Nå enda mer inkonsekvent

Fred Ut Litt. – the Death of Bunny Munro

Da Nick Cave slapp sin første roman, And the Ass saw the Angel (eller Da Eselet så Herrens Engel) i 1989, omtrent samtidig som albumet the Good Son markerte den avslutningen på den første delen av karrieren hans som tekstforfatter. Etter 89 skiftet musikken hans forsiktig karakter, fra å være arty og ukontrollert til å være fokusert og skarp. The Bad Seeds spilte ikke skitten kunstrock på brannslukningsapparater lenger. De ble til rockeband og til et storband og senere til et rockeband igjen. Eselet ble minneverdig beskrevet av en anmelder som Faulkners Whistle Down the Wind hvis den hadde blitt fortalt av en stein bluesmusiker. Romanen er en barokk fabel om hillbillier, engler og møkk, ekstrem i sine virkemidler og sine eksesser. Av oss som er fans er den elsket, resten av verden skrøt litt og glemte så Cave som forfatter.

Tjue år senere har han omsider fått ut sin andre roman, og det er på høy tid.  I tillegg til sin uforlignelige låtskriverkanon har han skrevet manuset til filmen the Proposition, regissert av John Hillcoat (aktuell med the Road med Cave som komponist), en av hans faste kumpaner. De har også filmen Ghosts..of the Civil Dead (med Cave som komponist og skuespiller) og flere av Caves beste videoer på samvittigheten.

The Death of Bunny Munro (eller Bunny Munros Død) skulle også opprinnelig bli film, og kan fortsatt bli det, men endte altså opp som oppfølgeren til Eselet. Den illustrerer tydelig forskjellen på Cave som kunster i 1989 og 2009. Den geniale, men skadede og uberegnlige profet og kråkekonge er erstattet av en moden, sylskarp og strømlinjeformet kunstner som har ofret noe av galskapen for sylskarp observasjonsevne og et nattsvart vidd perfeksjonert gjennom tiår.  Noen savner kanskje den Cave som gikk på heroin i Berlin og lagde Tupelo og the Mercy Seat, men som skribent er forhåpentligvis dette bare begynnelsen. Bunny Munros død er et sødmefylt bilkræsj i sakte kino. Med ståpikk.

Bunny Munro er en kortsynt selger av kosmetikk og verdens største horebukk. Sønnen hans, Bunny Junior, er ni år, har et leksikon, fotografisk hukommelse og har en øyesykdom som muligen er i ferd med å gjøre han blind. Den voksne Bunnys psykotiske libido

(fyren må for eksempel kjøre bilen inn i en bakgate for å ta en ronk (runk?) når han hører Kylie Minogues «paean to buggery», Spinning around. Cave og Minogue er gamle venner, hun har meg bekjent ikke gitt noen indikasjon på hva hun mener om dette)

har ødelagt det meste av sinnet hans. Med Bunny Jr. som kartleser legger Bunny ut på en reise der han forsøker å selge håndkrem, redde sjelen sin og få pult seg sår enda en gang. Vi vet at Bunny ikke kommer fra dette i live, det er i tittelen. Vi skjønner tidlig hvorfor, men ikke hvordan og (siden det jo tross alt er mer enn en Bunny) hvem.

Innledningsvis føles boka pornografisk i sin skildring av en mann hvis mest fremtredende karaktertrekk er et erigert lem med enten en hånd eller en dame på. Det smøres selvfølgelig tjukt på, men samtidig er det foråpentligvis ikke bare meg som føler at det er en kime av sannhet i alt det obskøne. Vi er litt sånn, ikke på langt nær så mye bare. Cave skriver om sex her på samme måte som han har skrevet om Kjærlighet, Gud og Mord tidligere.

Og i Bunny Junior har Cave skapt noe vi sjelden finner i hans univers; håp uten ironi, renhet uten naivitet. Bunny Junior er bokas klart sterkeste person i all sin håpløshet. I det kanskje mest gripende øyeblikket i boka beskriver han for seg selv all bokas horing, drikking, løgn og ondskap som de teite tingene de gærne voksne finner på. Av små barn, fulle folk og aldrende rockestjerner skal man høre sannheten. Du er slettes ikke sikker på at om junior kommer til å overleve boka, men for første gang i Caves forfatterskap føles det som om det gode ikke nødvendigvis  gå under i møtet med mørket. Sønnens nesten grenseløse hengivenhet skildres slik bare en far kan gjøre det.

Hvis det er slik Cave skal fortelle historiene sine fremover kan han godt legge pianoet på hylla.

Eller noe.

Reklamer

2 responses

  1. Karl Ruben

    Runk.
    Og hvor foreslår du jeg begynner med forfatter-Cave; Ass eller Bunny?

    oktober 14, 2009, kl. 23:17

  2. Bunny, tror jeg.

    oktober 15, 2009, kl. 04:24

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s