Nå enda mer inkonsekvent

Jeg gjør ikke, men jeg er

P7080016-2010-07-16-16-11.JPG
(foto: Ut Junior)

Jeg vet ikke helt hvordan det hendte. Riktignok har jeg to barn og hund, og en (som jeg til det kjedsommelige klager om her) periodevis stressende jobb, men hver eneste ferie de siste årene har resultert i en liten eksplosjon av kreativitet. Det første jeg gjør når jeg får noen minutter for meg selv og ikke trenger tenke jobb er å skrive noe, spille inn noe eller filme noe.

Men ikke denne gangen. Vi skriver 16. Juli, jeg har hatt ferie i over tre uker. Ingenting. Jeg startet Grenlandsbloggen men har ikke giddet følge opp (ennå). Jeg har putlet litt med Katakombeprogrammet. Jeg har tre tekstlinjer klar til en ny Judaslåt om den farlige fristerinnen Maria som noen har tatt av dage. Etter min skala er dette ingenting.

Det er ikke skrivesperre, snarere er det behovet for å skrive som ser ut til å være borte. iPaden har litt av skylda, for jeg leser mer enn på mange år. Jeg har ikke stengt meg inne sosialt på nettet heller. Jeg er på Facebook og Twitter med en lenke hvis jeg finner noe som er interessant. Det logistiske og tekniske har aldri vært enklere for meg, jeg har ikke på noen måte mindre å skrive om. Jeg bare føler ikke for det, og ingen ser ut til å savne det heller.

Misforstå meg rett, dette er ikke en av de postene der en blogger forsøker å få skryt slik at han gidder å fortsette enda et år; det er ingen grunn til å stenge FU,S. Jeg postet jo dette, så i blant føler jeg sikkert for det. Jeg trenger ikke lenger å skrive.

For jeg kan skrive. Det vet jeg nå. Da jeg startet opp for fem og et halvt år siden visste jeg ikke det, enda jeg hadde forsøkt så lenge jeg kunne huske. Jeg har klart å bevise dette for meg selv samtidig som jeg skapt et liv for meg og mine, uten å bli bohem. Jeg har blitt sitert på antropologi.info , jeg har blitt sonitusset en haug med ganger. Bandet mitt har fylt Sort og Blå i Porsgrunn, jeg har opprettet Katakombene, blitt kjent med en haug bra folk.

Og i tillegg til en fantastisk og særs ufortjent kone har jeg to barn, en snill hund og en stor vennekrets og familie utenfor eteren også. De har størsteparten av skylda for at jeg ikke lenger trenger å skrive for selverkjennelsens skyld.

Jeg lurer ikke lenger på hvem jeg er og om jeg fortjener livets rett. Jeg er noen. Jeg kan noe. Dermed MÅ jeg ikke gjøre det lenger. Jeg kan gjøre det når jeg har lyst. Takk skal dere ha.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s