Nå enda mer inkonsekvent

Filmer siden sist: Polen, 1965, drøye tre timer, svart/hvitt…nei, kom tilbake!

The Saragossa Manuscript

Jeg skylder Neil Gaiman en stor takk. Han skrøt voldsomt av denne (og boka den er basert på, som også er boka som leses og skrives i filmen) i bloggen sin for noen år siden, men jeg glemte tittelen og fikke ikke sjekket den ut før nå. Han (og Martin Scorcese og Francis Ford Coppola som sørget for at filmen ble restaurert til full lengde, blant filmens fans finner vi også Jerry Garcia og Louis Bunuel)  hadde helt rett: liker du historier om å fortelle historier er det ikke mye festet på celluloid som gir deg mer enn the Saragossa Manuscript.

Egentlig er det hele ganske enkelt: En soldat kommer over en vakkert illustrert bok. Boka forteller om Kaptein Alponse Val Worden og hans mystiske opplevelser som i tillegg til spøkelser og vakre kvinner blant annet inneholder en hel masse små fortellinger, inkludert hans egen.

På et tidspunkt forteller for eksempel en sigøyner (eller er han det?) Val Worden om sine ungdomsmeritter. I denne historien forteller en ung sønn av en handelsmann sigøyneren historien om sin venn som i sin tur forteller en historie om en kvinne hvis historie forklarer hvorfor hennes mann hylende forlot ektesengen da han (altså sigøynerens venns venn) dukket opp i vinduet!  Og alt dette leses i en bok av han som vel er filmens egentlige hovedperson.

Episodiske filmer, spesielt filmer satt sammen av flere korte filmer, føles som regel lengre enn de er. Det å måtte starte på nytt flere ganger innenfor lengden av en vanlig film er kreve. Denne filmen har den helt motsatte effekten.Tempoet er upåklagelig og tonen er lett, tenk deg en fantastisk versjon av Richard Lesters de Tre Musketerer (bare ikke fullt så tøysete) med et manus av Neil Gaiman og med en opplagt William Shatner i hovedrollen.

Det tok en hel formiddag å komme gjennom den (hunder måtte luftes, telefoner besvares, mat lages og fortæres, men da den nærmet seg slutten merket jeg mest av alt at det ikke føltes rett at det ikke var mer. Hadde jeg brukt resten av livet på å se en evigvarende the Saragossa Manuscript hadde jeg ikke trengt å se mer film.  At avslutningen føles uviktig er ikke en svakhet ved filmen. Det er reisen som er målet her. Dessuten er filmen basert på en over hundre år gammel bok skrevet at en forfatter som etterhvert ble ganske sikker på at han var en varulv. Det er vanskelig å bygge opp et klimaks hvis du må stoppe for å hyle mot fullmånen.

At filmen er laget i Polen midt på sekstitallet er helt utrolig. Det er vanskelig å tenke seg en mindre polsk polsk film. Greit nok at det er rart å se et mytisk Spania fullt av polakker, men det tenker man på i omtrent fem minutter. Og da er det fortsatt tre timer igjen. Og de er fine kan du tro.

Ikke gå gjennom livet uten å se denne hvis du kan unngå det. Sett av en formiddag. Kok en kanne kaffe. Steng ute alle familiemedlemmer som ikke klarer å lese den engelske teksten (da er de nok for små til å se den). Livet ditt blir enda litt rikere av å se film som dette.

DESSUTEN:

The Kid Stays in the Picture er et av de fineste kjærlighetsbrevene til Hollywoods galskap. Produsent Robert Evans var riktignok slags ung rebell i mye av karrieren sin, men kjærligheten hans til fordums glitter og glamour er likevel påtakelig. Mesteparten av dokumentaren om livet hans er vel egentlig en slags powerpointpresentasjon på stereoider, men likevel en av de mest underholdende biografilmene jeg vet. Se denne og les deretter Carrie Fishers fantastisk bitre Wishful Drinking så vet du alt du trenger å vite om Hollywood.

The Dark Knight og The Orphanage fikk enda noen repriserunder. Fru Ut led seg gjennom Orphanage og konstaterte (som dere i Tordendomen kanskje så) at dette var noe av det flotteste hun hadde sett. Selv synes jeg kanskje at den tapte  seg ørlitegrann andre gang jeg så den, mange perfekte øyeblikk til tross.

Også har jeg sett Persona igjen, med et kommentarspor (av Bergmanekspert Marc Gervais) som forsiktig bruker pausene i dialog til å belyse de mer diffuse sidene av en film som nok er laget for å frustrere litt.  Det er rett og slett godt å få litt hjelp med denne, kommentarene er så gode og så lite forstyrrende at det fint går an å ha dem på første gang man ser filmen.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s