Nå enda mer inkonsekvent

Lament for Vincent Ford

Jeg husker da vi pleide å sitte i regjeringsgården i Trenchtown. Der observerte vi hyklerne som blandet seg med de bra folka vi traff. Gode venner fant og mistet vi på veien. I denne store framtida kan vi ikke glemme fortida. Så tørk tårene.

Jeg husker da vi pleide å sitte i regjeringsgården i Trenchtown. Georgie pleide å tenne bålet så veden brant gjennom natta. Og han pleide å koke maisgrøt som jeg delte med deg. Vi hadde bare bein å flytte oss med, så vi må presse oss videre.

Men alt skal bli greit. Ingen kvinne skal gråte.

Ikke mange sanger om å spise grøt er vakrere enn No Woman No Cry. Vincent Ford, som drev et suppekjøkken i Kingston fra 60-tallet og fremover, er oppført som låtskriver, men om det virkelig var han som skrev den eller om Bob Marley førte ham opp for å sørge for å holde liv i suppekjøkkenet ved hjelp av royalties er usikkert.

Vincent Ford døde uansett fjerde juledag av diabetesen som tidligere hadde tatt begge beina hans. Trenchtown lever videre. Forhåpentligvis Vincents suppekjøkken også.

(Hadde det ikke vært for fantastiske the News is now Public hadde neppe hverken du eller jeg fått med oss det. Bildet over er tatt fra BBC, som for ikke lenge siden tok denne lille turen til Trenchtown. Ole Ivars rent ut blasfemiske coverversjon ble ikke nevnt med et ord i denne posten.)

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s