Nå enda mer inkonsekvent

Klassisk som Kamferdrops

A fistful of Dynamite

Det begynner omtrent som en spaghettiwestern pleier å begynne. Juan (Rod Steiger) er en relativt smart bandido i krigsherjede Mexico. Etter et meget elegant ran blir tilværelsen hans totalt forandret av eksilterroristen John (James Coburn) som kommer ridende inn på…mopeden sin. Det ville vesten er ikke helt hva det engang var.

Once Upon a Time in the West var Leones (og dermed kanskje filmhistoriens) definitive western. A Fistful of Dynamite (den skulle egentlig het Revolusjon) er ikke bare Leones endelige farvel til sjangeren (selv om han ukreditert tok tøylene i et par til), men hans modigste.

Mange regissører har en film som på en måte oppsummerer alt de har gjort. Det er ofte ikke deres beste, men den inneholder liksom alle elementene de ble kjente for å ha med. Fistful of dynamite har litt av dollars-trilogien (spesielt i bruken av humor), det episke, elegiske preget til Once Upon A Time in the West og (spesielt i flashbackene) sentimentaliteten fra Once Upon a Time in America. Og Morricone, selvsagt. Mannen som omsider fikk æresoscar i år leverer et av de tøffeste soundtrackene sine.

Filmen er ujevn i tone og stil, den går fra komedie til politisk tragedie på en måte som får meg til å tenke Bollywood. Dette er også Leones tydelig politiske verk. At Revolusjonen spiser sine barn og at krig ikke er kult ikke er spesielt banebrytende tanker, men det blir jo ikke mindre sant for det. Et annet tema som går igjen i Leones filmer er nostalgi og tapet av uskyld, og det er i denne filmen Leone for første gang hinter om at hans Menn uten Navn ikke ble født med iskalde blikk og sigaren/røyken i munnviken. James Coburns John er kanskje den mest menneskelige av Leones antihelter. Før trodde han på revolusjonen, nå tror han bare på dynamitten.

A Fistful of Dynamite er morsom, spennende, kjedelig, fartsfylt, lang og rørende. Den ble markedsført som komedie og floppet stygt, og vi fikk bare en ordentlig Leonefilm til før han døde i 1989. Dette er mest sannsynlig den du ikke har sett. Det må du nok.

Twin Peaks episode 2.1

Og når vi først er inne på filmer som definerer regissørene sine utnevner jeg like gjerne denne doble Twin Peaks-episoden til filmen som oppsummerer David Lynch. Hvorfor ikke? Selv sett isolert fra resten av serien er den lettere å finne ut av enn de tre siste filmene hans, og her har vi flere av favorittskuespillerne hans (spesielt Kyle MacLachlan selvfølgelig), den stiller fler spørsmål enn den gir svar, den blander 50talls/småbykitsch, komisk surrealisme og (i sluttsekundene, så fæle at dette er første gang jeg har greid å se hele sekvensen) det rene mareritt, og den har herlig musikk fra Angelo Badalementi. Selvfølgelig kunne jeg valgt Blue Velvet i steden, eller kanskje Wild at Heart, men det var jo ikke de jeg så i går.

Dette er åpningen på sesong to av Twin Peaks, som (Halleluja!) endelig er ute på DVD. Det siste som skjedde i sesong en var at FBI-agent Dale Cooper ble skutt på hotellrommet sitt etter en tur på casinoet One Eyed Jack’s, på den andre siden av grensa til Canada. Hans Beundrerinne Audrey Horne var i ferd med å bli nedlagt av faren sin, sagbruket brant ned, slemme Leo ble skutt, kona til Ed forsøkte å ta livet sitt, Jaques Renault ble drept, psykologen ble angrepet, James ble puttet i fengsel…

En hengende plottråd eller to der altså, og hva gjør David Lynch? Han bruker de ti første minuttene av episoden på å vise oss agent cooper som forsøker å få en skikkelig senil hotellporter til å ringe sykehuset. Også får han besøk av en kjempe ( i nesten samme uniform. Er det samme mann, på et vis?). Resten av episoden introduserer alle innbyggerne i Twin Peaks på nytt, sånn at nye seere kunne klare å henge seg på, i hvert fall i teorien.

Som alltid i de episodene Lynch regisserte selv forandrer personer seg på uforklarlig vis, folk oppfører seg enda rarere enn ellers, og de mest sentimentale øyeblikkene punkteres med humor. Scenen der FBI-agent/rasshøl Albert Rosenfeld (herlige Miguel Ferrer) prøver å holde seg alvorlig gjennom Eds forklaring på hvordan kona hans mistet øyet er spesielt kostelig.

Det er vanskelig å kose seg mer på drøye halvannen time. Og sett i sammenheng med serien er ikke dette den beste episoden på langt nær.

The Maltese Falcon

Av alle hardbarkede detektiver og langfrakkede gangstere liker jeg Bogarts Sam Spade best. Enten han lurer Peter Lorre, kler av Mary Astor løgnene samtidig som han kler av henne med blikket eller kødder med politiet har han en Nicholsonsk (gratulerer med søttiårsdagen, Jack!) fandenivoldskhet som ikke fins i samme grad hos de andre mest kjente Bogart-karakterene.

Malteserfalken er en av de filmene jeg har sett aller flest ganger, og i en allerede lang post skal jeg nøye meg med å liste opp hvorfor: Rollebesetningen er perfekt (jeg skal se alle filmer Peter Lorre og Sidney Greenstreet gjorde sammen før jeg dauer, foreløpig har jeg bare rukket falken og Casablanca, å se filmene karakterskuespillerne i de halvstore rollene rakk å gjøre vil ta et liv til), intrigen er solid, dialogen er uimotståelig («When you’re slapped you’ll take it and like it!«), slutten stilig.

Den hadde trengt et litt større budsjett og noen flere eksteriørbilder, men detaljrikheten i den nyrestaurerte DVD-versjonen er så god at det er nok å se på i bakgrunnen uansett. Flott kommentarspor også. Denne filmen er (sammen med Suspiria, Day of the Dead, og Miller’s Crossing blant annet) en av de viktigste grunnene til at jeg er glad nok i filmmediet til å skrive om det.

_______________________________________________________

5 FILMER TIL SOM DEFINERER SINE REGISSØRERS KARRIERE

1) GEORGE A. ROMERO: Knightriders
Myters plass i en moderne verden er et av Romeros hovedteamer, man finner det tydelig både i Zombiefilmene, Martin, Season of the Witch og i denne filmen om folk som laiver Kong Arthur på motorsykler. Dessuten har massevis av favorittskuespillerne hans. Et viktig element av handlingen er forholdet mellom kunstnere som vil styre seg selv og kommersielle krefter som vil gi dem penger men ta fra dem kontroll. Detter ikke noe Romero er ukjent med.

2) QUENTIN TARANTINO: Kill Bill
Alle Tarantinos filmer er hyllester til elementer i populærkulturen som er så tydelige at de grenser til pastisj. Sånn sett er Kill Bill 1-2 den filmen der han får plass til mest.

3) ORSON WELLES: Citizen Kane
Welles har total kontroll, dytter filmmediet flere tiår fremover og spiser kulisser i hovedrollen. De neste førti årene klarte han i blant å gjøre noe av det samme, men aldri på en gang.

4) GEORGE LUCAS: Star Wars episode I – the Phantom Menace
Bil & Motor, Pulp-sf, teknologiske nyvinninger, ubrukelig regi av skuespillere.

5) PAUL VERHOEVEN: Flesh & Blood
Ekkel plastikkstemning, kølsvart humor, T&A, «eksentriske» rolleprestasjoner fra gode skuespillere, til dels stor underholdningsverdi, Rutger Hauer. Filmen som binder sammen de tidlige nederlandske filmene hans og de mest kjente hollywoodproduksjonene.

De siste fem klarer sikkert dere å komme opp med, eller?

Advertisements

5 responses

  1. Gunnar

    Jeg sovnet til Malteserfalken i går, men skal gi den en ny sjanse i dag. Føler kanskje at den skrevne dialogen er mer fengende enn skuespillet som sådan egentlig…

    april 21, 2007, kl. 14:11

  2. Hjorthen

    Høh! Hva er det som gjør at dataen på jobben kræsjer hver eneste gang jeg går inn på norges 69 beste blogg?

    Vil bare stemme i med hyllesten av A fistful of dynamite her. Helt klart et undervurdert mesterverk!

    april 22, 2007, kl. 06:20

  3. Fred Ut

    Vet ikke helt, er det noen andre som har samme problem? Netscapen min kræsjer stadig på sider med mye flashgreier på, så så jeg har omsider fått lagt inn Firefox, og har ikke hatt problemer siden

    april 22, 2007, kl. 11:33

  4. Gunnar

    Fred Ut: Netscape -> Firefox? Dette burde du ha innsett for 3-4 år siden! 😀

    april 22, 2007, kl. 18:46

  5. Fred Ut

    Jada, masa…saken er at jeg kjørte opera, men så kødda den til e-posten vår, så da ble det netscape en stund.

    april 22, 2007, kl. 20:41

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s