Nå enda mer inkonsekvent

"Dance or drive, make up your mind asshole!" ( (c) Denis Leary)

Death Proof

Jeg føler meg litt lurt, jeg må innrømme det. Først snytes vi for Grindhouse som en film. Deretter blir det klart at de to delene (den andre delen er Robert Rodriguez’ Planet Terror, for de som bor under en stein og sjekker filmnyheter på internett en gang i året) slippes med over en måneds mellomrom. Nå viser det seg dessuten :

1) At vi ikke får se trailerne som hørte til Grindhouse i utgangspunktet.

2) At Quentin Tarantinos film, som er forlenget med en god del minutter, er en god del minutter for lang.

Det hadde vært fristende å litt for sent oppfordre folk til å boikotte, hadde det ikke vært for at filmene har tjent så lite penger at de nå blir delt i USA også. Sukk. Nå er Death Proof absoulutt verdt en kinobillett i seg selv, heldigvis. Det er bare at hele greia føles så lett, så tynn, at den kler mye bedre å være del av en helaften. Og den ekstra rullen som er satt på plass gjør altså filmen dårligere. Dessuten går steder og personer fra Planet Terror igjen i denne, så vi går glipp av en drøss internvitser.

Greia er altså (for de som bor under en stein og sjekker filmnyheter på internett en gang i året) at Kurt Russell (i fin form for øvrig) har en kræsjsikker bil som han liker å drepe fine damer med. I Death Proof blir vi kjent med to forskjellige jentegjenger som kommer ut for Kurt, med svært ulikt resultat. Problemet med denne strukturen er at filmen består av to helt separate deler på omlag tre kvarter, og til å være en film med raske biler går alt. Så. Veldig. Veldig. Sakte. Jeg har ikke sett en fim så full av folk som kjører bil og prater piss siden Night on Earth. Og når første del er unnagjort og vi begynner på nytt… la oss si at flere i salen sukket tungt og lurte om det ikke var mer spennende med Lillestrøm mot Vålerenga.

For meg var det derimot helt uaktuelt å ta kvelden. Selv om det altså blir litt for mye av det gode var det så mye å like ved filmen at tålmodige sjangerfans anbefales en kikk. Dialog og karakterer er engasjerende, om enn ikke helt på høyde med Tarantinos kuleste. De to bilkræsjsekvensene i filmen (på ekte exploitationvis opptar de sikkert ikke mer enn fem prosent av spilletiden) er mer enn verdt billettprisen alene. Dessuten kryr det av vakre, talentfulle kvinner her; legg spesielt merke til panserridende stuntdame Zoe Bell(som spiller Zoe), hun får vi se mer til håper jeg. Og Rosario Dawson utnevnes herved til den neste Fru Ut hvis Tonje går fra meg og Asia ikke vil ha meg.

Så skal man se den eller ikke? Jeg angrer ikke i hvert fall. I alle fall et møst på DVD, forhåpentligvis med trailere og søsterfilm intakt.

Guys and Dolls

Denne kan du uansett se. Frank Sinatra er hustler Nathan Detroit, som trenger tusen salatblader for å skaffe lokale til terningspillet sitt. De har han tenkt å skaffe seg ved å vinne et veddemål med storgambler Sky Masterson (Marlon Brando), som påstår at han kan få med seg en hvilken som helst kvinne til Havanna på middag…

Dette er en musikal av den gamle skolen, produsert av Samuel Goldwyn (G’en i MGM) og teatralsk regissert utelukkende i studio av Joseph Mankiewicz. Det lukter rutine og klassisk Hollywood lang vei, og med materiale som dette er ikke det noen dårlig ting. Brando og Sinatra, og damene deres (Jean Simmons, og Vivian Blaine i rollen hun også gjorde på Broadway) glitrer, og rundt dem får vi et utall minneverdige småkjeltringer. Fargesprakende fotografi i cinemascope, en rå åpningsscene (ca. 7 minutter før noen sier noe), herlig musikk…mmm…to og en halv time er lenge for en filmet musikal, så en pause på halvveien kan være lurt, men se for all del denne.

Reklamer

One response

  1. Tor Andre

    Jeg koste meg mer enn jeg hadde trodd med Death Proof. Foruten slutten, som var utrolig tilfredsstillende, hikstlo jeg under sheriff-monologen i midten. For noen få uker siden så jeg en gammel Chuck Norris film, og politisjefen der hadde akkurat samme type dialog og skuespillerstil.

    Så ble det litt for mye dritpreik i første del, men fra det dro seg mot første kollisjon hadde filmen meg i sin hule hånd (litt merkelig metafor-bruk, men du skjønner sikkert hva jeg mener)

    juni 18, 2007, kl. 21:47

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s