Nå enda mer inkonsekvent

Fred Ut Litt. – the Graveyard Book

(bildene er fra en kirkegård i Praha og fra Highgate Cemetary i London, jeg tok dem selv for mange år siden)

Jeg har fulgt St. Neil Gaimans skriverier i en femten års tid nå. Han avsluttet sitt Sandman-epos (fortsatt den eneste tegneserien som har fått meg til å gråte, og da mener jeg ordentlig gråte. Slutten på The Kindly Ones er så vakker og trist som noe jeg har lest) omtrent samtidig som jeg begynte fra begynnelsen, jeg var ikke ferdig før på slutten av nittitallet en gang.

triststatue2.nCgvALgeR4DN.jpg

For meg har han ikke helt nådd det samme nivået med sine romaner ennå, og det er to grunner til dette:

For det første kjenner jeg stemmen hans så godt etter å ha lest alt av tegneserier, hans fire romaner (en sammen med Terry Pratchett) og nesten ti år med bloggposter at illusjonen blir brutt en smule; det er som å ha en koselig onkel spiller i alle filmene du ser, det blir bare onkel uansett.

For det andre er han en slik kunstner som alltid (i hvert fall i alle de største prosjektene sine) skriver om det samme: Verden rundt oss er ikke som vi tror, menneskenes myter og legender kan ta fysisk form og påvirke oss. En ung mann eller like ofte kvinne møter noe eller noen fra den andre siden av speilet og forandres som følge av dette. Legg til de fleste klassiske punkter i heltens reise og du har alt har gjort. Du har alt de fleste andre forfattere av fantastisk litteratur har gjort også, forresten, men det er ingen unnskyldning. Alt dette gjorde han allerede i Sandman. Der hadde han bortimot ubegrenset med plass og kunne samarbeide med verdenseliten blant serietegnere og kunstnere. På egenhånd tråkker han for en stor del i de samme stiene og i blant møter han spøkelset av seg selv.

HQ89.LLCaJhWI99hI.jpg

Nå er det et usedvanlig veltalende og trivelig spøkelse, så misforstå meg rett; Gaiman skriver spennende, søte, gode, underholdende bøker, men han er et stykke unna Nobelprisen. Bøkene hans er for en stor del skrevet for ungdom som ikke var født da Morpheus ble til Daniel, og i den sammenhengen er de klassiske, spesielt Coraline.

Min Gaiman-favoritt var AnansiBoys, fordi tonen var mer uforutsigbar, handlingen litt mindre arketypisk og humoren perfekt (var det noen andre enn meg som så President´s Day – påskeegget i Coraline-filmen forresten?). Gaiman fjernet seg noen centimeter fra stiene han vanligvis trår og fant nye sider ved forfatterskapet sitt.

triststatue.dIvv50vfZ1De.jpg

Graveyard Book er annerledes enn AnansiBoys og mye mer typisk Gaiman. Den handler om en liten gutt, Bod, som vokser opp sammen med spøkelsene på en kirkegård og vergen sin, Elias (som er en av folkene midt i mellom. Boka er fortalt i avsluttede kapitler som samtidig forteller historien om en ung mann som møter noen fra den andre siden av speilet (eller det
hinsidige i dette tilfellet) og forandres (gjett om!) som følge av dette. Samtidig blir han voksen, eller i hvert fall nesten. Tenk deg Harry Potter på en kirkegård fortalt på åtte kapitler i steden for i stadig tjukkere og svakere bøker så er du i nærheten. Dette kunne blitt en flott miniserie.

HQ90.5TTzqnfkDUoj.jpg

Kirkegården er en perfekt lekeplass for Gaiman, som har enorme historiekunnskaper. Alan Moore uttalte en gang (i fotnotene til From Hell) at Gaiman kan banne på de fleste århundrers engelsk, og ​han har selv sagt at favorittkilden hans er et skikkelig gammelt leksikon (Brewer´s tror jeg). Han bruker disse kunnskapene veldig nennsomt, det er i det hele tatt mest i åpningen vi blir kjent med samfunnet til spøkelsene på kirkegården, for meg er dette kanskje den mest interessante siden av Graveyard Book.

HQ88.9XOyCmNnYmn1.jpg

Ikke alle historiene er like engasjerende hele veien, men Bod er en engasjerende helt, det vi får av spøkelsene er morsomt og de forsiktige skildringene av fjortiskjærlighet er søte. Og når Bod endelig vandrer ut av historien er hans avskjed med verden det mest rørende Gaiman har skrevet siden alle våknet opp i The Wake.

Ikke noen innertier altså, og heller ikke Gaimans aller beste, men spennende, artig og engasjerende. Gi den til noen på tolv som er rågode i engelsk, så har du gitt verden en ny sortkledd Gaimanfanatiker. Og de kan ikke verden få mange nok av.

Advertisements

4 responses

  1. Anne

    Sjekk ut biblioteket til Neil:
    http://blog.shelfari.com/my_weblog/2009/09/neil.html

    ikke rart fyren har litt oversikt…

    november 19, 2009, kl. 21:58

  2. Sant. Han har også god hjelp av sin personlige assistent, the Fabulous Lorraine.

    november 21, 2009, kl. 19:41

  3. Om du ikke allerede har lest tegneserien/bøkene om Neverwhere, så anbefaler jeg disse. (Jeg har riktignok bare lest tegneserien). TV-serien skal jeg foreløpig ikke uttale meg om, den ligger i hylla og venter på å bli sett, men jeg har ikke kommet så langt ennå.

    november 23, 2009, kl. 00:49

    • Gaiman selv er ikke så glad i TV-serien fordi den rett og slett ser litt billig ut, men jeg synes det er den mest vellykkede filmatiseringen av noe han har skrevet til nå. Jeg digger konseptet og skulle ønske noen plukket opp tråden og laget en tilsvarende fortelling om f.eks Oslo. Boka er finfin, han skrev den som en slags director´s cut av serien. Tegneserien ser bra ut.

      november 23, 2009, kl. 05:17

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s