Nå enda mer inkonsekvent

Sukkersjokk

Marie Antoinette

En ung østerriksk prinsesse giftes bort til frankrikes tronarving, men for å få en skikkelig posisjon ved det intrigebefengte franske hoffet må hun produsere en tronarving, helst i går. Historien husker henne som et symbol på de rikes forakt for de fattige («La dem spise kake!»), hun brukte så mye penger at hun var med på å framprovosere det moderne demokratiet, og mistet hodet i den franske revolusjonen.

Jeg satt i en time og lurte på om det var fysisk mulig for meg å spise Marie Antoinette. Ikke bare dronningen selv i Kirsten Dunsts fremtoning, men hele greia. Det er bare så forbannet deilig alt sammen. Sukkertøy for øyne og ører. Sofia Coppola har alltid vært sterk på film som sanselig opplevelse, og å slippe henne løs på det dekadente hofflivet i Versailles er en perfekt kombinasjon mellom regissør og materiale man ikke finner hver dag.

Det kunne fort ha blitt kjedelig, eller flaut; Dronning Marie Antoinette av Frankrike er ikke noen sympatisk figur, manuset kan ikke ha sett spesielt spennende ut på papiret. Men ved å legge bort mange av det historiske dramaets sjangerkonvensjoner (hun driter i historisk korrekthet når hun føler for det – se etter joggeskoene!) og ved å la være å skvise historien inn på den tradisjonelle hollywoodspenningskurven har hun rett og slett tryllet fram Versailles. I steden for å se på en film så er du der, liksom. Og det er ikke juks heller; Coppola er pinlig nøyaktig i skildringen av av- og påkledningsseremonier, etikette, dansetrinn og moter, men skuespillerne snakker og ter seg som om de spiller i en hvilken som helst film.

Og rollebesetningen er strålende (hva er det norske ordet for casting?): Kirsten Dunst er ikke noen spesielt teknisk begavet skuespiller, men hun er perfekt her; kongelig, men litt bondsk i møtet sitt med Versailles, for de var ikke fullt så sinnssyke ved det østerrikske hoffet. Å gi Marianne Faithfull rollen som Maries mor, keiserinne Maria Theresa av Østerrike er genialt. Hvis man skal besette en rolle som stort sett er voiceover kan man like gjerne bruke den fineste stemmen man kan finne. Hun ligner litt også, på sine gamle dager. Jason Schwartzmann fra Rushmore er dritbra som kong Ludwig den sekstende av Frankrike , en sympatisk nerd som ikke ikke skjønner noe av damer, men foretrekker jakt og bøker om sin favoritthobby: låser. Og vår skytshelgen her på FU,S, Asia Argento, stikker horende og rapende av med filmen som gamlekongen(Ludwig den femtende)s elskerinne, Madame du Barry. Synd hun forsvinner så tidlig, bare. Steve Coogan er også god som vanlig.

Coppola går Tarantino en høy gang når det gjelder å bruke kremmusikk på lydsporet også, det var nesten så jeg grein da en av de flotteste låten jeg vet om, Plainsong med the Cure, dukket opp under kroningen. Ellers er Aphex Twins Jynweythek Ylow en personlig favoritt, men det er egentlig ikke noen vits i å dra fram enkeltlåter i et så deilig soundtrack.

Og dermed er vi tilbake til utgangspunktet: Denne filmen er til å spise opp.

Min definisjon på en perfekt film er som følger: en film der alt tilsynelatende fungerer på alle plan, der alle intensjoner med å lage filmen oppfylles. Det innebærer ikke at alle setter pris på den, langt i fra, bare at filmskaperne har klart det de satte seg fore å gjøre i alle ledd.

Det er ikke mange perfekte filmer blant mine personlige favoritter (Suspiria og Once Upon a Time in the West er de jeg kommer på i farten), men Marie skal nok få en plass.

Dessuten har jeg sett
Monty Python Live at the Hollywood Bowl, som holder seg brukbart, og sjefne nye konsertDVDer med Public Enemy og Nick Cave.

______________________________________________

10 KONGELIGE FILMER DU MÅ SE


10) Macbeth (Polanskiversjonen

Det er ikke hvem som helst som kan bli konge, uansett hva de Tre som er En måtte påstå.

09) The Dark Half
Zombienes konge regisserer en film basert på en bok av Stephen KING. Ja, jeg vet jeg er barnslig nå.

08) Løvenes Konge
Løvenes konge er liksom kongen av dyrenes konger. Kongekongen.

07) Strings
Klassiske royale intriger, hvem trekker i trådene?

06) Bubba ho-tep
Det fins konger og det fins Konger.

05) Asoka

Shahrukh Khan (navnet hans betyr til og med konge!) spiller kongen som samlet india til et rike.

04) The Fisher King

Måtte jo få med en liten konge også.

03) The Return of the King

Så tøffe burde alle konger og dronninger være.

02) Monty Python & the Holy Grail

Det er ikke spøk å være konge når man ikke har råd til hester en gang.

01) Marie Antoinette

Listas eneste dronning (the Queen har jeg ikke sett, Elisabeth falt utenfor, diverse dragqueens like så) får sitte på toppen til mobben kommer med høygaflene sine og sender henne på skafottet. Hun hadde det fint så lenge det varte, i hvert fall.

Advertisements

2 responses

  1. Jacob

    Haha! Morsomt med Bubba Ho-tep på en sånn liste.

    februar 17, 2007, kl. 14:01

  2. Karl Ruben

    Etter å ha sett MA i går (sammentreff!) er jeg rimelig overbevist om at Sofia Coppola har lykkes i å lage et tabula rasa – hvor man får igjen omtrent så mye som man gir. Jeg så ikke så mye annet enn et strålende, men bortkastet ensemble skuespillere (du kan jo ikke ha gudbenådede Shirley Henderson i en film og gi henne så lite å gjøre) pluss en hel masse fantastisk staffasje.
    Jeg hadde tydeligvis ikke nok å gi, og fikk derfor ikke noe særlig tilbake. Finfin anmeldelse, dog.

    Årets beste kinofilm (for undertegnede) så langt: The Prestige.

    februar 19, 2007, kl. 15:06

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s