Nå enda mer inkonsekvent

Your ego’s writing checks your body can’t cash

FILMER SETT SIDEN SIST:

Onkel Hawaii Show

Inge Moen var akkurat bortom og viste fram sitt siste opus, og jeg ble positivt overrasket. Jeg var skeptisk til konseptet; en parodi på liksomhippe ungdomsprogrammer laget av voksne (husker noen Flimra?). Inges sedvanlige surrealistiske humor samt stadig fastere grep om regissørrollen gjør dette til det beste han har laget så langt. Et hakk bedre skuespillerprestasjoner hjelper også. Onkel Hawaii Show hører hjemme på Youtube med engelske undertekster, ikke som TV-serien han planlegger, men som en tretten minutter lang kortfilm funker greia fint, den. Jeg lo flere ganger, og denne gangen hadde jeg ingenting med produksjonen å gjøre, så det er et godt tegn.

Håper han tekster det finske fjernsynsteatersegmentet på finsk, selv om det betyr at publikum går glipp av dialog som «Har du driti i trappa? Hvordan skal jeg greie å sjekke opp vaktmesteren nå?»

Top Gun

Tarantino har helt rett, han. Top Gun er egentlig intet annet enn åttitallets Brokeback Mountain. Som liten ble jeg bergtatt av flysekvensene, men nå som jeg har levd en stund er det umulig å overse det faktum at denne filme har minst like mange sekvenser med avkledde menn som sender hverandre begjærlige blikk og/eller tar på hverandre.

Flyeene er fortsatt fine, men Kelly McGillis ser nå ut som ei uprofesjonell tøyte som bare er etter Cruisern fordi han flyr fort. Kenny Loggins’ «Danger Zone» har gått fra tøff til forferdelig til tøff på en litt ironisk måte, og mange sekvenser virker uforståelige i 2006. Til tross for alt dette, eller kanskje på grunn av dette er Top Gun fortsatt underholdende, selv om den (spoiler!) ender med at Tom Cruise forlater Val Kilmer for McGillis.

Stormy Night

En mørk og stormfull natt søker to dyr tilflukt i en forlatt låve. De blir kompiser og avtaler å møtes igjen, og når de møtes noen dager senere viser det seg at de burde være bitre fiender; en ulv og ei geit.

Stormy Night er vakkert laget, med håndtegnede figurer på (for en stor del) dataanimerte bakgrunner, og enkelte episoder er mørkere enn en tilsvarende (f.eks) Disneyfilm ville ha vært, likevel er det den overraskende uviljen til å ta sjanser som senker filmen ned på middelsnivå. Plutselige innslag av snurresprettaktig slapstick er et uventet trekk, men ikke på langt nær nok. Avrevne ører og den stadige trusselen om at ulven kommer til å spise geita til tross: dette er hverken farlig nok for de store eller trygt nok for de små.

Reklamer

4 responses

  1. asbjørn

    Vil det bli mogleg for vanlege folk å sjå Onkel Hawaii Show etter kvart og? =)

    februar 4, 2007, kl. 21:22

  2. Fred Ut

    Jeg forsøker å få ham til å legge det ut på Youtube asap, men det mangler noen småting (introvignett, rulletekst, teksting) før ting er helt ferdig, og Inge er en treiging (det var jo meningen at dette skulle vises i katakombene!), så vi får se hvor lang tid det tar.

    februar 4, 2007, kl. 21:52

  3. M@rqs

    Hepp

    Det aller første bildet av Onkel Hawaii. Må være tatt i 98 eller 99.

    http://www.fylleangst.com/lazy-index.php?file=Diverse%20Skien/Skien/Untitled-19.jpg

    februar 6, 2007, kl. 16:38

  4. Fred Ut

    Hihi… han nevnte at Onkel Hawaii ble født på et nachspiel…

    februar 6, 2007, kl. 17:41

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s