Nå enda mer inkonsekvent

Filmer siden sist: Walking on broken glass

DIE HARD

Enkelte filmer fortjener egne bøker, for noen hundretalls ord er langtfra nok til å yte dem rettferdighet. Die Hard, den første og fortsatt aller mest vellykkede moderne actionfilmen, er en slik. Så dette blir for kort uansett. Her er noen observasjoner, i hvert fall.

Dagens actionfilmer starter svært ofte med en actionsekvens, gjerne før fortekstene. Dette er en arv fra James Bond-filmene og fra TV. Vi trenger ikke å vite noe om James Bond før han hopper utfor et eller annet, og TV handler om å få sofagriser med adhd til å ikke skifte kanal.

Det går nesten en time før vi får en konvensjonell actionsekvens (I denne sammenheng definert som to bevæpnede personer som skyter på hverandre) i denne filmen. Die Hards første halvdel brukes til å bygge rollefigurer (John og Holly McClanes trøblete samliv etableres for eksempel i en sekvens som i tone og fremføring hører hjemme i en helt annen film) og til å etablere geografi.

Det siste er noe som ofte ignoreres i moderne action. Når vanviddet virkelig bryter løs vet vi svært mye om skyskraperens oppbygning; vi har vært i lobbyen, i kjelleren, i heisene, i toppetasjene, i uteområdet…ikke et eneste klipp i Die Hard er overflødig; vi får enten nødvendig informasjone eller en gag, som regel begge deler. Det er flere sekvenser ment å få oss til å le her enn i de fleste komedier i 2009.

Jeg kommer ikke på noen filmer som like vellykket klarer å etablere et så stort område og så mange karakterer, noe av hemmeligheten ligger her. Alle personer får sine sekunder til å vise hvem de er, uten at deres respektive sekvenser føles kunstige. Die Hard har noe sånt som et dusin viktige personer på omtrent like mange viktige steder på og rundt Nakatomi Plaza og vi mister aldri noen av dem av syne. Dette utføres uten juks, med et unntak (Hans Gruber forlater beleilig nok det fine kontoret sitt for å sjekke sprengladningene i taket, slik at han får en sjans til å møte Bruce Willis ansikt til ansikt). Ingen glemmes underveis, ingen (med mulig unntak av Limosjåføren Argyle) kastes bort.

Dette var Bruce Willis´gjennombrudd. Sjelden hadde man sett en actionhelt som får så mye bank og likevel klarer å beholde et skjevt smil og en kjapp replikk. Willis er best når han lider, er han god til, men egentlig er blir han stilt helt i skyggen av Alan Rickman og hans kumpaner. Det er vanskelig å ikke glise når Rickmans Hans Gruber entrer filmen, han er så til de grader stilt inn på en annen kanal. Det blir som om Lars Ulrich plutselig skulle ta en trommesolo på en Kings of Convenience – konsert. Så drøy er han at han ved en anledning nynner på sitt eget musikalske tema! Darth Vader er ganske tøff, men han nynner ikke på imperiemarsjen når han dukker opp. Musikken fortjener en egen artikkel. Maken til genial behandling av eksisterende musikalsk materiale (Beethovens niende) skal man lete lenge etter innenfor orkestral filmmusikk.

Da har jeg egentlig ikke skrevet stort om selve handlingen og hvor kult det er når den siste låsen åpner seg, intertekstualiteten (både Rambo og Arnold nevnes ved navn av Gruber) eller det faktum at dette er tidenes beste Julefilm. Eller produsent Joel Silver (som insisterte på eye candy, noe som forklarer hvorfor det er så overraskende mange pupper i helt unødvendige sekvenser her), men det kan jo mot formodning hende at du ikke har sett filmen, og noe må du jo få oppdage selv.

Åja, og en femmer til den som finner sheriffen i Twin Peaks i en tidlig, bittelillen rolle.

Dessuten:

Raiders of the Lost Ark er det å skrive om etter å ha skrytt av håndverket i Die hard, for i Raiders er det ingenting som henger på greip. Men bortsett fra det er den nesten like bra. Og bare Harrison Ford er like flink som Bruce Willis til å få bank.

The Godmonster of Indian Flats har mer i seg enn slike flimer pleier, men den åtte fot store sauen kunne godt begynt å gumle i seg medlemmene av lokalhistorielaget på et litt tidligere tidspunkt.

Snøhvit og de syv Dverger er aldeles fantastisk på Blu-ray, den ser ut som om malingen nesten ikke har tørket. Tidenes første helaftens tegnefilm er også en av de beste, så får analytikerne klage på at Snøhvit ikke er noen spesielt progressiv prinsesse.

På skolen har vi sett the Bridge to Terabithia som var veldig trist og veldig god, to episoder Animated Shakespeare som du kan finne på youtube og som anbefales på det sterkeste, samt tre episoder fra sesong 1 av nye Doctor Who, som også falt i god jord..

Reklamer

3 responses

  1. karuben

    Tenker jeg gjør dette som et leserbrev i et norsk Marvel-blad fra åttitallet:

    1. Svært fornøyelig om Die Hard. Hva er sjansene for en lignende behandling av nummer to?
    2. Leste et sted at Raiders funker fordi Indiana Jones mislykkes gjennom hele filmen, og at appellen hans ligger i denne lysende inkompetansen. Bare for å brodere litt videre på det du sa.
    3. Apropos monsterfilmer med store dyr: anbefaler Rogue av Greg McLean (som lagde Wolf Creek). Til tross for en forferdelig tittel og mangel på overdrivelse utypisk for sjangeren var dette en finfin spenningsrull. Mulig at det faktisk er mangelen på overdrivelse som gjør at den funker.
    4. Sært spørsmål til slutt: Er du typen som griner av film? (kan ikke huske at du har nevnt det før i bloggen) Apropos Bridge to Teribithia, lissom.

    desember 12, 2009, kl. 12:05

  2. 1. Nei, for dette er en av de filmene, som Psycho f.eks, som egentlig ikke burde hatt oppfølgere (når det er sagt er både Die Hards og Psychos oppfølgere ganske ok filmer).

    2) Sant. Det er som å se Per Ulv falle utfor stupet igjen og igjen. Det aller mest ekstreme eksempelet på dette er kanske Ash i Evil Dead-filmene.

    3) Tror jeg må se Wolf Creek først.

    4) Jeg griner til stadighet, men ikke på Terabithia, dette skyldtes dels at jeg holdt på litt med andre ting, dels at jeg var forberedt. Scener og replikker som har fått meg til å grine inkluderer.

    «My friends…you bow to no one»

    «Jeg må fortelle ham hvor gamle havskilpadder blir!»

    og filmer så forskjellige som the Orphanage, Schindler´s Liste og Dancer in the Dark. Og så blir jeg litt blank i øynene av heroisktøffe øyeblikk som når Jack Sparrow sier «Now give me that horizon». Det er noe med meg og havet nemlig.

    desember 12, 2009, kl. 17:43

  3. Dette er Fred Ut på sitt beste!

    …og jeg lurer på om ikke jeg hadde en liten tåre i øyekroken etter Terabithia gitt.

    desember 17, 2009, kl. 21:32

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s