TD5: Semifinaler
Da er det over bortsett fra gaulinga (et forsøk på å fornorske uttrykket “it´s all over bar the shouting”, men jeg tror jeg må forske litt mer på etymologien i originalen før det sitter helt): Filmene som får plass i Æreshallen i årets Tordendom er
REPO! THE GENETIC OPERA
THE DARK KNIGHT
PONYO ON THE CLIFF BY THE SEA
DIE HARD
Og med disse semifinalistene tror jeg nok at jeg har en mistanke om hvordan dette ender…men la oss trekke for siste gang i 2010.
61) Ponyo on the Cliff by the Sea vs. the Dark Knight
62) Repo! The Genetic Opera vs. Die Hard
Er det noen som har spart noen argumenter er dette tiden å bruke dem på….
TD5: Kvartfinaler
Slik gikk åttendelsfinalene.
49) 5-4 til Ponyo
50) 5-6 til D9, som slår ut 2001! Skrell!
51) 8-1 til Dark Knight
52) 8-4 til Sita
53) 4-7 til John Maclane
54) 2-8 Åmål
55) 5-7 til Repo! som gruser Avatar på Twitter.
56) 6-5 til Tropic Thunder.
Og for femte gang er vi ved Domens mest spennende runde: kvartfinalene! De fire vinnerne her får plass i æreshallen. Alt etterpå er ofte litt antiklimaks. Ingen teite kommentarer denne gangen og jeg holder tilbake mine (rett nok ganske opplagte) stemmer – Slik ser kvarten ut:
57) Repo! The Genetic Opera vs. Tropic Thunder
58) District 9 vs. the Dark Knight
59) Ponyo på Klippen ved havet vs. Sita sings the Blues
60) Die Hard vs. Fucking Åmål
Denne blir åpen fram til helga. Kjør på!
Filmer siden sist: Å være eller ikke, er ikke det elementært?
HAMLET
Lawrence Oliviers versjon er nok fortsatt den strammeste filmatiseringen (hvis du ikke regner Løvenes Konge), Mel Gibson var heller ikke verst i hovedrollen i Zeffirellis versjon, men Kenneth Brannaghs Hamlet er likevel den definitive. Mens de andre 2-3 filmversjonene jeg har sett fjerner Norskehæren, Laertes´ forsøk på kupp, Rosenkrantz og Gyldenstjerne (de har riktignok sin egen film, finere enn noen Hamletfilmatisering) og en god del av bakgrunnsfigurer og krydder for øvrig tar Brannagh hele teksten og billedgjør den. Da blir Hamlet fire timer. Hvis du bare får tak i den korte versjonen på bare to og en halv er den forsåvidt også sikkert grei, men da blir vitsen litt borte.
Selv om Brannagh er nøye med å få med alt er han ikke redd for å tolke. Han flytter det hele til første halvdel av 1800-tallet og gjør mange spennende valg her. Hamlet framfører sin “Å være eller ikke være…” til sitt eget speilbilde, med sin slemme onkel sittende bak speilet, for eksempel. Speil, tracking shots lange, opplyste korridorer, hemmelige dører og svær lite middelaldersk uhygge preger scenografien. Det alle andre filmatiseringer av Hamlet har til felles finner du stort sett ikke her. Brannagh kan sin tekst så godt at
Manuset er av naturlige årsaker solid (morsomt nok ble Brannagh oscarnominert for å ikke gjøre noes om helst med Shakespeares tekst), men selv om skuespillere elsker Hamlet for de mangedimensjonerte karakterene og de lange enetalene liker jeg både Kong Lear, Macbeth, en Midtsommernattsdrøm og Romeo og Julie bedre. Hamlet opplever jeg som mindre fokusert i sin historie. Å kritisere handlingen i det mest framførte, banebrytende, siterte (hvilken Star Trek film har for eksempel navnet sitt fra et Hamlet-sitat, barn?), etterapede, parodierte teaterstykke i menneskets historie er ikke noe man har mulighet til å gjøre hver dag, så la meg skyte inn at det også frustrerer meg at alt av action ser ut til å foregå utenfor scenen; Ofelias selvmord, sjørøverskipet som angripes, Den Norske prinsens angrep og så videre. Her er Brannagh trofast, selv om han viser oss at Hamlet har hatt seg med Ofelia før stykket begynner.
Filmer som dette har sjelden problemer med å fylle rollene. De som bør nevnes spesielt er Brannaghs Hamlet (framført med en klarhet, presisjon og et øre for språket man sjelden har sett), Winslets Ofelia (hans rake motsetning, nesten bare svette, tårer og primalkraft) og Derek Jacobi som den nye kongen; feig, svak og redd i sitt mandige skall. De mer filmstjernete filmstjernene er på dypere vann her, spesielt Billy Crystal som graveren viser at han ikke helt takler å spille ball med de store gutta.
Alt i alt er dette svære greier. Og skal du først se Hamlet en gang i livet (og hvem skal vel ikke det) kan du like gjerne gjøre det skikkelig.
Hvis ikke, her er kortversjonen:
SHERLOCK HOLMES
Jeg hadde ingen god kinodag da jeg gikk på Sherlock Holmes for en drøy uke siden; etterpå fant jeg ut at jeg må ha duppet av i hvert fall to ganger, så det følgende må sees i lys av at jeg blant annet ikke fikk se stort av tankearbeidet i forkant av det siste klimakset.
Av Conan Doyles originale Holmes-historier har jeg lest det aller meste, nok til å vite at Holmes er 60 prosent Poirot (I bruken av logiskt deduksjon, selv om Hercule ynder å minne oss på at Holmes ikke bruker hans psykologiske metode) og 40 prosent Indiana Jones. Det er mer pulp fiction i historiene om Holmes enn man skulle tro av de mer dannede filmatiseringene. Særlig de senere historiene har en god del action. Så når Guy Richie framhever disse sidene av Holmes gjør han egentlig ikke så mye mer gærent enn for eksempel Francis Ford Coppola gjorde da han tok alle antydningene til et forhold mellom Lucy og Greven og gjorde dem eksplisitte i sin versjon av Dracula. Måten Holmes bruker sitt intelllekt på i nevekampene er pur Richie: testosteron, saktesåikkefulltsåsaktefilm, ramsalt humor.
Hr. Richie har hatt tunge år etter Lock, Stock… og Snatch, og spesielt i hjemlandet er han nå såpass uglesett at denne versjonen av Sherlock Holmes (en av de filmheltene vi har sett oftest, sammen med blant andre den ovennevnte greven og hong kongs Wong Fei-Hung) ble sett fram til med like mye frykt som forventning. De fleste kritikerne har imidlertid vært positive. Jeg også.
Det eneste valget jeg ikke liker her er å gjøre Holmes og Watsen til to såpass breiale karer når de jobber sammen. De tilhører et finere lag av samfunnet i bøkene enn her, og de hadde glett litt mer snobberi mellom slåsskampene. Det blir for mye Riggs og Murtaugh her etter min smak. Jeg er heller ikke så enormt imponert over Robert Downey JR. i hovedrollen. Jeg digger fyren, og valgene som gjøres i tolkningen av karakteren er spennende, men Downey passer bedre som Tony Stark. Jeg trenger ham ikke her. Hva med f.eks Clive Owen? Jude Law er derimot bedre enn jeg kan huske å ha sett ham siden AI. Hans Watson er mer mannevond og sintere enn i bøkene, men med en slik Holmes kan man ikke klandre ham.
Ellers er dette en vinner; de store actionsekvensene sitter, intrigen er akkurat passe interessant og ingenting blir for dumt, for forutsigbart eller for dårlig. Mulighetene for en lang rekke Holmesfilmer i denne stilen er absolutt til stede og jeg kommer gjerne neste gang også. Da får vi nok også professor Moriarty. Enda litt mer detektivarbeid også , så har vi en skikkelig vinner. Og Holmes er en karakter som kan tas hvor som helst deretter; hva med en ny runde med Sherlock Holmes mot Jack the Ripper? Eller Sherlock Holmes mot Cthulhu?
...
|
