Nå enda mer inkonsekvent

Posts tagged “coenbrødrene

Filmer sett siden sist: Russisk Fantasi. Sokkedukker. Annet.

Wolfhound

volkodav

Det er så sjeldent med rene fantasyfilmer at de alltid starter med bonuspoeng hos meg, men altfor ofte viser det seg at de henfaller til å fortelle den samme historien om og om igjen. Ingen har helt klart å få til fantasy siden Lord of the Rings. Det går ikke denne gangen heller, til tross for mye fint på den tekniske sida. Det er først og fremst manus og regi det skorter på her. Den stereotyp handling rotes unødig til; det er direkte imponerende å fortelle et helteepos, en av menneskehetens eldste historier, på en slik måte at det er vanskelig å få tak i hvem som er hvem, spesielt på skurkesida. Er du sulteforet på filmer med magi, svære sverd, snertne prinsesser og vakre landskaper kan du med fordel se denne før drit som Eragon. Minuspoeng for skikkelig ufin behandling av høygravide i åpningssekvensen, det der var ufint og veldig unødvendig.

The Muppet Show (Sesong 1)

Er det sånn nå at folk ikke kjenner til the Muppet Show? Jeg tror jeg skal gå ut i fra at dere vet hvem Kermit, Fozzy, Miss Piggy og co er og bare informere om at sesong en nok er mest for hardbarkede fans. Konseptet er liksom ikke helt spikret, mange av de beste sketsjene (Piiigs iiiin Spaaaaaaace!) er ikke på plass ennå, og mye av humoren er forferdelig platt. Omtrent en gang per episode skjer det likevel noe litt magisk, enten det er favoritter som finner plassen sin (svenskekokken er og blir genial) eller overraskende fine øyeblikk fra (stort sett, Vincent Price er jo med) b-listerne på gjestelista. Hvem hadde trodd at det skulle være så søtt å se Twiggy synge Beatles´ In my life, eller at Sveitsiske mimeartister var så kule? Også har vi jo denne. Og denne. Og selvfølgelig denne .

Tror jeg våger meg på sesong to også. Blir humoren for tørr er det bare å slå på det veldigfine triviatekstsporet.

Dessuten:

Star Wars Episode III, for å teste ut ny TV og oppskalerende DVD-spiller. Gud som Hayden Christensen suger. TekkonKinkreet, som jeg tøtsjet innpå her. Fido, med helt ålreit kommentarspor. Tre kortfilmer av Werner Herzog. The Great Ecstasy of the Sculptor Steiner er en nydelig liten sak om skiflygeren Rudolf Steiner, som var så god at han trynet i overgangen rundt 180 meter annenhver gang han hoppet. La Soufrière er et stilig portrett av øya Guadaloupe etter at befolkningen har blitt evakuert på grunn av et nært forestående vulkanutbrudd, så Herzog som det går an. How Much Wood Would a Woodchuck chuck er et alt for langt portrett av kvegauksjonariuser og deres tungegymnastikk.

Og No Country for Old men, som mye alt er sagt om. Coenbrødrene starter på mange måter på nytt her, med sin mest modne film, der eksentrisitetene fra mange av deres beste og verste tidligere filmer er erstattet med vakre bilder og tredimensjonale hovedpersoner. Det blir nesten litt som med Nick Cave; det er godt å se sine idoler finne nye sider av seg selv, men gamle fans vil alltid ha noen eldre favoritter. Forsiktig overhypet?

Reklamer

Fred Ut i trygghetssonen


The Hudsucker Proxy
Det er mange grunner til at jeg ser såpass mye film som jeg gjør. Noen ganger handler det om mental tilfredsstillelse, noen ganger handler det om å komme i transe , noen ganger vil jeg bare le, eller bare underholdes s og sf, annen sjangerfilm), eller ristes litt. Normalt sett er det viktig å fylle så mange av disse behovene som mulig. Eller det kan holde at ting rett og slett er interessante å se på. Jeg kan se en film bare for å skrive om den, eller fordi noen andre vil se den, eller fordi jeg er nysgjerrig.

Jeg får mindre og mindre tid til å se filmer om igjen.

Men i blant, når verden utenfor stua (eller inni stua for den del) sparker meg som hardest, når sjela er frynsete, søvnen forsvinner, tragediene står i kø og alt går i stykker mellom fingrene mine og Fru Ut allerede har lagt seg…da må jeg besøke den lille klanen med filmer som er Valium og Whisky og sutteklut på en gang.

Jeg vet ikke helt om det er de beste filmene jeg vet om, men de har i hvert fall vist seg å være uslitelige. Noen ganger sovner jeg til dem. Andre ganger vekker de meg fordi jeg ser nye sider ved dem. De roer meg i hvert fall ned. Mange av dem har fått egne hyllester her på FU,S før, men ikke the Hudsucker Proxy. Det skyldes blant annet at jeg ikke har sett den på noen år, siden den har vært vanskelig tilgjengelig på DVD.

Filmen ble betraktet som en skikkelig flopp da den kom ut, spesielt økonomisk, men anmelderne var heller ikke spesielt begeistret. Ikke så rart, egentlig; Coenbrødrenes to forrige filmer var Miler´s Crossing og Barton Fink, de to neste ble Fargo og the Big Lebowski. I en sånn rekke er fallhøyden stor, og HS var i tillegg brødrenes desidert dyreste og mest ambisiøse prosjekt noen sinne, så alle var klare for å ta dem litt.

Mye av kritikken gikk på at filmen mangler sjel, og personer vi bryr oss om. Jeg tør påstå at Tim Robbins´ Norville Barnes har minst like stor dybde som Jeff Bridges´ Dude eller Frances McDormands Marge. Å kritisere en Coenfilm for grunne rollepersoner er som å kritisere David Lynch for å være rar eller Argento for å like å mishandle damer på film: Enkelte stiltrekk er så tett knyttet opp mot filmskaperes kunstneriske identitet at man enten må tolerere dem eller bestemme seg for at man ikke liker stilen generelt sett. Coenbrødrenes filmer er befolket med figurer, ikke personer, filmene deres handler om interessante figurer i absurde situasjoner. Det er ikke menneskeskjebnene som betar oss, det er det fantastiske håndverket i alle ledd og den herlige humoren. Alle elsker the Dude, men ikke fordi han føles som et tredimensjonalt menneske.

I the Hudsucker Proxy skrus alle brytere i Coenmaskinen på elleve. Personene er litt mer ekstreme, handlingen litt mer absurd, verdenen litt mer stilisert, filmreferansene hyppigere og tydeligere. Dette er deres mest rendyrkede film, fjernt fra Blood Simple og Fargos antydede realisme. Lik det eller ikke. En varm film er dette like fullt, med sin jule/nyttårstematikk, sin happy ending og sin søte kjærlighetshistorie. Tim Robbins og Jennifer Jason Leigh setter karrierepers med god margin, og Paul Newman gjør sin siste virkelig store rolle. I tillegg dukker nesten hele det faste menasjeriet opp, til og med Bruce Campbell. Dette er rett og slett stort.

Det er mye å være glad i her, og i tillegg har vi interessante metafysiske ting for de som ikke synes det er krevende nok for hodet å få med seg hva Jennifer Jason Leigh faktisk sier. Hva er egentlig greia med klokka, med vaktmesterne, med tiden?

Nesten alt som er morsomt med film finnes her. Akkurar det som skal til for å vatre en sliten, snart gammel mann i høstmørket.

_____________________________________________

Filmer av Joel og Ethan Coen du må se


01) MILLER´S CROSSING

Denne har jeg skrevet om her. Litt kaldere enn HP, men vakrere, tristere og tøffere.

02) THE HUDSUCKER PROXY

Longe live the Hud!

03) THE BIG LEBOWSKI

The dude abides.

04) BARTON FINK

Mellom himmelen og helvete finnes Hollywood.

05) FARGO
Filmen som setter Minnesota og norskamerikans aksent på kartet.

06) THE MAN WHO WASN´T THERE

Den mest undervurderte, sammen med HS. Jeg har en sjelden kinesisk DVD-versjon der filmen er i farger (den ble filmet i farger, det ble bestemt underveis at den skulle være i svart/hvitt), da er den enda bedre synes jeg.

07) BLOOD SIMPLE

En av de sterkeste debutfilmene noensinne. Mer her.

08) NO COUNTRY FOR OLD MEN

Den nyeste, og beste på mange år visstnok. Gleder meg.

09) O BROTHER WHERE ART THOU
Den siste helt strøkne Coenfilmen, men resten har også sine øyeblikk. Legendarisk soundtrack.


Drap, dansende pingviner og årets flottest fotograferte postkasse.

FILMER SETT SIDEN SIST:

Foruten Lost (som har lagt seg på et stabilt skikkelig høyt nivå i år) og Doctor Who (som nesten skremte fru Ut ut av stolen denne uka)

The comedy of terrors

Price, Lorre, Rathbone, Karloff, skrevet av Richard Matheson, regissert av Jaques Torneur. Ikke like bra som The Raven, men som jeg har gjentatt til kjedsommelighet; det blir aldri kjedelig å se en sånn flokk med genier herje rundt.

Blood Simple

Cohen-brødrene har jeg ikke brukt så mye tid på å lovprise som jeg burde, men etter å ha sett denne har jeg sett alt de har laget. Det er synd de har mistet superkreftene sine de siste åra (Intolerable Cruelty og the Ladykillers er så nær dårlige Cohenfilmer det er mulig å komme, tror jeg), problemet er litt at de til slutt har begynt å gjenta seg selv, samtidig som de har vannet ut særpreget sitt litt. Sist gang karrieren deres møtte en fartshump i form av the Hudsucker Proxy, en film jeg elsker men som var noe dritt å lage (og floppet stygt), kom de tilbake med Fargo. Jeg er spent på hva de finner denne gangen.

Blood Simple har i form og innhold en del til felles med Fargo, og enkelte sekvenser er flyttet rett over. Men her er ikke den typiske sære humoren som de andre Cohen-filmene deler så synlig, og avslutningen minner egentlig mest av alt om Argento. Flott film, anbefales de aller fleste. Og en av de beste debutfilmene jeg har sett.

Fru Ut har ofte klaget over at kvinnlige heltinner bruker altfor mye tid på å hyle, snuble og glemme å ta av seg de høyhælte skoene sine. Når Frances McDormand (som også spiller hovedrollen i Fargo) blir forsøkt bortført brekker hun langfingeren på angriperen og kneer han så hardt i balla at han spyr. Her er det mange filmskapere som har noe å lære.

_____________________________

En ny tur i trailerparken

Gjemmestedet postet lenker til et par interessante trailere forrige uke, og siden det har det dukket opp et par andre, så det var på tide å ha en liten trailerkavalkade igjen:

The Fountain
Darren Aronofsky trynet stygt i sitt første forsøk på å filme denne tidsreisekjærlighetshistorien, første trailer brukte lang tid på å dukke opp, men ser skikkelig lovende ut.

Tideland
Terry Gilliam forsøker å reise kjerringa etter Don Quixote og den etter sigende skuffende The Brothers Grimm.

Superman Returns
En av neste års virkelig svære filmer viser seg fram for første gang, og dette er en stilig sak. De som har greie på tegneserier sier at Marvel (Spiderman, X-men, Punisher, Blade, Fantastic 4, Daredevil) lager folkeeventyr, mens DC (Supermann, Batman, Wonder Woman) lager legender. Sammenligner du denne traileren med f.eks. Spidermans skjønner du hva de mener. Marvel er muligens i ferd med å tape det terrenget de vant på DC med Spiderman og X-men.

Lady in the Water
M. Night Shyamalan kommer neppe til å lage en like bra film som Unbreakable igjen, men denne ser som vanlig interessant ut på forhånd. Så får vi se om han klarer å la vær å lage en sær twist på slutten denne gangen.

Happy Feet
Yess, Maan! Dansende pingviner med kule dialekter? Robin Williams som tegneseriestemme igjen? Hvem trenger March of the Penguins når du kan få Disco of the Penguins i steden? Beste tegnefilmtrailer siden teaseren til Ice Age.

The Rising
Har ingenting med Bruce Springsteen å gjøre, dette er den nye filmen til folka bak Lagaan. ¨Mer en samling med klipp enn en trailer, dette. Denne er ute på DVD alt, se opp for en anmeldelse her når jeg får solgt nok kroppsdeler til å kjøpe den.
_____________

Topp disse, Inge! 10 regidebuter du må se før du dauer
(Vi prater filmer av spillefilmlengde her. Jeg vet at Duel egentlig er en TV-film, at Orson Welles laget et par kortfilmer før Kane etc.)

1) Citizen Kane (Orson Welles)
Hva kan en si? Den er like bra som du har hørt at den er. Welles utvider filmediets ordforråd voldsomt OG forteller en skikkelig solid historie.

2) Duel (Steven Spielberg)
En mann, en lastebil.

3) Night of the Living Dead (George A. Romero)
En vennegjeng finner et hus de kan lage en film i og finner opp den moderne zombiefilmen i samme slengen. I det hele tatt kan det se ut som at man må debutere med en skrekkfilm hvis det skal bli noe greie på ting.

4) American Beauty (Sam Mendes)
Hr. Mendes risikerer å bruke resten av karrieren sin på å jage flyvende plastposer.

5) Blood Simple (Joel Cohen, men begge brødrene egentlig)
Se over.

6) Hardware (Richard Stanley)
Sørafrikansk regissør lager en av tidenes kuleste skrekkfilmer. Sparkes senere fra The Island of Doctoe Moreau og forsvinner deretter i løse lufta.

7) Tetsuo: The Iron Man (Shinya Tsukamoto)
Ligner på Eraserhead, sa du? Neida. Denne er mye tøffere.

8) Bad Taste (Peter Jackson)
Akkurat det står på pakka. At noen kan jobbe såå lenge for å lage en film der en mann med motorsag kommer ut av rompa på et romvesen og ytrer den klassiske replikken «I’m born again!» er prisverdig i seg selv. Når en kikker på hva hr. Jackson har gjort seinere kan en ikke unngå å tenke at det er håpfor de fleste av oss.

9) The Texas Chainsaw Massacre (Tobe Hooper)
Enda mere jernvarer, og enda en regissør som har brukt resten av karrieren sin på å lure på hva han gjorde riktig første gang.

10) Ping Pong (Fumihiko Sori)
Japansk animatør (var med på å lage sfx til Titanic) som til nå bare har regisser denne filmen, som er så bra at jeg skviser den inn på så mange lister som overhodet mulig i håp om at folk skal se den.

Her er det plass til minst ti til, dette var de jeg klarte fra toppen av hodet. Bruk (som alltid) kommentarfeltet til å fylle på med forglemmelser).