Døde Beibs (en smakløs post)

Det hender jo at man har sine melankolske stunder, nordmenn er jo kjent for å se mørkt på ting. På et kølsvart tidspunkt i livet mitt krabbet jeg drita full mot vannkanten med helt seriøse planer om å drukne meg. Og selv om jeg var langt unna å få det til grøsser jeg når jeg tenker på det. Jeg vært der. Og vi er mange som har vært der. Selvmord er en del av vår felles bevissthet, en av mange ting (spontanabort er en annen) vi ikke snakker om. Men alle kjenner noen som kjenner noen som.

I Sør-Korea har de derimot blitt nødt til å snakke om selvmord. Det har vært uungåelig. Så mange koreanske kjendiser har tatt seg selv av dage de siste par årene at den mest praktiske måten å presentere dem på nok er å lage en smakfull tidslinjepresentasjon. Vel, relativt smakfull.

Og dette er bare de jeg fant navn, bilde og årsak på i løpet av et par timers overfladisk research så det er godt mulig jeg har glemt noen (eller blandet sammen noen fakta, gudene vet at det er mye å holde styr på.

Grunnen til at dette kommer opp i dag er at Daul Kim ble funnet død i går i leiligheten sin i Paris. Hun ble visstnok regnet som supermodell (Ikke rart. Wow. Selv om femten kilo til hadde kledd henne), men mye viktigere er det at hun var en blogger. Og en ganske god en. I likhet med en god del av de andre på tidslinja klaget hun over voldsomt arbeidspress og i perioder slet hun med melankolien, men ellers hadde hun såvidt jeg kan se lite til felles med de andre elleve. Jeg tror ikke det er spesielt opplysende eller meningsfylt med alle disse døde koreanske kjendisene, det er bare en kuriositet. Morsomt, liksom. Ha. Ha.

Poenget er heller at jeg blir forbannet når den eneste grunnen til at jeg oppdager spennende mennesker med morsomme blogger er at de har tatt livet av seg. Hvem faen tror de at de er, egentlig? Hvis de syntes jobben var så fryktelig strevsom kunne de hoppe av! Bo under en bro! Gå på heroin! Flytte til Andes! Skrive en dårlig bok! Starte et talkshow!

I stedet sørget de med sitt kortsyn og sin selvopptatthet for å frata verden muligheten for deres selskap. Idioter. De skjønte ikke at det alltid er noen som savner dem. Og det spekuleres i at det har vært en viss smitteeffekt her; Choi Jin-Sil tok muligens livet sitt fordi noen ga henne skylda for at Ahn Jae-hwan tok livet sitt. Når selvmord blir et uttrykk for mote er menneskeheten i store vansker. Lemen? Små spraglete Einsteiner i forhold til oss.

Både i jobbsammenheng og ellers har jeg møtt mennesker jeg ikke fatter hvordan klarer å eksistere. Noen av dem har lagret opplevelsene sine bakerst i hodet og velger rett og slett å ikke tenke på det. Noen har opplevd at livene deres raser helt sammen og har klart å lappe sammen det verste og vakle videre. Noen fantastiske individer greier til og med å bruke det som var DA til å være enda mer takknemlige for hvor greit de har det NÅ.

Når de kan leve, så kan alle. Når alle kan leve, så kan du også. Husk det.

Fred Ut Litt. – the Graveyard Book

(bildene er fra en kirkegård i Praha og fra Highgate Cemetary i London, jeg tok dem selv for mange år siden)
​

Jeg har fulgt St. Neil Gaimans skriverier i en femten års tid nå. Han avsluttet sitt Sandman-epos (fortsatt den eneste tegneserien som har fått meg til å gråte, og da mener jeg ordentlig gråte. Slutten på The Kindly Ones er så vakker og trist som noe jeg har lest) omtrent samtidig som jeg begynte fra begynnelsen, jeg var ikke ferdig før på slutten av nittitallet en gang.

​

For meg har han ikke helt nådd det samme nivået med sine romaner ennå, og det er to grunner til dette:

For det første kjenner jeg stemmen hans så godt etter å ha lest alt av tegneserier, hans fire romaner (en sammen med Terry Pratchett) og nesten ti år med bloggposter at illusjonen blir brutt en smule; det er som å ha en koselig onkel spiller i alle filmene du ser, det blir bare onkel uansett.

For det andre er han en slik kunstner som alltid (i hvert fall i alle de største prosjektene sine) skriver om det samme: Verden rundt oss er ikke som vi tror, menneskenes myter og legender kan ta fysisk form og påvirke oss. En ung mann eller like ofte kvinne møter noe eller noen fra den andre siden av speilet og forandres som følge av dette. Legg til de fleste klassiske punkter i heltens reise og du har alt har gjort. Du har alt de fleste andre forfattere av fantastisk litteratur har gjort også, forresten, men det er ingen unnskyldning. Alt dette gjorde han allerede i Sandman. Der hadde han bortimot ubegrenset med plass og kunne samarbeide med verdenseliten blant serietegnere og kunstnere. På egenhånd tråkker han for en stor del i de samme stiene og i blant møter han spøkelset av seg selv.

​

Nå er det et usedvanlig veltalende og trivelig spøkelse, så misforstå meg rett; Gaiman skriver spennende, søte, gode, underholdende bøker, men han er et stykke unna Nobelprisen. Bøkene hans er for en stor del skrevet for ungdom som ikke var født da Morpheus ble til Daniel, og i den sammenhengen er de klassiske, spesielt Coraline.

Min Gaiman-favoritt var AnansiBoys, fordi tonen var mer uforutsigbar, handlingen litt mindre arketypisk og humoren perfekt (var det noen andre enn meg som så President´s Day – påskeegget i Coraline-filmen forresten?). Gaiman fjernet seg noen centimeter fra stiene han vanligvis trår og fant nye sider ved forfatterskapet sitt.

Graveyard Book er annerledes enn AnansiBoys og mye mer typisk Gaiman. Den handler om en liten gutt, Bod, som vokser opp sammen med spøkelsene på en kirkegård og vergen sin, Elias (som er en av folkene midt i mellom. Boka er fortalt i avsluttede kapitler som samtidig forteller historien om en ung mann som møter noen fra den andre siden av speilet (eller det
hinsidige i dette tilfellet) og forandres (gjett om!) som følge av dette. Samtidig blir han voksen, eller i hvert fall nesten. Tenk deg Harry Potter på en kirkegård fortalt på åtte kapitler i steden for i stadig tjukkere og svakere bøker så er du i nærheten. Dette kunne blitt en flott miniserie.

​

Kirkegården er en perfekt lekeplass for Gaiman, som har enorme historiekunnskaper. Alan Moore uttalte en gang (i fotnotene til From Hell) at Gaiman kan banne på de fleste århundrers engelsk, og ​han har selv sagt at favorittkilden hans er et skikkelig gammelt leksikon (Brewer´s tror jeg). Han bruker disse kunnskapene veldig nennsomt, det er i det hele tatt mest i åpningen vi blir kjent med samfunnet til spøkelsene på kirkegården, for meg er dette kanskje den mest interessante siden av Graveyard Book.

​

Ikke alle historiene er like engasjerende hele veien, men Bod er en engasjerende helt, det vi får av spøkelsene er morsomt og de forsiktige skildringene av fjortiskjærlighet er søte. Og når Bod endelig vandrer ut av historien er hans avskjed med verden det mest rørende Gaiman har skrevet siden alle våknet opp i The Wake.

Ikke noen innertier altså, og heller ikke Gaimans aller beste, men spennende, artig og engasjerende. Gi den til noen på tolv som er rågode i engelsk, så har du gitt verden en ny sortkledd Gaimanfanatiker. Og de kan ikke verden få mange nok av.

Filmer siden sist – skikkeligmiddelsutgave

LONDON IN THE RAW

En tidlig mondofilm av det snillere slaget i blu-rayutgave velsignet av det Britiske FilmInstituttet hørtes skikkelig fristende ut på en sliten småbarnspappa klar for litt sleaze. Etter den rett og slett traumatiserende Africa Addio som jeg så for noen år siden har jeg lurt litt på hva mondosjangeren hadde å by på i når det ikke var drap og lemlestelser inne i bildet. Ikke mye, viste det seg. London in the Raw er for stueren, ingenting skjer. Det som en gang muligens var vovet (mavedans, aktmodeller, litt stripping) er mest kjedelig, og den eneste gangen filmen vekker noen følelser overhodet er perverst nok den ene typiske mondoscenen, en veldig detaljert forklaring av hvordan man setter inn hårplugger. Ææsj.

Ellers dras vi med fra pub til pub og fra restaurant til restaurant med bare noen junkier og beatniker som avveksling. Man forsøker å framstille dette som Englands mørke side, men riktig mørkt blir det aldri. En og annen lett bisarr sekvens er nok til å holde deg våken, men heller ikke mer. Alt ser veldig iscenesatt ut. På Blu-ray er sekstitallsbildene likevel litt spennende, det var altså slik det så ut der på den tiden liksom. Alt i alt: Ingenting det er verdt å bruke tid på, dette.

Astro-Zombies

Men London in the Raw er et mesterverk sammenlignes med Astro-Zombies. Hvor mange z-filmer av denne typen jeg har sett vet jeg ikke lenger. De har bestandig omtrent samme handling, sjarmen ligger i detaljene. Denne er laget så sent som i 1969 og har vår alles Tura Satana i en ledende rolle, da er det nesten straffbart å prestere noe så kjedelig som dette. Handlingen er et forsøk på å kombinere en slags spionthriller, en galvitenskapsmannfilm og femtitallets billigste sf. Det var absolutt potensiale her, men det pisses bort av regi så nitreig at hele filmen lett kunne vært kuttet ned til et drøyt kvarter uten at seeren hadde gått glipp av annet enn gjentakelser og John Carradine som vaser rundt på labben sin uten mål og mening.

Det første drapet, tittelsekvensen med fjernstyrte roboter og Satana (som tross alt ikke helt klarer å være uengasjerende selv om hun tydeligvis ble bedt om å være det her) er tålelig. Men hvem gidder vel å se filmer som er så kjipe at høydepunktet er de sekvensene man orker å se uten å spole og/eller sovne? Altså, bortsett fra meg?

Donnie Brasco

Er vel et stykke utenfor topp-ti lista over fine gangsterfilmer, men er en solid film med en opplagt Al Pacino (i en av sine siste roller der hoohaaingen begrenses noe) og Johnny Depp (som ikke er helt på sitt beste men likevel bunnsolid) gjør fine prestasjoner som undercoverpolitimannen og hans mentor. Det lukter litt Infernal Affairs / Departed av scenene der Depp sliter med sin doble identitet, og Sopranos av livet til de litt avdankede gangsterne, men helt på samme nivå befinner vi oss ikke. Liker du gangsterfilmer generelt vil du som meg like denne godt, men har du ingenting til overs for italoamerikanere fra New York og omegn med stygge dresser, rare aksenter og pengene sine i en rull på innerlomma kan du like gjerne se noe annet.

Og så noen ord fra noen som faktisk gjør noe med verden i steden for å klage på den slik jeg gjør…

Hei kjære venner!
 
Vi er godt i gang med prosjektene våre i Marangu, Tanzania, veldig interessant og spennende, men det går smått da det er lite penger på fondskontoen til å drive dette for.  Ble dessverre liten tid til ”fund-raising” i sommer da vi måtte prioritere jobb i Norge for å tjene til livsopphold i Tanzania.
 
NÅ har det imidlertid kommet et problem – eller stor utfordring i vårt fang!
Og vi trenger nødhjelp – fort, helst i dag!!!
 
Vår lille landsby i Marangu heter Lyamrakana. Her er det en barneskole – Mengeni Primary School – med 400 elever. Skolen eies av staten, som selvsagt ikke tar sitt ansvar ihht renovering etc. Men så ser vi de som lider, nemlig ungene.
 
Saken er den at de ikke har annet enn to utedoer som er fulle, – med topp!!!
Ungene har det siste året gått på do utenfor skoleveggene, og nå går det på helsa løs og de fleste er syke.
Foreldrene nekter nå ungene å gå på skolen og det finnes IKKE penger til nye doer. Landsby-rådet har nå samlet inn penger fra foreldrene, som utgjør så godt som ingenting da de er fattige (ellers hadde ungene deres ikke gått på statlig skole?!). Foreldrene er villige til grave og gjøre mye av arbeidet selv. Vi ble spurt, som de eneste hvite i landsbyen, om vi kunne bidra, noe vi selvsagt vil! Dette er i tråd med våre prosjekter, men de få pengene på fondskontoen er allerede ”booket” til våre primærprosjekter. (Les mer på www.marangu.org)
Vi har jobbet med foreldrene og lærerne og de er veldig greie og pålitelige, helt utrolig!
 
Skolen stenger 20.nov for skoleferie (som vår sommerferie) og starter opp igjen 12. januar.
Vi planlegger å bygge 6 doer for gutter og 6 doer for jenter, samt 2 for lærerne i denne perioden, om vi klarer å skaffe penger….
Vi har budsjettert dette til 12 millioner shilling = 60.000NOK
 
Kan vi bygge doer og starte allerede til uka????
JA, VI KAN! Om dere bidrar NÅ!
Hold innsamling /kronerulling i familien, vennekretsen , arbeidsplassen etc.
 
Vil dere hjelpe med å sette ett beløp på 200 NOK (eller mer) på fondskontoen øremerket ”WC”.
Konto: Kilimanjaro Barn & Helse, Sparebank 1, Modum, kto.nr:  2270.14. 83506
 
Vi vil gi dere feed-back på hvordan dette går videre!
 
Vær så snill og hjelp i dette krisetilfelle, på forhånd tusen takk!
 
Med vennlig hilsen Kilimanjaro Barn & Helse
Mama Simba (Tone Ellefsrud) og Bent A. Eriksen