Nå enda mer inkonsekvent

Filmer siden sist: rett fra vestibylen på Lundetangen Kino edition

CENTURIONS

I en verden der en George Lucas kan tro han er Kubrick og likevel levere the Phantom Menace og en Cameron kan tro han er Gud og lage noe så banalt (men fint, misforstå meg rett) som Avatar er det befriende med en så upretensiøs filmskaper som Neil Marshall. Han på sine tre første forsøk har han gitt oss millitante varulver i Dog Soldiers, ekstrem klaustrofobi i the Descent og den feteste grilling av levende menneske med påfølgende etegilde i Doomsday. Alle tre er strålende sjangerunderholdning av type og kvalitet Raimi, Carpenter og komoani pleide å gi oss en gang i tiden.

Det var litt rart å se en Marshallfilm på kino. Alle de foregående har jeg sett på DVD, disse filmene hører liksom hjemme der. Centurions er nok også den svakeste filmen hans til nå, mest fordi den ikke viser oss noe vi ikke har sett før. Møkkete romere som blør (mye!) i søla er ikke noe nytt, ei heller warriorbeibs i krigsmaling som parterer fienden like lidenskaplig som gutta. Det er litt Gladiator, litt menig Ryan og ikke så rent lite Doomsday (handlingsmessig har filmene en god del felles). Marshalls friske direksjon og kampscener som får Gladiator til å virke like blodfattig som Herkules og Xena gjør gammel suppe brukbart velsmakende. Lei den på DVD, så kan du skryte av du visste hvem Neil Marshall var før han ble VIRKELIG stor

MOON

Også så jeg denne for en stund siden, men jeg glemte å skrive om den. Jeg hadde enorme forventinger, sånn sett infridde den ikke helt. Fortellingen om Sam Rockwell som sitter på månen med bare stemmen til Kevin Spacey som selskap er EKTE science fiction, typen som handler mer om ideer enn eksplosjoner (som altfor ofte lager LYD i verdensrommet). 2001, ikke Star Wars. Star Wars er finere enn det meste, men det er IKKE science fiction. But I digress.

Moon er en sånn bratilåværebilligfilm, eller en fantastasiktilåværeindiefilm. Den er smart, velspilt og tidvis poetisk. Men den føles ikke substansiell nok til å være en riktig klassiker, i hvert fall ikke første gang jeg ser den. Den hadde trengt litegrann mer Kubrick eller noe sånt. Den utfordrer seeren en stund, men etterhvert blir det hele litt for ryddig, som en skikkelig fin Twilight Zone- eller Outer Limits-episode.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s