Nå enda mer inkonsekvent

Skal så aldri mine øyne få se lyset igjen?

Vargtimmen
Ulvetimen er når natta er som mørkest. For min del har det vært skikkelig natta en god stund nå. Planen var å se denne skikkelig sent på natta (vi hadde noen uker som vi ikke sov i ulvetimen uansett), i stedet ble det en tidlig morgen, uten at det gjorde noen særlig forskjell.

Det er alltid spennende når regissører skifter sjanger. Herzog har laget vampyrfilm, Argento, Raimi og Craven har gjort drama, Romero har begått en romanse med psykedeliske overtoner, Corman har laget en film som faktisk kostet litt penger. Resultatet blir sjeldent godt tatt i mot blant regissørens faste tilhengerskare, men et nytt perspektiv på (eller manglende forståelse av) sjangerkonvensjoner gjør at man som oftest får noe friskt, selv om ikke opphavsmennene alltid er like fornøyde selv

Vargtimmen var ikke noen favoritt hos sin skaper, som mente at å se en fyr som allerede er gal bli galere ikke var spesielt dramatisk interessant. For oss som like gjerne ser Zombie Flesh Eaters som Fanny og Aleksander er imidlertid dette et funn. Bergman kunne et par ting om de mørke sidene av menneskesinnet, og i en annen verden hadde sikkert laget mannevonde slashere a la Argento. I stedet ble Vargtimmen det eneste han begikk som kan kalles en skrekkfilm. Men for en film et er!

Maleren Johan (Max von Sydow) og kona hans Alma (Liv Ullmann) bor på en avsidesliggende øy for å verne Johans skjøre sinn (ikke helt ulikt hvordan Bergmann selv valgte å leve). Men til tross for dette innhentes de av galskapen og av fortiden. Johan ser spøkelser ved høylys dag, og ektefolk har det med å bli likere og likere…

Det er ikke vanskelig å tenke seg at en ung David Lynch lot seg beta av denne, for de oversanselige elementene presenteres på hans måte. Se for eksempel hvordan Den Gamle Damen introduseres. Men Lynch hadde aldri Max Von Sydov foran kameraet (Jo, forresten!) eller Sven Nykvist bak, og han har bare unntaksvis klart å balansere virkemidlene sine slik Bergmann gjør i Vargtimmen. Det er sekvenser her som gir meg lyst til å hive meg over hele filmografien hans, enda det sikkert ikke er noe der som passer meg bedre enn denne og det Syvende seglet (som jeg har sett og likt tidligere).

Liv Ullmann har aldri har vært noe annet for meg enn lett selvparodisk talkshowgjest (tilfeldighetene ville ha det til at hun f.eks var frampå i forgårs hos Anne Grosvold), regissør av nitriste Kristin Lavransdatter og Gene Simmons´ mest usannsynlige date. Å se hvor bra hun faktisk kunne være er en åpenbaring. Man glemmer svorsken hennes i løpet av den første sekvensen. Mesteparten av filmen er bare henne, Von Sydow og havet, og det er helt greit.

Likevel er det turene inn i Johans psyke som gjør filmen til det den er. Man fristes til å tro at Bergmanns demoner lignet en god del. Og for oss som sliter med langt mer håndgripelige skrømt i ulvetimen er det viktig å huske på at det kunne vært så mye, mye verre.

Dessuten
Stroszek, som er den streiteste Herzogfilmen jeg har sett til nå, nesten litt Jarmusch til tider. Finfin. Invasion of the Bee Girls, som hadde lite å by på bortsett fra noen nakne damer og litt småtøff musikk. Det var ikke nok, selv ikke for meg. Og Ratatouille, som var teknisk aldeles strålende, men historien faller litt sammen på halvveien. Av Pixar-filmene er det fortsatt bare Nemo jeg virkelig har likt.

Advertisements

5 responses

  1. Jacob

    Min manglende Bergmankompetanse er ikke målbar. Synd, syns jeg mange ganger. Skulle gjerne likt å vite hva det var han drev med. Og Woody Allen. Og en god del andre dere med litt peiling på film referer til. Men innen jeg blir pensjonist, da – ja, da har jeg sikkert fortsatt ikke sett særlig mye av dette.

    Men – høres interessant ut, dét gjør det.

    PS – Det er ikke Ratatato, men bare Ratato 😉

    november 18, 2007, kl. 17:42

  2. Fred Ut

    Men det høres tøffere ut med ratata:)

    Woody Allen har jeg en lett allergi mot, men det trodde jeg forsåvidt om Bergmann også. Har bare sett tre bergmannfilmer; denne, det Syvende seglet (finfin) og Sommaren med Monika (fordi den gikk på tv i min ungdom og det etter sigende skulle være pupper der, helt ok film med relativt få pupper mener jeg å huske).

    Det er nå engang sånn at man ikke rekker alt. Du er jo professor i Billy Wilder, da. Det er nok egentlig bare Romero jeg har skikkelig greie på.

    Og denne er absolutt enda en potensiell katakombefilm.

    november 18, 2007, kl. 18:43

  3. Bjørnar

    Kanskje jeg burde se denne ulvefilmen for å få et mer nyansert forhold til hva som skjer i mitt eget hode? Uansett, jeg er helt på viddene når det kommer til Bergmann i alle fall, har vel ikke sett noe i det hele tatt. Vet ikke hvorfor, tror bare ikke jeg liker det.

    november 19, 2007, kl. 16:50

  4. Fred Ut

    Tror ikke denne filmen på noen måte har noen terapeutisk virkning (og selv om den skulle ha det tror jeg jeg hadde gått for eskapisme framfor eksistensialisme i din situasjon), men se den for all del likevel.

    november 19, 2007, kl. 21:06

  5. Tilbaketråkk: Hjorthen uttaler seg om ting han ikke har greie på » Katakombene 08: My heart’s as warm as a baked potato

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s