Filmer siden sist: Liten Jødisk sinnatagg vs. Transformers 1-0

HARLAN ELLISON: DREAMS WITH SHARP TEETH

Harlan Ellison tilhører et lite knippe forfattere som er så engasjerende annerledes i framtoning, tanker og stil at beundringen min for arbeidene deres bare overskrides av et ønske om å vite hva som får dem til å tikke. Heldigvis er det flere som er nysgjerrige, og noen (som Neil Gaiman) forteller oss selv hvordan de henger sammen. Men det er fortsatt plenty med dokumentarfilmmateriale her. Se f.eks Gonzo -  the Life and work of Hunter S. Thompson eller den strålende the Mindscape of Alan Moore.

Harlan Ellison er ikke like godt kjent her som disse, men han er i samme klasse (og like lite en mann du kødder med) som disse. Han har skrevet de mest roste episodene av Star Trek og Twilight Zone (og var konseptkonsulent og stemmen til den defekte heisen i Babylon 5), samt et tusentall noveller (mange av dem klassikere i engelsk litteratur, som I have no mouth and I must Scream og Repent, Harlequin! Said the Ticktockman. Han har hengt med alle fra Rolling Stones til Neil Gaiman, vært gift fem ganger og for øvrig er de fleste historiene om ham sanne, bortsett fra den der han kaster en fan ned en heissjakt.

Dette er ikke noen fantastisk film rent teknisk, men Ellison er en storkjeftet, misantropisk og lynende smart fyr som det er en fryd å komme såpass under huden på.

TRANSFORMERS: REVENGE OF THE FALLEN

Jeg tror de fleste filmkritikere av litt format i sitt stille sinn er glad for at det finnes regissører som Michael Bay. Det er så mye å ta tak i! Og denne gangen har de virkelig tatt tak. Harry Knowles fnyser av det han mener er rasismen i Revenge of the Fallen, Mark Kermode er mest opptatt av framstillingen av kvinner, mens Roger Ebert demonterer hele estetikken:

“I didn’t have a stop watch, but it seemed to me the elephantine action scenes were pretty much spaced out evenly through the movie. There was no starting out slow and building up to a big climax. The movie is pretty much all climax. The Autobots® and Decepticons® must not have read the warning label on their Viagra. At last we see what a four-hour erection looks like.”

Alt dette er galt med Revenge of the Fallen, men hovedeproblemet er likevel at den er så rompevisnende lang. Dette har selvfølgelig alle anmeldelsene også påpekt, men ikke alle har lagt merke til at gjemt inne i Revenge of the Fallens drøye to og en halv time sitter det en halvannen times godfilm og venter på å slippe ut.

Gode ting: Konturene av et dypere plott som utvider mytologien, Shia Leboeuf, John Turturro, Soundwave, Ravage, Prime (selvfølgelig), Jetfire, Starscream, Jazz, han lille radiostyrte bilen, Devastator, upåklagelige effekter, tendenser til å gjøre robotene til karakterer og Megan Fox´ litt spesielle måte å reparere motorsykler på.

Det er skremmende hvor dårlige Hollywood har vært til å bygge på kassasuksessene sine. Det var ingen grunn til at for eksempel the Matrix Reloaded, Pirates of the Caribbean: Dead Man´s Chest, the Mummy Returns eller Revenge of the Fallen skulle være så  bedritne som de var. Man har en hel verden å sette historiene i, publikums velvilje og som regel et større budsjett. Men så skal man gjøre alt på en gang hele tiden, også koker alt bort i eksplosjoner. Jeg frykter for neste Star Trek.

Og når Michael Bay, som ikke akkurat akkurat er kjent for impulskontrollen i utgangspunktet, skal gi oss mer av alt, ja, så tar det faktisk to og en halv time. Hvorfor ha en sjef for decepticons når man kan ha to? Hvorfor ha en småslitsom comic relief -robot når man kan ha (minst) 4? Hvorfor ha en dame gutta kan sikle etter når man kan ha to (og samtidig torpedere sitt eget plot? Robots in disguise indeed.)? Hvorfor ha en rompevits når man kan ha åtte? Hvorfor ha en småhysterisk mamma når man kan ha en småhysterisk mamma på marihuana? Hvorfor ha en gigantrobot når man kan ha en i begynnelsen og en i avslutningen? Og så videre.

Det største problemet for meg er imidlertid at dette først og fremst er en PR-film for det amerikanske forsvaret. Bay forteller i kommentarsporet til den første filmen om sin enorme beundring og respekt for forsvaret, og han ønske om å framstille dem i et positivt lys som har fått dem til å stille mer opp for ham enn de fleste filmskapere. Og det er jo en ærlig sak. Det er bare det at selv om Bay synes det er tøft å vise fram USAs hissigste våpenteknologi er det rimelig uninteressant for oss som har kommet for å se roboter banke dritten ut av hverandre.  Det millitære aspektet av historien kunne vært helt fjernet her, og filmen ville ha vært en drøy halvtime kortere. Og det hadde jo hjulpet. Litt.

ANDROID

Helt i den andre enden av Science Fiction – skalaen har vi denne sjarmerende lille saken om den ensomme androiden Max som sitter i en romstasjon og drømmer om å besøke jorden. Og den eneste han har som selskap er Klaus Kinski (som er verdt å seg også når han bare er innom for å hente lønna si, som her). Stakkars Max.

Nå får han heldigvis snart besøk av tre terrorister, og derom dreier soga seg.

Det er noe uforløst over Android. Den har mange minneverdige øyeblikk, men det strålende (Max som ser på klipp fra Fritz Langs Metropolis mens han hører på James Browns this is a Man´s World er rimelig meta til å være fra 1982) avløses av det uforståelig dårlige (et par rolleprestasjoner, et helt umotivert drap som torpederer hele historien). Litt Dark Star, Litt 2001, litt Star Wars, litt Blade Runner, litt bra.

De Normale #1

Det har seg altså sånn at jeg prøver (for tredje gang) å skrive en roman. Denne gangen skriver jeg for ungdom, og foranledningen var at jeg var på en samling for skolebibliotekarer der man gikk gjennom årets ungdomslitteratur og alle de norske bøkene handlet om incest, alkoholisme eller mobbing. Og gjerne en kombinasjon. Og man lurer på hvorfor ungdom leser mindre.  Så jeg bestemte meg for å lage en historie om gutter i fjortenårsalderen, Sondre og Ronny, som bestemmer seg for å sprenge skolen sin i lufta. Ikke for  å ødelegge den (selv om de gjerne gjør det), men for å true kjipe politikere til å bygge en ny, finere skole.

Tanken er at gutta er en slags bizarroversjon av Hardyguttene.  De kaller seg etterhvert de Normale, i protest mot adhdfolket, gangsterne og alle de andre som sliter, men forstår ikke at det de gjør kanskje ikke er helt normalt likevel. Eller er det det? Hvordan blir problemer løst av de såkalt voksne, egentlig?

Det viser seg uansett at de får uventet hjelp, for det er mange grunner til å sprenge skoler.

En annen hovedtanke er at våre helter bruker sosiale medier til å organisere seg uten at de uinnvidde blander seg, og de Normale utvikler seg til en Fight Club – aktig terrororganisasjon.  Om de lykkes med planene sine til slutt får dere sannsynligvis aldri vite, for kjenner jeg meg selv rett greier jeg aldri å bli ferdig med dette. Planen er å komme litt i gang i år, for så å gjøre en skikkelig innsats i pappapermen jeg (hvis alt går bra, bank i bordet etc.) skal ha neste år.  Foreløpig er jeg et par tusen ord inne, og har fortsatt ikke gjort så mye mer enn å etablere.

Her er det første lille kapittelet (jeg lager små og mange), som introduserer hovedpersonene og forklarer hvordan de plutselig blir sittende på tjue tusen kroner. Nok startkapital til å forandre verden.

1.

Det var først senere jeg fant ut at han het Randolf Barth, og at Randolf Barth var advokat. Når jeg tenker meg om hadde jeg nok sett bildet av ham i avisa (han forsvarte han pedofyren for et par år siden) men jeg leste ikke så avisa så nøye på den tida.

Det var før jeg visste det jeg vet nå.

Uansett: Randolf Barth ga meg og Ronny tjue tusen kroner, så hoppet han i elva. Og siden dette hendte en kveld i februar da det var femten kalde ute kan jeg vanskelig tenke meg at han greide seg særlig lenge. De fisket ham opp borte i byen dagen etter. Jeg leste et eller annet sted at det er veldig vondt å drukne. At han var drita full gjorde det kanskje lettere, jeg vet ikke. Jeg har aldri vært full.

Han forklarte ikke hvorfor han hoppa, det skjedde så fort at hverken Ronny eller jeg rakk å gjøre noe som helst. Men han forklarte hvorfor han ga oss pengene.

“Gjør noe lurt med dem, gutter. Jeg trenger dem ikke,” sa han.

Han ga oss et minibankkort og en liten gul lapp med koden på.

Så hoppa han bare. Og bare for å ha sagt det enda gang: Han hoppa. Det var helt klart et hopp. Ikke et fall eller noe. Han kom ikke til overflaten igjen heller. Mulig han hadde putta noe i frakkelommene for at han ikke skulle flyte opp igjen.

Og hverken Ronny eller jeg visste hva vi skulle gjøre. Så vi gjorde ingenting. Selvfølgelig var vi redde. Selvfølgelig hadde vi litt dårlig samvittighet. Vi hadde jo lært at man i det minste må ringe politiet når slikt som dette skjer. Men vi gjorde ingenting, og jeg vet ikke helt hvorfor.

Vet du alltid hvorfor du gjør ting?

Dessuten var det tydelig at dette var noe Randolf Barth ville. Og var det noe vi hadde lært, av mamma og pappa og av lærerne og av trenern og av alle, var det at voksne får gjøre som de vil. Vi gikk i åttende klasse. Skulle vi liksom begynt å gi ham ordre?

Kanskje kunne vi ha gjort noe. Kanskje hadde det ikke gjort noen forskjell. Jeg skulle uansett ønske at Randolf Barth ikke var død. Det tror jeg Ronny er enig i også. Det som hendte etterpå var grusomt på mange måter, på en måte var det Randolf Barths skyld alt sammen. Men jeg er glad for alt sammen. Unntatt at Randolf Barth er død.

Han kunne jo bare gitt oss pengene, lent seg tilbake og nytt synet av hvordan verden tok fyr rundt oss. Jeg er ikke helt sikker, men blir ikke overrasket om han hadde dame og unger og et svært hus et eller annet sted. Jeg vet ikke hvorfor han drukna seg. Men sannheten er vel at ingen grunn hadde vært god nok.

Lykke på reisa, Randolf. Denne historien begynte omtrent der din slutta.

Resten av kvelden gikk Ronny og jeg fra minibank til minibank og tok ut penger. Tjue tusen, i tusenlapper. Kortet kasta vi i elva. Jeg vet ikke om en blir filma når en tar ut penger i minibanker, men ingen kom noen gang etter oss.

Ikke for dette i hvert fall.

2.

Jeg begynte på Skjæret skole på høsten i sjuende klasse, og det var ikke noe problem. Jeg kom fra Oklungen, et lite sted inni skogen mellom Porsgrunn og Larvik, men ingen kødda med meg for det. Den nye klassen min var helt grei. Jentene syntes jeg var kjekk i et par uker, men jeg var som sagt ikke der ennå. Jeg var mest opptatt av å gjøre det jeg skulle så jeg kunne ut og spille fotball i friminuttene. Alle spilte fotball på Skjæret unntatt de som hadde problemer. Sånn var det ikke i Oklungen, der gjorde vi forskjellige ting hver dag i friminuttene. Eller kanskje jeg bare husker feil. Vet ikke.

Jeg digga Manchester United, for alle måtte jo ha et favorittlag i England. Da kontaktlæreren min skulle bli kjent med meg begynte han med å fortelle at han elsket United og hadde vært i England for å se på dem flere ganger. Jeg hadde egentlig ikke tenkt så mye på det, men sa at det gjorde jeg også. De hadde kule drakter og jeg visste navnet på et par av spillerne der.

Ronny hata United nesten like mye som han hata Liverpool. Grunnen til det er jeg litt usikker på, men det hadde noe med en eller annen spiller som hadde byttet klubb fra Everton til United. Rooney tror jeg han het. Jeg kan egentlig ikke så mye om fotball. Men Ronny hata United, og han likte ikke meg heller. Han var sykt forelska i Vanja i klassen, og hun syntes visst det var spennende med folk fra landet eller noe, jeg vet ikke.

“Rooney er en jævla homo og United er et drittlag,” sa han. Det var i storefri. Jeg hadde gått på Skauen i to uker. I to uker hadde Ronny skjært tenner hver gang jeg hadde havnet i en situasjon der jeg mått diskutere fotball. Hvis han fikk dytta til meg eller snudd ryggen til meg eller hviska noe dritt om meg til noen andre hadde han gjort det. I to uker. Nå var jeg lei. De andre visste ikke helt hva de skulle gjøre, de var ikke vant med at Ronny var sånn med folk, og de kjente ikke meg godt nok enda til å ta mitt parti.

“Var vel derfor du likte´n så godt da,” sa jeg.

“Han var ikke homo før han spelte på Fægchester United, da,” sa Ronny og forsøkte å skjule hvor gæren han var i ferd med å bli.

“Ha´kke noe i mot homoer egentlig jeg,” sa jeg, “Jeg kan jo ikke akkurat la være å snakke med deg heller, du går jo klassen min.”

“Kaller du meg homo?

“Neida, homo.”

Jeg vet ikke helt hvor han hadde lært å slåss, men jeg var ikke vant til sinte fotballfans og hadde ikke en sjanse i havet. Jeg brukte alle skitne knep som noensinne har blitt brukt i en skolegård, men selv om jeg dro store, svarte hårdotter ut av huet hans fikk jeg bank nok til at det gikk rykter om det rundt i byen. Seinere i fikk jeg meldinger uka idioter på ungdomsskoler flere kilometer unna. De så muligheten til å banke oppe en syvendeklassing. Sikkert greiere enn å få tyn av de ordentlige gangstergutta.

ZKAL VI TAN? JUS SAY D WORD. GANGSTAS RULE OK

Jeg har aldri vært interessert i bråk, så på rektors kontor ba jeg Ronny om unnskyldning, men påpekte at han hadde starta. Han var med på at vi var ferdige med dette. Da tekstmeldingene begynte å komme gikk jeg til rektor med dem, og sånn ble Ronny og jeg venner for livet. Vi fungerer bra sammen. Han blir så sinna at han skifter farge og griner når han får dårlige karakterer eller når jener han måtte være interesserte i får seg typer. Jeg tenker over ting uten å bli for følsom.

3.

En av lærerne våre (Arne, han tjukke, litt rare vi hadde i Engelsk og Religion på Skjæret) har alltid sagt at niende klasse er det verste året. Han sa: Hvis ikke du har hata skolen, krangla vilt med foreldrene dine, runka, vært forelska, drukket deg full, begynt OG slutta å røyke og mistet noen du er glad i før det året du går i niende så kommer du i hvert fall til å gjøre det da. Han sa det akkurat sånn, faktisk. Storebroren min er fem år eldre enn meg, og klassen hans fikk høre akkurat det samme. Han var en bra lærer, men det Gamle Testamentet er jo sykt kjedelig da.

Men jeg gikk jo bare i åttende. Jeg hadde (og har) som nevnt aldri drukket meg full. Jeg likte (og liker fortsatt) faktisk skolen. Ikke at jeg vil gifte meg med den eller noe sånt, men det er jo der folk er. Foreldrene mine var kjedelige, men jeg hadde egentlig ikke så mye å krangle med dem om. Det vil si, når Pappa kom og tok laptopen min ved midnatt for at jeg ikke skulle sitte hele natta var han ganske kjip. Men det var det hele. Mamma er (og var) så grei som mammaer må være. Hun lar meg være i fred for det meste, og når hun blir sinna har hun stort sett rett. Unntatt når hun sier at jeg må gå ut en tur for å få meg noe luft. Jeg hater å få meg noe luft. Det er ingenting der ute.

Forelska hadde jeg heller ikke vært ennå, det var liksom ikke noen vits. Damene mine var uheldige (eller teite) beibs som hadde latt kjæresten filme seg. En grei kar i USA har samlet alle på ett sted. Du kunne søke på hårfarve, puppestørrelse og alt mulig. Trengte jeg dem så var de der. Røyking var for tapere. Å begynne med noe bare for å bruke hele resten av livet på å prøve å slutte igjen virka litt meningsløst.

Jeg var en snill gutt rett og slett. For hvis du gjør det greit på skolen, holder deg unna drikking og dop og behandler folk med enten likegyldighet eller respekt så er du det, sier de. De bryr seg egentlig ikke om du mener å være grei. Man trenger visst ikke å gjøre noe godt, så lenge man ikke gjør noe galt. De som kunne sette ord på sånt sa at jeg var en ålreit fyr. Og alt det vannvittige jeg satte i gang skyldtes bare at jeg fikk en god ide. Og tjue tusen kroner til å sette den ut i livet.

Og det verste er at jeg ikke angrer noen ting. Ingenting i det hele tatt.

Filmer siden sist: Jenter med (og uten) køller

CORALINE

Coraline Jones har kjedelige foreldre (selv om de spilles av Lois Lane og PC´en fra macreklamene) og selv om hun har veldig lite kjedelige naboer kjeder hun seg nesten til døde. Men på den andre siden av den hemmelige døra skjuler den andre moren og faren seg…

For et par år tilbake skrev jeg om alle filmprosjektene Neil Gaiman var involvert. De fire øverste på den lista har nå materialisert seg, og etter å ha sett MirrorMask, Coraline, Stardust og Beowulf er det liten tvil om hva som er den sterkeste filmatiseringen av st. Neils skriverier hittil.

Henry Selick (the Nightmare before Christmas) har begått en av de mest nøyaktige filmatiseringene av en roman på en stund, og han har gjort det ved å legge inn en ekstra karakter og et ekstra sted, forandre på mesteparten av dialogen og flytte hele smæla fra England til USA. Som Ringenes Herre – trilogien (og i motsetning til f.eks Watchmen) er Coraline et eksempel på at skal man bevare hjertet i en historie i overgangen fra et medium til et annet må man ofre de fleste andre kroppsdelene.

Det er under et år siden jeg leste boka sist (med elevene i språklig fordypning i niende klasse, mange av dem har gledet seg veldig til denne filmen), og det som slo meg (og de fleste voksne) er hvor guffen den er. Gaiman selv har flere ganger kommentert at voksne synes denne boka er mye skumlere enn barn, men jeg tror ikke det er tilfelle med filmen. Scenene som fikk det til å krible i bokform blir ufarlige som stop-motion, men tar du med deg for små unger på denne risikerer de traumer på Pompel og Pilt – nivå, i hvert fall hvis de ikke har lest boka.

Så 11-årsgrensa er streng men rimelig fortjent. Den fører også med seg en bonus: vi slipper trist norsk dubbing. De som bestemmer sånt har fortsatt troen på at elleveåringer kan lese i dette landet, og ære være dem for det.

Sommeren 09 tilhører fortsatt Star Trek, men Coraline kommer til å leve evig.

CHAK DÉ! INDIA

La meg se. Vi har en trener som måtte trekke seg som toppspiller etter å  ha møkket seg ut i Den Store Finalen. Vi har et forholdsvis ubrukelig lag  med svært forskjellige personligheter fra alle kanter av landet som trenger en trener. Vi har VM om litt for kort tid.

Stedet er forresten India, sporten er Landhockey for damer og treneren spilles av en av FU,S´s største helter, Shahrukh Khan.

Så tror du vi får et budskap om at samhold gjør sterk? Tror du de erfarne individualistene blir benket til fordel for de urutinerte lagspillerne? Tror du nye utfordringer oppstår underveis? Tror du laget vårt vil ligge under etter første omgang? Tror du de kommer tilbake i andre? Tror du vi får lange musikkmontasjer med bilder av folk som jogger/trener? Tror du våre helter kommer til VM? Tror du de nesten blir slått ut i gruppespillet? Tror du at de går til finalen? Tror du Ahmedinejad vant valget i Iran?

Ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja og ikke faen. Skulle bare sjekke at du var våken på slutten der.

Så hvorfor skulle noen gidde å se Chak dé! India? Fordi den første timen er kanskje den beste jeg har sett i en så sjangertro sportsfilm. Jentene her har høyere odds mot seg enn vanlig. De slåss mot tvangsekteskap, fattigdom, fordommer og diskriminering. SRK er kanskje verdens mest karismatiske skuespiller og er en engasjerende trener. Manuset er skarpt, med et våkent blikk for hvor jævlige jenter kan være mot hverandre (sjefsbitch Bindia, glimrende spilt av Shilpa Shukla gjorde meg mer sint enn en filmkarakter har gjort på en stund). Du vet hele tiden at det meste kommer til å ordne seg, men du blir likevel glad når det skjer, for du vil veldig gjerne at det skal gå bra. Laget samler seg etter et særdeles minneverdig slagsmål på McDonalds (av alle steder).

Så er det pause, og etter pausen går det som det ofte går i Bollywoodfilm. Klisjeene lastes tungt på, og selv om det er spennende å se våre helters kultur kollidere med moderne kvinneidrett faller filmen i kvalitet fra klassisk til såvidt ok.

Men Chak de! India er uansett  verdt en kikk hvis du liker filmer av denne typen. Ingen gjør klisjeer som Bollywood tross alt.

WANTED

Er selvfølgelig tull og tøys og larm og vrede fra ende til annen. Selv om Timur Bekmanbetov for tredje gang på rad leverer actionsekvenser og tekniske løsninger som sikkert gjør Michael Bay, John Woo og Wachowskibrødrene klamme i hakket mangler Wanted sjarmen til NightWatch og DayWatch. Sånn går det kanskje når man bytter ut Russland med Hollywood.

Det er kvalitet i mange ledd her (Freeman, Jolie og Stamp redder en helt feilplassert James McAvoy som periodevis glemmer at han ikke er fra Skottland denne gangen), så Wanted ender opp som en god pringlesfilm; tørr, smaker litt papp og er sikkert ikke bra for miljøet, men veldig fin når du har lyst på noe sammen med halvliteren.

Bekmanbetov er en så talentfull regissør at jeg forventer meg mer. Twilight Watch, for eksempel?

Filmer siden sist: Dessuten Edition

Foxy Brown

er exploitation av det søte slaget. Her er det både lesbiske barslagsmål, voldtekt, kastraksjon, drap, tvungen heroinbruk og annet sånt som man forventer når man graver seg litt ned i søttitallets finkultur, men regissør Jack Hill  fokuserer på det komiske og dveler ikke ved stygge. Og Pam Grier oser av klasse uansett hvor hun befinner seg. Soundtracket er litt under middels, men dette er en av de klassiske Blaxploitationfilmene med god grunn.

Hellboy II: the Golden Army

har en skuffende enkel historie, men dette er helt uproblematisk når onkel Guillermo pøser på med sine monstre. Mannen er nå helt uslåelig når det skal fortelles eventyr, og jeg gleder meg som en unge til Hobbiten. Karakterene er like tøffe som forrige gang, men jeg hadde ønsket meg litt mer dybde. Du ser likevel ikke særlig finere fantasy i år.

Patrick

er en finfin thriller fra Australia om en fyr som ligger i en seng og ikke gjør noen verdens ting. Den flotte norske DVDen har den hittil lengste versjonen av filmen, og soundtracket til mine helter Goblin på egen cd. Det morsomme er at musikken til Goblin bare er å høre på den nedklipte europeiske versjonen. Når den lange versjonen i tillegg er en god del for lang er det bare å anbefale den versjonen jeg ikke har sett.

The Blues Brothers

Og apropos filmer som er for lange: Blues Brothers er en av favorittkomediene noen sinne, men den var over to timer i utgangspunktet så jeg er ikke sikker på at den trengte enda et kvarter. Elevene mine ga i alle fall klart uttrykk for at dette var trege greier, men hva vet vel de? Man kødder uansett ikke med folk som har på seg solbriller hele natta. Karrierehøydepunktet til alle involverte.

The Rising: the Ballad of Mangal Pandey

Og apropos lange filmer og filmer for fjortiser: denne har jeg skrevet om her og her og her, så det er vel nok. Nå har jeg vist den for tre forskjellige klasser som alle har digga den. Og den dekker en hel uke med pensum i engelsk, musikk, historie og RLE. Og siden den er ganske så historisk unøyaktig kan man bruke den til å trene kildekritikk også. Landets lærere bør kjenne sin besøkelsestid.

I am Legend

Jeg har fått meg BluRay-spiller, og denne fulgte med. Skulle egentlig se den på kino, men fordi jeg er stor fan av boka (og spesielt Vincent Price-versjonen) orket jeg ikke. Filmen er for boka omtrent som I, Robot. Genialt kildemateriale drukner i produktplassering, bilkjøring (Hva faen var greia med det?) og meningsløse actionsekvenser. Men litt som Pam Grier tilfører Will Smith en smule klasse til suppa.

La Den Rette komme Inn

Er også fin på BluRay, selv uten noe interessant ekstramateriale. Har du ikke sett denne ennå? Hvorfor ikke? Tulling.

2001

Jeg skammer meg litt over å ikke bruke 2001 ord på å skrive om 2001, men det får bli til en annen gang.  Ganske ofte synes jeg at dette er tidenes beste film. Og har du BluRay-spiller er dette et must. Den er strålende vakker på sliten VHS også, men i 1080p er den vidunderlig. Åpningen er til å grine av, og er du en av dem som synes resten beveger seg litt for omhyggelig kan du jo lese alle de små skiltene og etikettene i romskipene som her er synlige for første gang. Må snart se den undervurderte 2010 igjen også, tror jeg.

I tillegg koser jeg meg med Dexter, Star Trek: the original Series og snart Galactica.

Da skulle du være oppdatert. Mer film i løpet av uka, tenker jeg.  Skal få bestilt Katakomber også.