Nå enda mer inkonsekvent

Filmer siden sist: Fyldig ved ørene, veldig kort i nakken

Jeg har værte en dårlig, dårlig filmblogger i det siste. Det sier det meste at jeg har hatt There Will Be Blood og CJ7 liggende i ukesvis uten å ha fått sett dem. Forbannet være Nintendoen, Mac´en, Jobben og TorpedoJudas som alle har sørget for at de som er innom for å lese om film sikkert nesten har gitt meg opp.  Hvis noen lurer så har jeg ikke helt sluttet å se film, og planen er at omtrent minst hver fjerde post skal være filmanmeldelser.  Det har bare vært så mye annet å ta tak i. Nåja.

SWEENEY TODD: THE DEMON BARBER OF FLEET STREET

Tim Burton har avlevert litt av hvert det siste tiåret eller så, da Sleepy Hollow rundet av en nesten uimotståelig kvintett som ellers bestod av Batman Returns, Edward Scissorhands, Ed Wood og Mars Attacks. Big Fish har jeg ikke sett, men ellers har han hatt en tendens til å gjenta seg selv. Kosegothestetikken hans har rett og slett blitt litt passé.

Sweeney Todd regissert av Tim Burton er et prosjekt som nesten virker for opplagt. Man kunne se for seg hvordan hele filmen ville se ut på forhånd. Heldigvis klarer Burton å skape et møkkete, grimete London uten å henfalle til sine egne visuelle hangups. Det er ikke et gresskar å se, gatene er ikke fullt så kulisseaktig ekspresjonistiske som man kunne vente (noen fabelaktige spesialeffekter tar oss med rundt i byen), og han unngår å gjøre Depps Sweeney for sympatisk. Framstillingen av Sweeney og hans assistent (en sedvanlig rå Helena Bonham Carter) minner faktisk litt om Mickey og Mallory fra Natural Born Killers; de er sjuke, sadistiske og ikke søte i det hele tatt, men du skjønner hvor de kommer fra. Alan Rickman, Sascha Baron Cohen og resten av menasjeriet viser fremragende håndverk og bidrar til at dette er Burtons beste film på mange mange år.

Stephen Sondheim er en musikalingeniør ikke alle har sans for, men jeg synes den utfordrende, lett disharmoniske musikken var fullstendig sjef. Det må ha vært et helsike for relativt uskolerte sangere som Depp og Bonham Carter (som i følge ryktene slet spesielt) å komme seg gjennom dette. Musikalen har også noen svakheter; kjærlighetshistorien føles lett påklistret, spesielt siden Jamie Campbell Bower nærmest spises levende av sine utagerende medskuespillere. Det hele kunne vel også ha vært unnagjort litt kjappere, men så lenge vi kan knipse takten samtidig som blodet spruter og Burton styrer skuta trygt i havn er det lett å tilgi.

En av årets beste så langt for min del, og Fru Ut (som riktignok måtte snu seg en hel haug med ganger) var enig.

DESSUTEN:

Appleseed Ex Machina

Den første av de nye Appleseed-filmene hadde mange noen svakheter, men kompenserte med den beste animasjonen jeg har sett noensinne. Ex Machina har ett ryddigere plot, men et svakere manus, og selv om det hele er blendende vakkert ved et par anledninger er den ikke helt på høyden teknisk heller. Karakterene er noe mer plaget av Beowulf-syndromet denne gangen, det vil si at vi ikke helt tror på dem som levende vesener fordi ansiktsmimikken ikke er god nok. Et par spreke actionsekvenser tydelig inspirert av John Woo (som er medprodusent denne gangen) og et univers jeg gjerne tilbringer mer tid i var ikke nok til å redde denne fra å gå rett i bruktbutikken.

Harper

Paul Newman er moderne (vel, sent sekstitalls) privatdetektiv i en fargerik noir som desverre aldri kommer til å bli nevnt i samme åndedrag som sine åndelige slektninger Sunset Blvd., Chinatown eller the Big Lebowski. Hvis du ikke leser denne anmeldelsen høyt, da. Newman er selvfølgelig kulere enn kroneis, og rollelista er full av fine folk som Shelley Winters (særs bra), Robert Wagner (noe av en kjekkas tretti år før Austin Powers) og Lauren Bacall (litt bortkastet), men hele produksjonen gjennomsyres av følelsen av at alle involverte trodde dette var mye bedre enn det var. Selv manusforfatter William Goldman har en skikkelig middels dag på jobben. Men DVD-coveret er tøft, da.

Kunsten å tenke Negativt

Ble sett og likt av Fru Ut, jeg fikk bare med meg gagen med selvmordsgift på slutten og at det hele neppe kostet skjorta.  Dessuten har vi hatt repriserunder på Om Shanti Om og Juno.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s