Nå enda mer inkonsekvent

Filmer siden sist: Blind Samurairobot danser samba på line med død Blondine

THE TALE OF ZATOICHI


I mange år har jeg lest lovprisninger av Zatoichi-filmene med Shintaro Katsu i hovedrollen, og det er som så ofte ellers gode grunner til å bli med i koret. Katsu gestalter Ichi med en blanding av sårbarhet, kaldblodighet og patos som får Clinterns mann uten navn til å ligne en grimaseskjærende liksomkarakter. I tillegg er vår mann plassert i en liten perle av en film.

Den blinde Ronin-en Ichi har tilegnet seg en overnaturlig dyktighet med katanaen, men han bruker den nødig og er i sin første film minst like opptatt av å håne hissige gangstere og å fundere over verdens ondskap som å vise kunstene sine. Senere i denne serien på i alt 26 filmer har han lettere for å trekke sverdet. Ikke ulikt hovedpersonen i Yojimbo fra året før (og Spaghetti-remaken A Fistful of Dollars) rusler han inn i en bandekrig, men han er ikke spesielt interessert i verken penger, ære eller å få slutt på stridighetene. Det er hans skjebne å slåss for de som vil betale, det er lite han kan gjøre for å endre dette. Men har han muligheten til å lære noen rettferdighet lar han den ikke gå fra seg.

Det er rart å se en film med en så passiv hovedperson. Intrigen utspiller seg rundt Ichi, men han styrer ikke historien. Slik sett minner han litt om Mr. Moto, som også har en tendens til å være i kulissene til han ikke lenger har noe annet valg en å vise muskler. Men det er intet komisk over Katsus Ichi. Han er trist, truende, sårbar, usårbar, nådeløs og følsom. Har ikke noe problem med å se at det kunne bli 26 av disse.

The tale of Zatoichi har sjangerens kunstferdighet og humanisme, men er samtidig en nittifem minutter lang westernfilm med et ordentlig klimaks. Den er kunstferdig utført men er likevel laget for å underholde. Og hvis du er en av de (tullingene) som sovner til Kurosawa er Ichi helt klart å foretrekke. Jeg gleder meg til de neste fire og skal selvfølgelig holde dere orientert.

MAN ON WIRE


Kan fort ta dokumentaroscaren i år, og det er ikke ufortjent, men historien om sprut gærne Philippe Petit og hans forsøk på å gå på line mellom World Trade Centers to tårn er nok en enda bedre bok enn film. Ikke at historien ikke er spennende (det er den) eller at Petit ikke er en interessant fyr å intervjue (det er han), men som film skuffet faktisk Man on Wire meg litt. Dels henger dette sammen med at det ikke er allverden med video av Petit på WTC , eller fra hans tidligere stunts på Notre Dame og mellom to brohoder utenfor Sidney, slik at vi må nøye oss med stillbilder flere steder, men også med at uforholdsmessig mye tid brukes på at snakkende hoder forteller oss på fransk hvor skummelt det var å gjemme seg under plastikk når det kom vakter den natten i tårnene. Dette ville vært interessant lesning, men spesielt visuelt er det ikke.

Historien i seg selv er ikke bare fascinerende, men smått utrolig. Tror nesten jeg ønsker meg en spillefilm i steden. Og sjekk ut Petit på siste utgave av Wait Wait, Don´t tell me. Mannen er ikke bare gal, han er morsom også.

DESSUTEN:


Bender´s Game er den beste av de nye Futuramafilmene til nå, med god margin. Til tross for enkelte Dungeons & Dragons-referanser har ikke fantasy generelt og rollespill spesielt blitt behandlet så mye av herrene Groening og Cohen. I denne filmen gjør de opp for dette så det monner, og selv om enkelte ting kanskje ikke fungerer helt denne gangen heller (Mum er en herlig skurk, men guttene hennes er slitsomme, og en del av de rene Ringenes Herre-parodiene er platte) er vi i store deler av Bender´s Game tilbake til Futurama slik det var på sitt aller beste. Bare synd at nå er det bare the Wild Green Yonder igjen, så er det kanskje slutt på Futurama for alvor. Beste gag-en denne gangen er Morkene i Moria. Nanoo nanoo!

Hammer-filmer er alltid gøy, men And Frankenstein Created Woman viser tydeligere de kjipe sidene av engelsk skrekk (lavt tempo, i overkant dannet dialog) framfor de underholdende (det rødeste blodet i verden, god plotting, sjefne skuespillere, dype utringninger). En god ide utføres kompetent, men en liten dose kaos og galskap oppi selvhøytideligheten hadde gjort seg.

Orfeu Negre dro noen priser i sin tid, men den brasilianske musikaloppdateringen av legenden om Orfevs og Evridike har ikke tålt tidens tann godt. Musikken er god, men skuespillerne er ujevne (og en del av statistene er skikkelig slitsomme). Det lukter kitsch av dette, men ikke på noen god måte.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s