Og så noen ord fra noen som faktisk gjør noe med verden i steden for å klage på den slik jeg gjør…

Hei kjære venner!
 
Vi er godt i gang med prosjektene våre i Marangu, Tanzania, veldig interessant og spennende, men det går smått da det er lite penger på fondskontoen til å drive dette for.  Ble dessverre liten tid til ”fund-raising” i sommer da vi måtte prioritere jobb i Norge for å tjene til livsopphold i Tanzania.
 
NÅ har det imidlertid kommet et problem – eller stor utfordring i vårt fang!
Og vi trenger nødhjelp – fort, helst i dag!!!
 
Vår lille landsby i Marangu heter Lyamrakana. Her er det en barneskole – Mengeni Primary School – med 400 elever. Skolen eies av staten, som selvsagt ikke tar sitt ansvar ihht renovering etc. Men så ser vi de som lider, nemlig ungene.
 
Saken er den at de ikke har annet enn to utedoer som er fulle, – med topp!!!
Ungene har det siste året gått på do utenfor skoleveggene, og nå går det på helsa løs og de fleste er syke.
Foreldrene nekter nå ungene å gå på skolen og det finnes IKKE penger til nye doer. Landsby-rådet har nå samlet inn penger fra foreldrene, som utgjør så godt som ingenting da de er fattige (ellers hadde ungene deres ikke gått på statlig skole?!). Foreldrene er villige til grave og gjøre mye av arbeidet selv. Vi ble spurt, som de eneste hvite i landsbyen, om vi kunne bidra, noe vi selvsagt vil! Dette er i tråd med våre prosjekter, men de få pengene på fondskontoen er allerede ”booket” til våre primærprosjekter. (Les mer på www.marangu.org)
Vi har jobbet med foreldrene og lærerne og de er veldig greie og pålitelige, helt utrolig!
 
Skolen stenger 20.nov for skoleferie (som vår sommerferie) og starter opp igjen 12. januar.
Vi planlegger å bygge 6 doer for gutter og 6 doer for jenter, samt 2 for lærerne i denne perioden, om vi klarer å skaffe penger….
Vi har budsjettert dette til 12 millioner shilling = 60.000NOK
 
Kan vi bygge doer og starte allerede til uka????
JA, VI KAN! Om dere bidrar NÅ!
Hold innsamling /kronerulling i familien, vennekretsen , arbeidsplassen etc.
 
Vil dere hjelpe med å sette ett beløp på 200 NOK (eller mer) på fondskontoen øremerket ”WC”.
Konto: Kilimanjaro Barn & Helse, Sparebank 1, Modum, kto.nr:  2270.14. 83506
 
Vi vil gi dere feed-back på hvordan dette går videre!
 
Vær så snill og hjelp i dette krisetilfelle, på forhånd tusen takk!
 
Med vennlig hilsen Kilimanjaro Barn & Helse
Mama Simba (Tone Ellefsrud) og Bent A. Eriksen

De Normale, første kapittel.

I et fortvilet forsøk på å ha noe å legge her på bloggen poster jeg den neste lille biten av førsteutkastet til De Normale. Dette er altså ungdomsromanprosjektet mitt. Første del postet jeg i våres en gang, men med denne lille biten på plass er første kapittel Begynnelser ferdig i førsteutkastsform. Andre kapittel heter Vevskogen og handler om et onlinerollespill heltene våre bruker en del tid på. Dette spillet blir viktig i fortsettelsen. Her er hele første kapittel.

1.
Det var først senere jeg fant ut at han het Randolf Barth, og at Randolf Barth var advokat. Når jeg tenker meg om hadde jeg nok sett bildet av ham i avisa (han forsvarte han pedofyren for et par år siden) men jeg leste ikke så avisa så nøye på den tida.
Det var før jeg visste det jeg vet nå.
Uansett: Randolf Barth ga meg og Ronny tjue tusen kroner, så hoppet han i elva. Og siden dette hendte en kveld i februar da det var femten kalde ute kan jeg vanskelig tenke meg at han greide seg særlig lenge. De fisket ham opp borte i byen dagen etter. Jeg leste et eller annet sted at det er veldig vondt å drukne. At han var drita full gjorde det kanskje lettere, jeg vet ikke. Jeg har aldri vært full.
Han forklarte ikke hvorfor han hoppa, det skjedde så fort at hverken Ronny eller jeg rakk å gjøre noe som helst. Men han forklarte hvorfor han ga oss pengene.
“Gjør noe lurt med dem, gutter. Jeg trenger dem ikke,” sa han.
Han ga oss et minibankkort og en liten gul lapp med koden på.
Så hoppa han bare. Og bare for å ha sagt det enda gang: Han hoppa. Det var helt klart et hopp. Ikke et fall eller noe. Han kom ikke til overflaten igjen heller. Mulig han hadde putta noe i frakkelommene for at han ikke skulle flyte opp igjen.
Og hverken Ronny eller jeg visste hva vi skulle gjøre. Så vi gjorde ingenting. Selvfølgelig var vi redde. Selvfølgelig hadde vi litt dårlig samvittighet. Vi hadde jo lært at man i det minste må ringe politiet når slikt som dette skjer. Men vi gjorde ingenting, og jeg vet ikke helt hvorfor.
Vet du alltid hvorfor du gjør ting?
Dessuten var det tydelig at dette var noe Randolf Barth ville. Og var det noe vi hadde lært, av mamma og pappa og av lærerne og av trenern og av alle, var det at voksne får gjøre som de vil. Vi gikk i åttende klasse. Skulle vi liksom begynt å gi ham ordre?
Kanskje kunne vi ha gjort noe. Kanskje hadde det ikke gjort noen forskjell. Jeg skulle uansett ønske at Randolf Barth ikke var død. Det tror jeg Ronny er enig i også. Det som hendte etterpå var grusomt på mange måter, på en måte var det Randolf Barths skyld alt sammen. Men jeg er glad for alt sammen. Unntatt at Randolf Barth er død.
Han kunne jo bare gitt oss pengene, lent seg tilbake og nytt synet av hvordan verden tok fyr rundt oss. Jeg er ikke helt sikker, men blir ikke overrasket om han hadde dame og unger og et svært hus et eller annet sted. Jeg vet ikke hvorfor han drukna seg. Men sannheten er vel at ingen grunn hadde vært god nok.
Lykke på reisa, Randolf. Denne historien begynte omtrent der din slutta.
Resten av kvelden gikk Ronny og jeg fra minibank til minibank og tok ut penger. Tjue tusen, i tusenlapper. Kortet kasta vi i elva. Jeg vet ikke om en blir filma når en tar ut penger i minibanker, men ingen kom noen gang etter oss.
Ikke for dette i hvert fall.

2.
Jeg begynte på Skjæret skole på høsten i sjuende klasse, og det var ikke noe problem. Jeg kom fra Oklungen, et lite sted inni skogen mellom Porsgrunn og Larvik, men ingen kødda med meg for det. Den nye klassen min var helt grei. Jentene syntes jeg var kjekk i et par uker, men jeg var som sagt ikke der ennå. Jeg var mest opptatt av å gjøre det jeg skulle så jeg kunne ut og spille fotball i friminuttene. Alle spilte fotball på Skjæret unntatt de som hadde problemer. Sånn var det ikke i Oklungen, der gjorde vi forskjellige ting hver dag i friminuttene. Eller kanskje jeg bare husker feil. Vet ikke.
Jeg digga Manchester United, for alle måtte jo ha et favorittlag i England. Da kontaktlæreren min skulle bli kjent med meg begynte han med å fortelle at han elsket United og hadde vært i England for å se på dem flere ganger. Jeg hadde egentlig ikke tenkt så mye på det, men sa at det gjorde jeg også. De hadde kule drakter og jeg visste navnet på et par av spillerne der.
Ronny hata United nesten like mye som han hata Liverpool. Grunnen til det er jeg litt usikker på, men det hadde noe med en eller annen spiller som hadde byttet klubb fra Everton til United. Rooney tror jeg han het. Jeg kan egentlig ikke så mye om fotball. Men Ronny hata United, og han likte ikke meg heller. Han var sykt forelska i Vanja i klassen, og hun syntes visst det var spennende med folk fra landet eller noe, jeg vet ikke.
“Rooney er en jævla homo og United er et drittlag,” sa han. Det var i storefri. Jeg hadde gått på Skauen i to uker. I to uker hadde Ronny skjært tenner hver gang jeg hadde havnet i en situasjon der jeg mått diskutere fotball. Hvis han fikk dytta til meg eller snudd ryggen til meg eller hviska noe dritt om meg til noen andre hadde han gjort det. I to uker. Nå var jeg lei. De andre visste ikke helt hva de skulle gjøre, de var ikke vant med at Ronny var sånn med folk, og de kjente ikke meg godt nok enda til å ta mitt parti.
“Var vel derfor du likte´n så godt da,” sa jeg.
“Han var ikke homo før han spelte på Fægchester United, da,” sa Ronny og forsøkte å skjule hvor gæren han var i ferd med å bli.
“Ha´kke noe i mot homoer egentlig jeg,” sa jeg, “Jeg kan jo ikke akkurat la være å snakke med deg heller, du går jo klassen min.”
“Kaller du meg homo?
“Neida, homo.”
Jeg vet ikke helt hvor han hadde lært å slåss, men jeg var ikke vant til sinte fotballfans og hadde ikke en sjanse i havet. Jeg brukte alle skitne knep som noensinne har blitt brukt i en skolegård, men selv om jeg dro store, svarte hårdotter ut av huet hans fikk jeg bank nok til at det gikk rykter om det rundt i byen. Seinere i fikk jeg meldinger uka idioter på ungdomsskoler flere kilometer unna. De så muligheten til å banke oppe en syvendeklassing. Sikkert greiere enn å få tyn av de ordentlige gangstergutta.
ZKAL VI TAN? JUS SAY D WORD. GANGSTAS RULE OK
Jeg har aldri vært interessert i bråk, så på rektors kontor ba jeg Ronny om unnskyldning, men påpekte at han hadde starta. Han var med på at vi var ferdige med dette. Da tekstmeldingene begynte å komme gikk jeg til rektor med dem, og sånn ble Ronny og jeg venner for livet. Vi fungerer bra sammen. Han blir så sinna at han skifter farge og griner når han får dårlige karakterer eller når jener han måtte være interesserte i får seg typer. Jeg tenker over ting uten å bli for følsom.

3.
En av lærerne våre (Arne, han tjukke, litt rare vi hadde i Engelsk og Religion på Skjæret) har alltid sagt at niende klasse er det verste året. Han sa: Hvis ikke du har hata skolen, krangla vilt med foreldrene dine, runka, vært forelska, drukket deg full, begynt OG slutta å røyke og mistet noen du er glad i før det året du går i niende så kommer du i hvert fall til å gjøre det da. Han sa det akkurat sånn, faktisk. Storebroren min er fem år eldre enn meg, og klassen hans fikk høre akkurat det samme. Han var en bra lærer, men det Gamle Testamentet er jo sykt kjedelig da.
Men jeg gikk jo bare i åttende. Jeg hadde (og har) som nevnt aldri drukket meg full. Jeg likte (og liker fortsatt) faktisk skolen. Ikke at jeg vil gifte meg med den eller noe sånt, men det er jo der folk er. Foreldrene mine var kjedelige, men jeg hadde egentlig ikke så mye å krangle med dem om. Det vil si, når Pappa kom og tok laptopen min ved midnatt for at jeg ikke skulle sitte hele natta var han ganske kjip. Men det var det hele. Mamma er (og var) så grei som mammaer må være. Hun lar meg være i fred for det meste, og når hun blir sinna har hun stort sett rett. Unntatt når hun sier at jeg må gå ut en tur for å få meg noe luft. Jeg hater å få meg noe luft. Det er ingenting der ute.
Forelska hadde jeg heller ikke vært ennå, det var liksom ikke noen vits. Damene mine var uheldige (eller teite) beibs som hadde latt kjæresten filme seg. En grei kar i USA har samlet alle på ett sted. Du kunne søke på hårfarve, puppestørrelse og alt mulig. Trengte jeg dem så var de der. Røyking var for tapere. Å begynne med noe bare for å bruke hele resten av livet på å prøve å slutte igjen virka litt meningsløst.
Jeg var en snill gutt rett og slett. For hvis du gjør det greit på skolen, holder deg unna drikking og dop og behandler folk med enten likegyldighet eller respekt så er du det, sier de. De bryr seg egentlig ikke om du mener å være grei. Man trenger visst ikke å gjøre noe godt, så lenge man ikke gjør noe galt. De som kunne sette ord på sånt sa at jeg var en ålreit fyr. Og alt det vannvittige jeg satte i gang skyldtes bare at jeg fikk en god ide. Og tjue tusen kroner til å sette den ut i livet.
Og det verste er at jeg ikke angrer noen ting. Ingenting i det hele tatt.

4.
Mandagen etter at Randolf Barth hoppa i elva satt Ronny og jeg bakerst i klasserommet og lot som vi jobbet med arbeidsplanen. Vi hadde vært uadskillelige i halvannet år, og selv om vi hadde andre gode kompiser hadde vi ingen å fortelle om Randolf til. I matteboka til Ronny laga vi ei liste over ting vi kunne gjøre med pengene.
-GI DEM BORT (HVEM TIL)
-KJØPE MOPEDER
-GI TIL POL10ET
-ORDNE NOE FOR KLASSEN
-SPARE
-BYGGE UT PCer
“Jeg synes vi må finne på noe helt spesielt,” hvisket jeg, “det her er lissom så kjedelige ting.” Ronny gryntet at han var enig. Lenger kom vi ikke, for Nils (som var plassert helt foran som vanlig) hadde tydeligvis sagt noe stygt til norsklæreren vår, for hun begynte nesten å grine igjen. Hun het Inger, var personlig kristen og visstnok tvangsflyttet til ungdomstrinnet fordi barneskolen vegg i vegg ikke hadde plass til henne. Jeg husker ikke så mye om henne, bortsett fra at hun hadde store briller, stram hestehale, fin rompe og var personlig kristen. Hun hadde jobba på skjæret i et par år, men virka fortsatt sjokkert over hva de søte små hun hadde sunget for da de var sju ble til når de ble tretten. Godt hun ikke kan se meg nå.
Resten av oss lot som om hverken læreren eller Nils eksisterte, det var fredeligst slik. Vi hadde skjønt dette kapittelet, gjort mesteparten av leksene og tulla ikke med noen andre, da fikk vi være i fred. Og Inger var grei nok hun, forsåvidt. Teit bare. Folk blir ikke noe smartere av at man kødder med dem.
Men Nils skjønte ikke det, og ikke så mye annet heller når jeg tenker etter. Han var feit, stygg, bråkete og lukta ganske ofte vondt. Han hadde sikkert hatt en vanskelig barndom eller noe, men selv om vi andre var ganske smarte til åttendeklassinger å være forstod vi ikke det. Vi plaga ham sjelden, for han var større enn oss. Han lagde ikke noe særlig trøbbel for oss heller. Men i timen var det annerledes. Nils hatet skolen. Jeg vet ikke hvordan det gikk med ham senere, men jeg tipper han ble en av de folka fra videregående som sjekker opp niendeklassebertene fordi ingen på hans egen alder gidder å være sammen med dem.
Jeg vet ikke hva Inger og Nils egentlig kranglet om, men jeg tipper hun hadde bedt ham om å jobbe, være stille eller å slutte å klype Marie. Uansett endte det som det pleier. Han fikk beskjed om å gå ut, veltet stolen sin, spyttet på golvet og ropte: “Jeg hater denne jævla DRITTskolen! Jeg hater DERE! Dere kan brenne i HÆLvete!” Så løp han grinende ut og smalt med døra etter seg.
“Hvordan kan du SI såntno om skolen din,” ropte Inger Norsklærer etter ham mens hun instinktivt tok seg til det svære korset som dinglet mellom puppene hennes.
“Han har jo et poeng, da,” sa Frida, “Den skolen her er jo ikke ikke FIN akkurat.” Alle jentene var enig med henne med en gang (det var viktig å være enig med Frida).
“Det vokser SOPP i taket og greier,” sa Peder. Alle så opp. Joda. En gang for noen år siden hadde noen sikkert slengt en brødskive i taket. Nå vokste det hvit og rødlig mugg med pels der oppe, de største feltene var store som fotballer. Vi hadde sett det hele tiden, selvfølgelig, men Inger ble sjokkert og skulle si fra til vaktmesteren med en gang timen var slutt. Rart hun aldri så opp, hun som var kristen og greier.
“Kanskje vi skulle fjerne den soppen for pengene våre,” hvisket jeg til Ronny. “Kanskje vi skulle leie noen terrorister til å sprenge hele driten i lufta,” svarte han. Av en eller annen grunn fikk det oss begge to til å sprute ut i latter.
Inger ble sint og fikk oss til å sitte stille og late som om vi jobbet resten av timen. Men et sted i bakhodet mitt begynte en ide allerede å ta form.

Big tobacco wants a cut: H1N1 Vaccines to be made from tobacco plants?

The following is a faithful translation of an article on Norwegian TV station TV2s web page. I am not the author of this text, nor do I profess to have the rights to it, so if the rights holders ask me to take it down I will. Any strange grammar or turns of phrase are probably present in the original Norwegian text. Trust me, it was messy.
_____________________

Tobacco can save the world’s vaccine requirements  [sic]
Norwegian virologist is doing research on tobacco plants to grow enough H1N1 vaccine.

The world famous virologist Lars R. Haaheim, who has developed pandemic emergency plans for Norway and the WHO, is researching tobacco plants to grow enough vaccine to cover the world´s needs.

Far more have died of swine flu in Norway than in our neighboring countries.

“Everyone should take the vaccine”
Because around a third of those who have died of swine flu were otherwise healthy everyone should take the vaccine to provide “herd protection”, said Haaheim. He characterizes the skepticism towards the vaccine as nonsense. He is himself researching quicker ways to produce vaccines.

Authored WHO pandemic plan
For several decades the authorities, media and researchers in Norway, the European Union and the United States have asked Haaheim for advice. The Norwegian had developed a pandemic plan for Norway back in 1998, and for the World Health Organization in 1999.

“It is always easy to accuse the authorities and I have probably been somewhat critical in the beginning because of some exaggerations. But when it´s a fact that the virus is here, and it´s takoing the lives of otherwise healthy individuals we must take it seriously,” says Haaheim.

Unusual pandemic
The researcher has just returned from a year as a researcher in the U.S. – he was close to the initial outbreak:

“This is what all virologists want once in a lifetime, namely, to experience a pandemic. It is almost horrible to say it,” he admits.

The most surprising is that the pandemic, this time not due to a new virus, but a virus that has hit the world before. Furthermore, it is new that the swine flu can affect otherwise healthy young people hard.

“Among us over 60, a fifth or a fourth already have an immunity to this virus. Those who are severely affected are people who are not would think could handle this infection so bad,” says the 64-year-old.

He therefore believes everyone should take the vaccine against H1N1 to ensure herd immunity – that most are immune to the insidious virus.

Lack of vaccine
But the world can´t produce enough vaccine to meet demand. It takes at least six months to produce vaccine based on virus grown in fertilized hens eggs.

The past year Haaheim has studied how one can achieve faster vaccine production – in larger quantities.

Tobacco plants provide more vaccine
He said tobacco plants are very suitable for vaccine production:

“There are no infectious agents in plants that can pass to us humans. When what we call the swine flu came, we got the gene sequences submitted from CDC in the United States on a Sunday. Then the tobacco plants were prepared, and in the course of a week the trial production started. It was very quick.”

Insects and bacteria are other possible hosts to cultivate a virus that can be used for vaccine production on a large scale.

“Then time is reduced by at least half, and also the amount you get is far greater,” says Haaheim.

Vaccines do not provide lifelong immunity
But sceptics ask us to stop. The British physician Richard Halvorsen, author of the book “The truth about vaccines,” says the vaccines provide limited protection and can make us vulnerable later:

“The increasing number of vaccines we take in our lifetime can have detrimental effects on future generations. The
vaccines do not provide lifelong immunity, but the effect diminishes over time. The diseases do not. The vaccines means that we can become susceptible to the same disease at a later time, when we are older and more vulnerable,” says Halvorsen.

“Nonsense.”
But Haaheim says the best protection – also for the future´s elderly – is that as large a part of the population as possible can be inocculated so that the virus is not spread on a larger scale, posing a real risk.

“Many are afraid that these vaccines will make us more helpless, bu thats’s also rubbish, we face a plethora of bacteria all the time. The body is working out every day so that we do not have to get serious illnesses. I do not think there is an immunological limit to how many vaccines we can take, but there´s probably a practical and economic limit,” the researcher says.

Haaheim calls it is sad that some individuals still do not want to take the vaccine:

“Some people has developed regular conspiracy theories; that health authorities are in league with pharmaceutical manufacturers, but that’s the purest nonsense. That people fall for such things, this surprises me.”

He warns against believing everything that is blogged:

“I’ve seen some of that rubbish. I call them keyboard flashers who spew out ramblings from the world of fiction on the web.”

Nasal spray against swine flu
The United States has allowed vaccine in the form of nasal spray against swine flu. It has not been approved in Europe, with the exception of Russia, because the nasal spray contains live viruses.

Filmer siden sist (ammetåkeutgave #2): Om høykunst og lavkunst.

GYCKLARNAS AFTON

Når sirkus Bergman ruller inn i byen kan du banne på at festlige hendelser er i vente. Klovner og akrobater og futt og fart og festligheter. Sukkerspinn og ompatakt og glade barn og fiffige opptredener.

Neida.

Bergman kaller filmen en skillingsvise i fortekstene, og det er lett å se hva han mener med dette. Sirkusfolkets plagede liv er nær parodisk i sin håpløshet, vi er nesten i Von Trier-territorium. Sirkus Alberti har den obligatoriske triste klovnen, den forfyllede direktøren (m. ung elskerinne og kone hjemme selvfølgelig) og en veldig sliten “livsfarlig” bjørn.

Likevel er ikke Bergman ute etter å få sitt publikum til å gråte, det ville vært en alt for enkel øvelse for ham. Det er menneskelighet i våre fortapte hovedpersoner. Det øvrige sirkusfolket er en skabbete, loppebefengt og sulten gjeng, men i det minste ser de ut til å være i stand til å nyte friheten vagabondtilværelsen bringer med seg.

De eneste som demoniseres i Gycklarnas Afton er en omreisende skuespillertrupp (som ser ut til å representere teaterskuespillere generelt), de framstilles som (og i en minneverdig scene innrømmer de at de er) sirkusfolkets mer pretensiøse kollegaer og erkefiender; en langt mer respektert gruppe lurendreiere og horebukker. I scenene der vi ser dem spille gjør Bergman et poeng av hvor dårlige de er, forskjellen på sirkusklovn og dramatisk skuespiller er kun et spørsmål om sosial status.

Alt dette og Sven Nyquists foto, noen uforglemmelige enkeltscener (sjekk sekvensen om kona til klovnen og Kompaniet helt i åpingen av filmen, sjekk bruken av stumfilmens dramaturgi). Beundringen min for Bergman nærmer seg det religiøse etterhvert. Disse klovnene ikke noe muntrere enn dem i Brownings Freaks eller Jodorowskys Santa Sangre, men filmen er minst like god.

ANVIL – THE STORY OF ANVIL

Et stykke unna Bergman finner vi disse gutta. De var i ferd med å bli verdens største metalband på åttitallet, men i dag er det ikke så mange som husker dem. Dette er en perfekt film å se sammen med Metallicafilmen Some Kind of Monster, for dette er i et nøtteskall samme film; forskjellen på Metallica og Anvil er først og fremst bankkontoen.

Begge filmene handler om pubertale middelklassegutter som sverger evig troskap til rocknroll og til hverandre. I begge filmene kommer det tydelig fram at smartere og mer sympatiske mennesker nok har eksistert. I begge filmene presenteres rockens evige problem; hvordan beholde ungdommelig galskap når magen vokser og håret detter av.

Begge filmene har sterke elementer av Spinal Tap, filmen om Anvil føles til tider som en hårfint mer realistisk remake. Men her er altså alt sant. Utrolig nok. Dramaturgien er upåklagelig: Vil Anvil bli berømte igjen, vil de overleve? Vil de klare å spille inn sin trettende plate?

Det hører også med til historien at Anvil låter tøft som rakkeren hvis du liker sånt, spesielt hvis du klarer å se bort fra tekstene (som ville fått Spinal Tap til å rødme).
Dette er årets King of Kong.