Nå enda mer inkonsekvent

En altfor sein og litt for lang anmeldelse av the Departed

FILMER SETT SIDEN SIST:

The Departed

Når er remakes en god ide? Svært sjelden. Det hender at noen klarer å lage en interessant vri på en gammel historie (Dawn of the Dead, the Magnificent Seven), men det trenger ikke å bety at nyversjonen var en god ide i utgangspunktet. The Departed har imidlertid vært en god ide hele tiden. Hong Kongs viktigste suksess det siste tiåret kunne foregått hvor som helst i verden, og å plassere en så saftig røverhistorie i hendene til en gammel kjempe som Martin Scorsese, som dermed fikk muligheten til å returnere til gangstersjangren han har vært med på å forme… en god ide, rett og slett. Spørsmålet var vel bare hvor bra det egentlig ville bli.

Infernal Affairs (originalfilmen som the Departed er basert på, for de som har bodd under en stein en stund) er en stilren thriller med et stramt manus og glimrende skuespillere, en av 00-tallets beste filmer. Infernal Affairs er en mer spennende film, den har minst like gode skuespillere, handling og nøkkelscener er for en stor del identiske, den har egentlig færre skjønnhetsfeil enn sin korpulente amerikanske tvillingbror, og hvis man tar den nesten like gode oppfølgeren med i beregningen er den pinadø mer episk også. Men the Departed er bedre, i hvert fall i mine øyne.

Forskjellen er selvfølgelig Scorsese. Man kan si hva man vil om herrene Andrew Lau og Alan Mak, men auteurer er de ikke. De skrur sammen glatte underholdningsfilmer. Se på resten av filmografien deres. Med Infernal Affairs 1-2 fanget de lyn på flaske med fantastiske manus, polerte overflater og upåklagelig stil. Filmene har sine øyeblikk med humor og menneskelighet, men det er ansiktene til Andy Lau, Tony Leung og co som selger personene. Det finnes symbolikk i Infernal Affairs, men ikke så mye dybde.

The Departed oser derimot av liv, av fyll, asfalt, eksos og blod. En av filmhistoriens største regissører har tatt en bortimot perfekt film og føkka den opp ved å blande inn hangups fra hele sin regissørkarriere, og av en eller annen grunn har han blitt ung igjen på veien. Etter to svære, episke dramaer der han for ofte henfalt til cgi og kunstige karnevalsscener (jeg likte nå likevel begge to ganske godt) har han klart å forankre den svære historien på gata, på et vis vi vel sist så i Goodfellas i 1990. Bruken av Stones på soundtracket sender tankene mine enda lenger tilbake, til Mean Streets fra 1973, etter min mening fortsatt den beste filmen hans.

Av filmene hans jeg har sett (og det inkluderer ikke hele Raging Bull eller King of Comedy. Skamme seg) er det det i Mean Streets og Taxi Driver menneskene som vises får lov til å gjøre ingenting nok til at vi blir skikkelig kjent med dem. I the Departed er det ikke plass til dette i samme grad, men for første gang på lenge føles likevel rollefigurene i en scorcese-film som mennesker; det er ikke så lett å identifisere seg med så mange av dem, men jaggu er det spennende å se hva som skjer med dem! Nyanser, eksentrisiteter og kulturforskjeller legges til. Motivasjonen til personene er mer sammensatt, forholdene dem i mellom er mer komplisert. Historien er i all hovedsak lik Infernal Affairs, men den har mer tyngde. Skrur du ned lyden og setter filmene ved siden av hverandre ser det ut som om Infernal Affairs er en strømlinjeformet Hollywood-remake av the Departed, ikke motsatt.

Hva er det så som ikke funker helt? Jack Nicholson var mye bedre enn mange hadde varslet, men han kunne nok tatt det hele ned et par hakk og vært mer Frank Costello og minder Jack når det drar seg til. Linja om at han er i ferd med å miste grepet føles som en manusdoktors forsøk på å rettferdiggjøre et sykt glis for mye. Hvis ikke engang Scorsese kan taue ham inn er det på tide å pensjonere seg. Og dama hans, en sjelden fordumming av en av rollene fra originalen, er slitsom. Etter virtuos historiefortelling i drøye to timer føles mannefallet på slutten litt antiklimaktisk (det var sånn i originalen også), Stort mer er det ikke å klage på for min del. Jeg var skeptisk til at de to viktigste kvinnerollene ble slått sammen, men det ga en ekstra følelsesmessig resonans til avslutningen. Kudos til Vera Farmiga, ikke lett å hevde seg såpass i dette selskapet.

En rolleliste som denne gir ikke alle like god plass (Alec Baldwin i en så liten rolle må da være bortkastede penger?), men herrene Di Caprio, Damon og Wahlberg må nevnes. Leo viser igjen at han er den toneangivende skuespilleren i sin generasjon, Damon leverer karrierebeste og Wahlberg stikker nesten av med filmen med en…eksentrisk prestasjon.

På tide at mannen med de store brillene simpelthen får regissøroskaren sin. Se originalene først, men orker du ikke holder det med denne.

Advertisements

18 responses

  1. djtokyoboogie

    Må ærlig talt innrømme at jeg ikke skjønner den enorme positive omtalen denne har fått. Visst er det bra ting her, men det er også mye som er direkte flaut. Wahlberg er helt grusomt irriterende og det er generelt mye flåsete dialog.

    Tror mange ikke helt klarer å se forbi Scorsese-navnet, for The Departed er i mine øyne en helt grei affære(!). Nyinnspilling eller ikke.

    november 15, 2006, kl. 21:59

  2. Espen Andersson

    Jeg har ikke fått rotet meg til å se Internal Affairs ennå, men jeg har inntrykk av at den kan være verdt en titt. Morsomt er det likevel å se at vi ser ut til å være enige om at dette er en knallfilm og at Scorseses «Mean Streets» er en kraftig undervurdert!

    november 16, 2006, kl. 00:07

  3. Fred Ut

    DJ: Mange er enige med deg. Jeg håper bare jeg fikk tydelig nok fram hvorfor jeg likte denne så godt. At regissøren heter Martin Scorsese er ikke grunnen. For å få gratispoeng for navnet ditt hos meg må du nok hete Romero eller Argento.

    Espen: Fin blogg! Legger opp en lenke til deg om litt hvis det er ok.

    november 16, 2006, kl. 11:43

  4. djtokyoboogie

    «Jeg håper bare jeg fikk tydelig nok fram hvorfor jeg likte denne så godt. At regissøren heter Martin Scorsese er ikke grunnen.»

    Javisst, det var ikke ment på deg.:)
    Synes du fikk fint fram hvorfor du likte den og kommentaren min var absolutt ikke kritikk av anmeldelsen din.

    Jeg er bare overrasket over kritikkene denne har fått. Bare fordi jeg er uenig…

    november 16, 2006, kl. 13:57

  5. TMwtP

    «Det finnes ikke gode eller dårlige filmer. Bare gode eller dårlige regissører.» -Truffaut

    november 16, 2006, kl. 13:58

  6. gbang

    Da er jeg nok veeeeeldig uenig med godeste Truffaut gitt!

    november 16, 2006, kl. 15:09

  7. Fred Ut

    Tror ikke han kan ha sett Argentos Phantom of the opera, nei. Eller Howl’s moving castle…neida, jeg bare tuller:P

    november 16, 2006, kl. 15:31

  8. m@rqs

    Tenkte bare stille meg litt ved siden, drikke litt terpentin og pisse på et bål, eller ikke…..
    Jeg er ikke noen Scorsese fan. Hekk, jeg pleier å styre litt unna når jeg ser navnet hans, men denne gangen så skjedde det noe litt rart. Min bedre halvdel fikk førpremiere billetter til filmen, og jeg sa, ja vel, til å være med søndag klokka 12 eller 14 eller noe.
    Men som jeg tidligere har sagt. Dropkick Murphys, Wahlberg(som jeg liker bedre og bedre), og Kevin Corrigan så ble dette en helt genial aften. Noen ganger må man sette terningen på hvor gøy man hadde det og ikke hvor viktig den var for alle de små brikkene i universet.

    Mitt ord er sagt

    november 16, 2006, kl. 19:36

  9. Espen Andersson

    Fred Ut: Sure, bare hyggelig det. En lenke kommer selvfølgelig tilbake (noe som burde vært oppe for lengst). Skal jeg bruke «Fred Ut» som lenketekst?

    november 16, 2006, kl. 20:11

  10. Fred Ut

    Fred Ut, eller Fred Ut, Sønn funker fint.

    november 16, 2006, kl. 20:26

  11. Anonymous

    Kul film, ja! Og utrolig bra skuespillerprestasjoner! Koste meg glugg i hjel og to og en halv time føltes som en halv! Jammen bra Mark Wahlberg sluttet med det Marky Mark-tullet:)

    november 16, 2006, kl. 21:28

  12. Fru Ut

    Det var forresten meg…

    november 16, 2006, kl. 21:31

  13. Zann

    Jeg tror jeg er nesten 100% enig i alt du skriver her. The Departed er like bra som originalen, kanskje bedre. Den puster og lever, sparker og slår, men fremfor alt er den djevelsk underholdende. Og jeg skjønner ikke hvorfor man skal se «forbi» navnet Scorsese. Dette er en Scorsese-film av det slaget som gjør meg fan av mannen, og da er det selvsagt på sin plass å trekke tråder tilbake i karrieren.

    Men likevel, uansett hvor mye jeg lot meg rive med, må jeg si at dette ikke føles som en «viktig» film i Scorseses filmografi. Den føles som et overskuddsprosjekt, og jeg håper at han kan bruke alt humøret og energien han nå har skaffet seg til å regissere det store mesterverket jeg fremdeles håper han har i seg.

    november 16, 2006, kl. 21:55

  14. sharkbait

    Jeg spiller på lag med DJ her. Remaken er stort sett Inferior Affairs – den er nesten en unødvendig time for lang og den er i motsetning til originalen aldri spennende. Det finnes ingenting i Scorseses film som engang er i nærheten av å være like neglebitende intenst som sekvensen med morsesignaler, osv i originalen. The Departed er ikke dårlig, men den hemmes av altfor mye karikaturaktig overspill, har ingen karakterer i alle fall jeg er engang i nærheten av å kunne tro på, og hadde hatt seriøst godt av et par runder med saksa. Den er simpelthen for feit og makelig anlagt til å være spennende, og det er den største skuffelsen i forhold til originalen.

    november 16, 2006, kl. 23:40

  15. Fred Ut

    Sharkbait: Noen liker Kate Moss, noen foretrekker Beyonce. Missy Elliott for ca. 5 år siden er kanskje et bedre bilde på the Departed. Det er ikke om du har litt flesk, det er hvordan du bruker det!

    Det der var en bortimot uforståelig analogi, men jeg sitter tentamensvakt og må jo finne på noe…

    Zann: jeg synes det der med viktige filmer i en regissørs filmografi er en interessant diskusjon i seg selv. Hva gjør en film viktig?

    Er en viktig film en film der regissøren lager noe helt annet enn han tidligere har gjort (Jesu siste fristelse, kanskje? Knallfilm for øvrig) ?

    Er det en film der alle de tematiske og tekniske trådene i en regissørs karriere møtes (som i…vetikke…Godfellas? the Departed kan vel kvalifisere seg her)?

    Eller er en viktig film simpelthen der regissørens særpreg tydelig kommer til syne (som i Mean Streets, f.eks.)?

    Det er mulig alle tre er riktige, og jeg tror uansett det må gå noen år (og ytterligere noen filmer) før man kan se om the Departed er viktig eller ikke, men jeg mistenker at du har rett. Den representer kanskje mest en liten formtopp. Vi får se.

    november 17, 2006, kl. 10:45

  16. m@rqs

    Jeg likte filmen.

    Sier mannen som kjøpte Gilmore Girls sessong 1 for noen timer siden. Jeg tør å stå for det.

    Hvem liker du?
    Mor eller datter?

    Jeg liker mor

    fylleangst.com

    november 17, 2006, kl. 20:23

  17. Espen Andersson

    Fred Ut: Alright, lenke på plass. Og så mente jeg selvfølgelig «Infernal Affairs», ikke «Internal Affairs» i min første kommentar.

    Zann tok likevel opp et spørsmål jeg syntes er interessant. Er dette en viktig Scorsese-film? Jeg har ikke tenkt noe over det før nå, men jeg vil si både ja og nei. Nei, fordi Scorsese allerede er en svært etablert regissør og ikke er avhengig av «The Departed» for å gjøre suksess. Jo, fordi den er et resultat av flere tiårs arbeid og perfeksjonering fra Scorseses side og som sannsynligvis vil stå igjen som en av de beste thrillerne vi har fått servert på 2000-tallet. Likevel virker det sannsynlig at denne filmen kom som et resultat av at Scorsese og de andre involverte likte «Infernal Affairs» som film, og ikke at de hadde noe eget som de ønsket å formidle. Sistnevnte årsak er noe av det jeg liker best ved «Taxi Driver» og som kanskje også er noe av grunnen til at ikke alle liker den: Filmen har liksom ingen klar handling, spesielt i den forstand av hva spesielt ungdommen nå til dags forventer: Man har ikke en boksekamp som skal vinnes eller et løp som skal fullføres; det hele er en fantastisk skildring av en nedbrutt manns liv som ønsker å bli noe og som samtidig klarer å sette samfunnets i et kritisk lys. Det er også kanskje den største kontrasten fra «The Departed» …

    november 18, 2006, kl. 01:25

  18. Fred Ut

    M@rqs: Det der var skikkelig poetisk. Og du hadde rett: Dropkick Murphys var veldig, veldig tøft.

    november 18, 2006, kl. 07:36

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s