Nå enda mer inkonsekvent

Filmer siden sist: Ammetåkeutgave #1

ENCOUNTERS AT THE END OF THE WORLD / THE WHITE DIAMOND

De tre favorittregissørene mine er nok Romero, Herzog og Bergman og i dag (i dusjen, for det er slikt jeg tenker på når jeg litt plass i hodet mitt) forstod jeg plutselig hva de har til felles; på sitt beste laget (og lager) de sine helt egne regler for filmatisk fortellerkunst. Og de nærmer (og nærmet) seg mer det konvensjonelle uttrykket etterhvert som tekniske og  (muligens) kunstneriske kanter sakte slipes ned.  Romero ser ut til å helt ha mistet sin kreative kraft, Bergman trappet ned før det gikk så galt.

Herzog ser derimot ut til å stå i mot, til tross for et kommersielt gjennombrudd nesten femti år ut i karrieren sin med Grizzly Man og sin første film i studiosystemet med Rescue Dawn, begge strålende filmer. I Encounters at the end of the World er gjør han lite vi ikke har sett ham gjøre før, men hva gjør vel det? Det han pleier å gjøre er å vise oss ting ingen før har sett.

EateotW omhandler Antarktis og menneskene der. Herzog innleder filmen med å love at han ikke skal lage noen «pingvinfilm». I stedet konsentrerer han seg om å vise sidene vi ikke har sett, de uberørte så vel som de menneskeskapte. Hvem har vel tenkt på at den største kolonien på Antarktis har over tusen innbyggere og bowlingbane? Eller hvor rotete det egentlig har blitt på selve polen? Børge Ousland må ha sett skikkelig teit ut hvis han kom dit på ski. Heldigvis er det største kontinentet i verden fortsatt rikt på det jomfruelige også, bildene fra havet under isen er like vakre som noe annet han har vist oss.

Herzogs metodikk er ganske lik fra gang til gang. I sin jakt på sannheter som er dypere enn de rent vitenskaplige går han ikke av veien for å iscenesette hendelser (denne gangen ser vi det tydeligst i selforskerne som lytter på isen), eller å instruere intervjuobjekter (Isbreforskeren vi møter fikk fem minutter på å «vise fram poeten i seg»). Han henter fram det uventet menneskelige i folkene han snakker med.

Et eksempel (som i Herzogs ånd ikke finnes i filmen i det hele tatt): Tenk deg at du er fotballtrener. Herzog intervjuer deg om tabellsituasjonen i tippeligaen fordi han lager en film om fotball. Du har på deg et litt rart brunt slips. Herzog spør deg om slipset og etter at overraskelsen gir seg får du stammet frem at du fikk det av kona di på bursdagen  din og at du egentlig ikke synes det er så fint men at hun blir så glad når du bruker det. Så har du ikke mer å si. Du kikker ut i lufta og venter på at Herzog skal stille deg et nytt spørsmål, men Herzog bare ser på deg. Til slutt sier du (for noen må jo si noe) «Jeg hater dette slipset,» mens du ler litt nervøst. Og dermed har Werner fått fram litt av sin ekstatiske sannhet.

I Antarktis er det ikke spesielt vanskelig for ham å lokke fram det spennende i folkene han snakker med, for det er ikke hvem som helst som slår seg ned der. Det er heller ikke vanskelig for ham å trollbinde med naturbilder (på Blu-Ray er filmen rett og slett grisedeilig).

Mer overraskende er det at han denne gangen fokuserer såpass lite på menneskets møte med et av jordens minst gjestmilde steder. Naturen framstår ikke som fullt så grusom denne gangen som i Grizzly Man. Når vi etterhvert likevel får pingviner er det imidlertid ikke tilfeldig at Herzog følger den som går seg vill, forlater flokken og stavrer ensom innover i landet mot den visse død.

I the White Diamond følger vi aeronaut Graham Dorrington (helst ville han bli astronaut men en ulykke med en hjemmelaget rakett satte en stopper for det)  og hans lille luftskip som etterhvert får navnet the White Diamond.

tWD er en mer følelsesmessig engasjerende film enn Encounters´potpurri av mennesker og steder fordi den fokuserer på en fyr og folkene som jobber for ham. Det er også en mer alvorlig film fordi Dorrington i hvert fall delvis er motivert av en dødsulykke forårsaket av hans forrige luftskip. Herzog selv er mer deltakende som karakter her (det har jeg sansen for siden jeg bortimot forguder mannen), slik sett kan man si at denne filmen ligner litt mer på Grizzly Man også.

Den er ikke fullt så visuelt halsbrekkende som tematikken skulle tyde på, men  avsluttes av det flotteste enkeltskuddet jeg har sett i noen film. Dette alene er grunn nok til å kaste seg over den hvite diamanten.

Encounters at the End of the World, the White Diamond, Grizzly Man, La Soufriere og the Flying Doctors of South Africa fås nå på Blu-Ray og DVD i boks. Gjett om jeg anbefaler.

PONYO PÅ KLIPPEN VED HAVET

Howl´s moving Castle (det Levende Slottet) var etter mitt syn den svakeste av Hayao Miyazakis filmer. Den var selvfølgelig spennende, vakker og særegen, men den inneholdt lite vi ikke hadde sett i Mononoke, Spirited Away eller Laputa. Dette var en film Miyazaki fikk i fanget fordi den opprinnelige regissøren ikke kunne gjøre den, om dette hadde noen innvirkning  på sluttproduktet skal jeg ikke våge meg inn på.

Etter Howl´s ga Miyazaki (i følge wikipedia) uttrykk for at han var lei av cgi, og ønsket å returnere til rent håndtegnet animasjon. Storyboardene til Ponyo ble malt med akvarell, fordi filmen etter sigende skulle få en annen stil enn de foregående. Og det gjorde den.

Tradisjonell todimensjonal animasjon består tradisjonelt sett av en statisk bakgrunn med animerte figurer på. Hvis du ser f.eks gamle Disneyfilmer vil du se ganske tydelig hvilke deler av bildet som kan bevege seg.  Den enklere stilen i Ponyo gjør at ALT kan bevege seg. Når havet er i opprør er det VIRKELIG i opprør. Hvis det er slik at den er fri for datagrafikk er Ponyo den flotteste rent håndtegnede spillefilmen siden Disneys storhetstid på 40-50 tallet.

Handlingen er klassisk Miyasaki. En omtrent fem år gammel gutt (Ut Junior kjente seg veldig godt igjen) fanger noe han tror er en gullfisk, men det viser seg å være datteren til en trollmann. De blir glade i hverandre og jenta (som får navnet Ponyo) bestemmer seg for å bli en ordentlig jente, men når man er ektefødt datter av havet byr selvfølgelig slikt på problemer. Jeg mener jeg nevnte noe om havet i opprør.

Jeg er veldig glad i den litt voksne (men også mer animetypiske) Princess Mononoke og den ufattelig søte Totoro, men Ponyo er like god og kanskje bedre. Den har Totoros uskyld og varme,  og gigantiske fantasiactionsekvenser som i Mononoke. Karakterene er like troverdige som jentene i Totoro og Spirited away og det fantastiske elementet er like underlig som i den sistnevnte. Miyazaki på dette nivået er simpelthen verdens største barnefilmskaper. Fin norsk dubb også, synd ikke markedsføring og distribusjon har stått helt i stil.

2009 er i ferd med å bli et flott filmår.

Reklamer

One response

  1. Bare for nyansere overtagelsen av Howl littegrann: Mamoru Hosoda var den opprinnelige regissøren, invitert inn utenifra for å gjøre Howl. Han valgte derimot å forlate Studio Ghibli etter et par måneder, ettersom ledelsen ikke var fornøyd med konseptideene hans. Etter det valgte Miyazaki å steppe inn selv og regissere filmen. Ratatouille, hvor Brad Bird ble hentet inn som erstatning for Jan Pinkava (som på tilsvarende vis forlot Pixar), er i grunn en god parallell.

    Hosoda er uansett en forrykende god regissør – se The Girl who Leapt Through Time og bli overbevist! – og det er synd vi aldri fikk se hans versjon av Howl. Etter sigende overgår han seg selv med sin siste film, Summer Wars. Mark Schilling er i alle fall henrykt: http://search.japantimes.co.jp/cgi-bin/ff20090807a1.html

    oktober 25, 2009, kl. 11:31

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s