Nå enda mer inkonsekvent

Njusflæsh #3 / Filmer siden sist: Ikkeså Groovy

Først og viktigst: Et lite minneord til Steinar Lem (som jeg beundret for sin unike blanding av klokskap, engasjement og omtanke) må jeg også få med. Det er bare urettferdig når folk vi trenger som han går bort så tidlig. Kondolanser til de som sto ham nær, og til oss alle egentlig. Jeg skammer meg litt over å slenge dette på toppen av en samlepost, men kom til at det tross alt var bedre enn ingenting.

Så til dei faste postane:

24042009_0021

Det er så innihelsikes travelt om dagen at selv om jeg fra tid til annen har hatt ting jeg har hatt lyst til å blogge om har jeg nøyd meg med å twittre litt innimellom i steden. Så, bare for å oppdatere de som leser her for å holde seg oppdatert: Jeg har vært i Oslo og sett verdiløse menn (som stadfester Christopher Nielsen som den sterkeste skildrer av avhengighet og folk på kjøret vi har, er en verdig hyllest til broder Joakim, som er hylende morsomt og som minner meg på at Petter Baarlie er Norges bortimot tøffeste gitarist fortsatt), og kost meg med ikke en..ikke to men tre vakre kvinner med magen fulle av babyer. Var det noen som begynte å nynne på «En elefant kom marsjerende» eller var det bare meg? Sikkert bare meg.

Også har serien begynt, og til Iversens store fortvilelse har Odd gjort det bra. Frisbeegolfsesongen har også startet og Jeg er nok ikke noe særlig bedre enn i fjor. En eller annen gang skal jeg blogge langt om diskgolf. Jeg har programmert mitt første lille Applescript (enda et prosjekt jeg ikke kommer langt med tipper jeg), og står til knes i rettebunker og etterhvert riktig så skoleleie fjortiser.

Ellers kunne jeg tenke meg å skrive litt om svineinfluensa, , eller litt om det deilige Wii-spillet Orbient. Jeg kunne postet mer TorpedoJudas-stoff eller fortalt hvorfor blip.fm og enjoysthin.gs er gøy. Men det får være.

Det dere helst vil lese om er vel uansett:

FILMER SIDEN SIST (baredessutenversjon)

My Name is Bruce kunne vært veldig fin, men ingenting er så lite selvironisk som folk som forsøker å vise hvor utrolig selvironiske de er. Selv ikke når vi snakker om Bruce Campbell. Her setter han seg i regissørstolen selv og forsøker å gjenskape energien fra Army of Darkness, men har verken manus, gags, eller regissørtalent nok til å gjøre noe annet enn å gi karrieren sin (som ikke var så sprek i utgangspunktet, noe det harseleres skikkelig med her).

Inglorious Bastards i originalversjon er en lettvekter av en en krigsfilm som først og fremst er underholdende på grunn av et sprekt mannskap (Fred Williamson, Bo Swensson m.fl).

Into the Wild Green Yonder er den beste av de nye Futurama-filmene. Jeg trenger faktisk ikke mer Futurama nå; slutten på denne er perfekt. Jeg kan se alt om igjen i all evighet uten å gå lei.

Dessuten har jeg hatt gledelige gjensyn med Buffy: Once More with Feeling, Dr. Horrible og Føkking Åmål som alle holder seg utmerket. Og jeg har såvidt begynt på Dexter. Blandingen av Miami Vice, Six Feet Under og Henry: Portrait of a Serial Killer er ekstremt underholdende.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s