Nå enda mer inkonsekvent

Kødd med Callahan!

Hadde egentlig tenkt å skrive en sjelden metapost om hvor synd jeg synes det er at store deler av bloggosfæren, og spesielt filmbloggosfæren ser ut til å ha lagt ned tastaturet (om jeg får mikse et par metaforer) og bare stikker nesa fram i (det veldig fine, misforstå meg rett)Filmantrop-forumet en gang i blant.

Men egentlig er det ikke noen grunn til å forsøke å true voksne folk til å blogge, og det fins fortsatt nok av fine blogger der ute (kudos til Asbjørn, Arne, Espen, Marchus, Knut, Jannicke og alle de andre).

En av de som fortsatt skriver litt er Callahan. Jeg kjenner ikke Callahan; det eneste jeg vet om ham er at han er litt yngre enn meg, at han skriver skikkelig godt, heier på Rosenborg, er periodisk filmbloggende trønder, har gjennomgått to cellegiftkurer og skal i gang med den tredje grunnet hissig kreft.

En litt uventet egenskap ved blogger er at man kommer veldig nært innpå folk veldig fort. Jeg var sikkert ikke den eneste som gråt en tåre da jeg leste en spesiell post hos hjorthen, for eksempel. Og akkurat nå må jeg innrømme at jeg tenker en god del på Callahan, som jeg altså ikke kjenner i det hele tatt. Jeg kan hverken stille med håndspåleggelse eller forbønner, men jeg kan gjøre følgende. Kan hende han synes det er teit, men likevel:

Jeg oppfordrer alle til å slenge bortom Harry’s Corner en gang i blant. Særlig dere som for en stor del ikke kan eller gidder blogge mer, dere skulle vel ha litt tid til overs. Kødd litt med Callahan. Og si for all del i fra at dere er der. Å gi hverandre velmente kommentarer (enten de er alvorlige, tulllete, misforståtte eller smakløse) er det vi som blogger og leser blogger kan best.

I den norske versjonen av Watchmen (og hvordan de skal klare å yte DEN sekvensen rettferdighet vet jeg ikke) stod det at Vi er alene. Det er ikke annet. Det er ikke sant lenger. Vi er kanskje alene, men vi er sammen også, her ute blant nullene og enerne. Jeg vet av erfaring hvor tøff i trynet jeg blir når noen leser meg. Det kurerer ikke kreft, men…vettafaen jeg, ingen har vel prøvd. Og når bivirkningene uansett ikke er verre enn muligheter for godt selskap så har vel ingen av oss noe å tape?

Reklamer

2 responses

  1. Jacob

    Du er en godgutt du, Thomas! Fint gjort, han setter nok pris på dette kjenner jeg han rett.

    september 9, 2007, kl. 16:39

  2. Bjørnar

    Faen heller Thomas, akkurat nå som jeg hadde gitt opp verden og dens borgere, så kommer du med en bunke positivitet og kaster i fanget på meg. Jeg er deg evig takknemlig.

    For å presisere, jeg har kanskje ikke utdypet det godt nok. Jeg har gjennomført/gått 6 cellegiftkurer av typen CHOP. Denne hadde bare sånn noenlunde virkning på svulsten, så nå har jeg starter på en ny type cellegift (egentlig en cocktail av forskjellige typer), kalt IKE. Jeg skal ha 2 av denne, før jeg igjen skal ta noen tester for å se hvordan svulsten reagerer på faenskapet.

    Men igjen, takk for omtanken. Den rørte meg virkelig. Og folkens, bare kødd med Callahan. Han tåler nok det også.

    september 10, 2007, kl. 17:11

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s