Nå enda mer inkonsekvent

"For du er jo et eksempel for alle muslimer, som kneler sammen med AK’en din…"

Kabul Express

Afghanistan har kanskje den sørgeligste historien på kloden de siste 40 årene; en evig slagmark, med undertrykkende regimer som støttet av verdens stormakter har most befolkningen stadig hardere. Alle hykleriene i krigen mot terror er synligst her: USA og Pakistan støttet i mange år Talibans kamp mot sovjetiske styrker (hvem slåss sammen med Rambo i RamboIII?), på samme måte som USA bidro med støtte til Saddam Hussein og trening til Osama Bin Laden. Taliban fikk herje i Afghanistan i mange år.

Så smalt det i New York, Bin Laden & co ble (muligens) sporet til Afghanistan og plutselig hadde Taliban ingen venner mer. Fjerningen av Taliban var en God Ting, en av de få positive tingene som har kommet ut av denne kvalmeste, skitneste av kriger. De folka fortjente det de fikk. Men det er vel ikke umulig at noen av dem følte seg litt lurt…

Dette bringer oss til Kabul Express. Vi skriver november 2001, og to indiske journalister (spilt av to bollywood-kjekkaser) slippes av med helikopter utenfor Kabul. Oppdraget deres er å få et intervju med en representant for det falne Taliban-regimet, men det skal vise seg å ikke bli så lett. På veien møter de banditter, en amerikansk journalist og et gjenstridig esel.

Kabul Express er i sin helhet spilt inn i Afghanistan (med større sikkerhetsstyrker enn filmcrew ved et par anledninger) og er utrolig engasjerende i sitt unike perspektiv på krigen mot terror: De pakistanske myndighetenes kuvending under amerikansk press vies stor plass, amerikanerne skildres som proffer som har kommet for å gjøre en jobb (uten at noen er spesielt interessert i å ha dem der), taliban menneskeliggjøres (i hvert fall delvis). Den jevne afghaner er drittlei krig. Frikoblet fra et europeisk perspektiv skjønner vi liksom mer av greia. Og det gjør selvfølgelig bare det hele verre.

Heldigvis er ikke denne filmen laget for å ta motet fra noen. Dette er først og fremst en komedie, med en positiv humanisme i sitt sentrum: FOLK ER FOLK, først og fremst interessert i å overleve, finne en partner og diskutere hvem som egentlig er den største cricketstjerna noensinne.

Filmen har enkelte svakheter: den amerikanske journalistdama er av en eller annen grunn veldig dårlig dubbet (men er det ikke morsomt å se folk fra vesten som stereotyper også?), de to indiske hovedrolleinnehaverne (han ene fikk fjortisene tiø å hyle skikkelig da han viste seg i tjue sekunder i en av filmene på bollywoodfestivalen) har også et stykke å gå som skuespillere.

Enkelte ganger viser den indiske forkjærlighet for det sentimentale seg, selv om man stort sett unngår bollywoodklisjeer her; det eneste sangnummeret er fem menn som nynner falskt med på en poplåt de såvidt tar inn på radioen. De er så veldig, veldig langt fra Mumbai.

Det største problemet er vel at en hel folkegruppe, (Hazaraene, som har hatt det vanskeligere enn de fleste i Afghanistan) fremstilles som blodtørstige banditter som gjerne dreper fiendene sine med spiker for å spare kuler. Dette førte da også til at filmen ble forbudt i Afghanistan. Det er synd at en film om likeverd og menneskelighet går i en så opplagt felle.

Noen filmer kunne jeg skrive om i evigheter, for det er så mye å fortelle. Interesserte bør ta en tur på IMDB, der finner du flere morsomme historier fra innspillingen, samt et leit eksempel på hva som skjer når indere og pakistanere går i trynet på hverandre på internett.

Sjansen for at det blir indisk i katakombene også i år økes med dette betraktelig. Den er bare en time og tre kvarter lang også.

The Wild Women of Wongo

En kosmisk fjert fører til at mennene i landsbyen Wongo er (relativt) stygge og (definitivt) dumme. Et stykke unna ligger landsbyen Goona, der er det motsatt. Dette kan jo bare gå en vei.

tWWoW (pen forkortelse!) er en skrotefilm av det underholdende slaget; dette er vel de minst autentiske stammekulturene noen gang festet på film, skuespillerne er herlig ubrukelige (Kongen av wongo, med utseendet til Napoleon Dynamite og litt av diksjonen til Ahnhould er en personlig favoritt).

Hadde det ikke vært for et masete soundtrack og den utrolig irriterende papegøyen som dukker opp hele tiden hadde dette vært en B-perle av ypperste kvalitet.

Advertisements

2 responses

  1. asbjørn

    Er The Wild Women of Wongo ein del av ein 50-filmars-DVD-boks, eller berre virka det slikt? =)

    mai 5, 2007, kl. 10:07

  2. Fred Ut

    Jepp 🙂

    Jeg digger de boksene.

    mai 5, 2007, kl. 10:17

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s