes fra innsiden, men hun ante øyne fulle av det som får katter til å sakte rive småfugler i biter. Udyret var sendrektig men tålmodig i sin planløshet.

Det var som om skogen vek unna for udyret. Det var hinsides hunger og hat, men det hadde barnets glede over å være løs i en ny verden i seg. Frikoblet fra naturens orden, uten ønsker og uten formål vandret det villkårlig mot byen og verden var ikke lenger forståelig. Sakte seg det over innsjøen og gjennom åkrene og rundt hushjørnene og ingen forstod hvordan de plutselig følte seg.

En kilometer før bebyggelsen tetnet til for alvor lå en liten rasteplass. Et skilt stod der med bygdas navn, og en jernskulptur av det abstrakte slaget som signaliserte at akkurat her var han født,  arkitekten. Udyret stoppet, umerkelig i sin stillstand. Skulpturen kurvet og spant inn i seg selv, spiraler i spiraler i fraktaler. Udyret gransket de endeløse sirklene til statuen ble matt, rustet bort og ble til støv og skogene visnet og menneskene forsvant og havet steg igjen og sola sluknet og universet døde.

Så gikk det videre.

https://i0.wp.com/i208.photobucket.com/albums/bb301/megaloff/Bilde18-1.jpg

Reklamer

One response

  1. Tilbaketråkk: Udyrets metamorfose i bølgene (Waveeksperiment #001) « Fred Ut, Sønn

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s