Nå enda mer inkonsekvent

Filmer siden sist: Engler i snøen

La den rette komme inn

Det sier vel litt om tida vi lever i at zombiene har avløst vampyrene som symbolladet marerittvesen. Vi er jo tross alt mye likere zombier (trege, sultne, i blant søte, subber ofte i flokk) enn vampyrer (mystiske, ofte vakre, fulle av lidenskap og eksistensiell angst).

I dette årtusenet har vampyrene for en stor del vært henvist til fjortishusmorpornobokserier eller blitt latterliggjort av Buffy. Fra en film som I am Legend ble de gjort om til vanlige monstre. I Underworld- og Blade-filmene ble de actionskurker. De bokstavelig talt tannløse Twilight-bøkene har satt dem på kartet igjen, men er en slags lett-emo variant av greia.

I tradisjonell forstand var de i ferd med å bli usynlige, det var sikkert akkurat slik de ville ha det.

Men hva om vi fjernet all symbolikken, både den erotiske, den religiøse og den filosofiske? Hva om vi tok en skandinavisk ungdomsfilm av det tradisjonelle slaget (Tassen prepubertal gutt i svensk drabantby på åttitallet med skilte foreldre mobbes av drittungene i klassen og begynner å bli voksen) og slapp en søt liten vampyr oppi? Wam og Vennerøes Den Vesle Vampyren? Vel, nesten?

La den rette komme Inn skylles inn på norske kinoer av en voldsom internasjonal kritikerbølge. Ikke siden japanske the Ring har en såpass rendyrket skrekkfilm fått en slik mottakelse.  Noe av grunnen til dette tror jeg er at for mange ute i verden vil dette være en eksotisk film, full av snø, skumring og nordeuropeisk mote og mystikk. For oss er disse sidene mer enn kjente (jeg har selv bodd i en sånn blokk), men likevel er filmen vidunderlig.

Det første du merker deg er  fotograferingen. Det gås tett på. Og så vakker kan en en vinterkledt boligblokk gjøres. Legg så til sedvanlig geniale barneskuespillere (på dette området er skandinavia best i verden tror jeg), enkel men virkningsfull tidskoloritt og herlig enkle små sjokk. Historien som fortelles har svært lite nytt ved seg, men den har aldri blitt fortalt vakrere enn dette.

Hvis dette er starten på en ny vampyrbølge blir det en vakker og blodig en. Jeg har surfebrettet klart.
Død Snø

Det er noe befriende upretensiøst over Tommy Wirkola & Co. De kombinerer en teknisk kompetanse som jeg ikke aner hvor de har fra med en enorm glede over det de gjør. Likevel er det lettere å like Kill Buljo og Død snø enn å elske dem. Hadde det ikke gått an å prøve litt hardere, liksom? Det går imidlertid rette veien. Der Buljo bare var sporadisk genial er Død Snø bare sporadisk kjip. Oppsettet er fint, så bærer det bratt nedover bakke et kvarter eller så før filmen ender opp som et i overkant vilt julebord på andelsslakteriet; det er mulig du må vaske deg etterpå men steike så gøy det var!

Nazizombiene er herlig realisert; både de og filmen for øvrig har mer til felles med Ridderne i Tombs of the Blind Dead og Sjøulkene i the Fog enn hverdagszombiene fra Romeros Dead-filmer. Bare ikke let etter symbolikk eller satire her: dette er vanhellig genespleising av tidlig Peter Jackson og tidlig Nils Gaup, med tidenes beste bruk av Åge Aleksandersens Din Dag på soundtracket.

Desverre  må vi vente litt for lenge før moroa starter for alvor. Manuset er egentlig ikke så veldig mye bedre enn Buljos; et par av karakterene er såpass irriterende at de godt kunne ha blitt fortært før fortkestene, klisjeene kommer til tider så tett at hvis man hadde laget drikkelek av dem hadde man vært nærmere prosent enn promille. En antydning til logikk bak det hele er strengt tatt ikke nødvendig, men jeg hadde satt pris på det likevel.

Alt i alt er det en god del å trekke her, men ikke mer enn at en oppfølger der zombiedivisjonen bestemmer seg for å invadere nærmeste bygd og møter sterk motstand fra (la oss si) den samiske lokalbefolkningen og heimevernet står høyt på ønskelista mi for 2010. Skal du se film med tarmer i den neste tiden er det tross alt ingen gode grunner til å ikke se denne.

Dessuten

Dylanfilmen I´m not There , som var en ørliten skuffelse.


Har du god oversikt over Dylans livshistorie er det mye fint her, men som film fungerer det ikke helt. En innstramming i struktur og lengde hadde gjort seg, spesielt Richard Geres sekvenser føltes lange. Kate Blanchett har fått litt kritikk for å være den eneste som gjør en slags Dylan-etterligning, men jeg synes hun stikker av med filmen. Scenen der hun introduseres som Elektriske Dylan og en rullerundtpågulvetmorsom slapstick-cameo fra the Beatles ble høydepunktene for meg. Hun ga meg lyst til å se Don´t Look Back.

Ellers er jula tiden da blokkebrekkerne fra sommeren havner under juletreet, så jeg har sett igjen Wall-E og the Dark Knight. Sistnevnte ble nok årets beste film. Andre gang jeg så den imponerte Bale og Caine vel så mye som Ledger. Dette er en klassiker.

Advertisements

One response

  1. Tilbaketråkk: According to quotes from the Smith corporation, the cost of building a highway to the Sirius is 37 million dollars « Hjorthen uttaler seg om ting han ikke har greie på

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s