Nå enda mer inkonsekvent

En hyllest til blanke øyne og hårete føtter

FILMER SETT SIDEN SIST:

Riget II, del 3-4
Vel er som nevnt sesong 2 av Riget ikke helt opp til det foregåendes himmelhøye standard, men den fabelaktige siste episoden gjør opp for mye. En fortsettelse (enten animert eller i bokform) hadde gjort seg. Av nykommerne i andre sesong må Erik Wedersøe som den forskrudde terapeuten Pigenes Ole nevnes spesielt. For en herlig fyr.

The Lord of the Rings – The Fellowship of the Ring (Extended Edition)

The world is changed.
I feel it in the water.
I feel it in the earth.
I smell it in the air.
Much that once was is lost,
for none now live who remember it.

How to begin. Hm…
Matematikken, det faktum at jeg har en sønn og en sakte forsvinnende pannelugg forteller meg at allerede har gått fem år siden 2001. Likevel har verden forandret seg mer enn livet mitt, den er ikke til å kjenne igjen. Mer forandret seg i månedene etter 11. September 2001 enn på de foregående 10 årene. Verdenshjulet snurret seg et hakk videre, og der har det stått siden. Når jeg leser nyheter har jeg vanskelig for å tro at jeg kommer til å like hendelsene som avslutter omdreiningen som nå pågår.

Men noen ting er bestandige, filmer for eksempel. Selv om unntakene blir flere og flere er hovedregelen at filmer ikke forandrer seg, de pusses til nød blankere. At meningene våre om filmer forandrer seg skylles bare sjelden at filmen har forandret seg, som regel er det vi som ser på. Med det for øyet skal jeg fremover se om igjen de tre filmene i Peter Jacksons Ringenes Herre – trilogi. Filmer laget i forrige tideverv, men utgitt i dette. Og siden jeg ikke har forandret meg så voldsomt har neppe dyrkingen min av disse filmene forandret seg stort heller. Vi får se.

Lite tyder på at Peter Jackson var interessert å justere noe særlig på filmene sine for å tilpasse en ny tid. Men han ga ut en spesialutgave av hver film året etter kinopremieren, med ekstra materiale for folk som, som meg, mente at det manglet litt her og der. Da trilogien ble sluttført med Atter en Konges Langversjon til jul 2004 var det klart at det var de lange versjonene som var de definitive, de korte var for kinogjengere med brus og dårlige blærer. Del tre ble forlenget med 50 minutter, og kinoversjonen føltes som en litt lang trailer for DVDversjonen. Likevel fikk del tre en bøtte med Oscarer, kompensasjon for Fellowships 4.

For det er (i hvert fall for meg) liten tvil om at dette er mesterverket i Peter Jacksons Tolkiensyklus, og at en eventuell framtidig filmatisering av the Hobbit neppe kan forandre på det. Den enorme mengden bonusmateriale på DVDen forteller oss en god del om det mot og stormannsgalskap som krevdes for å ikke bare filmatisere en av verdens absolutt høyest elskede bøker, men å praktisk talt gjøre det i bakgården sin, i et land med fler sauer enn mennesker. Alt dette er imidlertid ved siden av poenget. Poenget er selvfølgelig ikke annet enn at The Fellowship of the Ring er en Jævlig Bra Film.

Det er her Jackson har tid og mulighet til å la filmen leve, til å la musikken (Tidenes beste orkestrale lydspor etter min mening) og bildene introdusere oss for den fantastiske naturen (gjort enda mer fantastiske med spesialeffekter som mange steder fortsatt er i overkant av industristandarden)og til å la oss puste mellom slagene. En god kompis av meg sa en gang at Ringenes Herre er best når den handler om en gjeng som er på tur, og han har et poeng. Flere av høydepunktene for meg består i å reise med brorskapet, særlig møtet med Steinstatuene, Argonath, gir meg skikkelig klump i halsen. Nesten så hobbypadlingen min med kajakk de siste årene kan spores tilbake hit.

Skuespillerne får tid og rom her også, og alle plasser er perfekt besatt. Skal ikke jobbe meg gjennom den halvtimes lange rulleteksten og skryte av hvert enkelt navn på rullelista, men Ian McKellen skulle jo hatt Oscaren sin for denne (Men hvem var det han go’blunket til under rådsmøte i Kløvendal? Elrond? Kjør sekvensen på halv hastighet og se selv.), og jeg må trekke tilbake påstanden om at Orlando Bloom gjorde sin beste rolle i den nye piratfilmen; det var basert på den gradvise misbruken av Legolas-karakteren utover i trilogien. Her er han perfekt. Sjekk ansiktsuttrykket til den udødelige alven som ikke forstår døden når følget kommer ut av moria. Klasse. Cate Blanchetts Galadriel er den dristigste tolkningen, mer truende og overjordisk enn bokens mer moderlige alvedronning, hun bærer den eneste sekvensen i filmen som føles litt usammenhengende og springende. Men det kan skyldes at den foregående halvtimen (fra følget entrer Moria til de kommer filleristet til Lothloriens grense) er det mest perfekte stykke filmaction jeg noensinne har fått oppleve. Den som var 12-13 år og ikke hadde lest boka og fikk oppleve det der!

Og sånn kunne jeg holde på. Denne filmen er (som boka) det perfekte balansenummer mellom høy- og lavkunst, mellom action og drama, mellom små karakterøyeblikk og gigantisk fyrverkeri. Det er et lite mirakel at det aldri går galt, men i denne filmen gjør det ikke det. Lothloriensekvensen føles som nevnt litt usammenhengende, Gollum er ikke like imponerende som i neste del, ellers har jeg ingenting å utsette.

Jeg har lest boka fire-fem ganger, sist etter å ha sett filmene, og jeg holder filmene for å være en forbedring strukturelt, særlig denne. Tingene som gjøres mer dominerende i filmene (Aragorn og Arwens kjærlighet, Sarumann) er logiske, fjerningen av Tom Bombadil fjerner noe av romanens engelskhet men gjør fortellingen lettere tilgjengelig. Personlig skulle jeg ønske vi hadde tid til å skvise inn noen flere av Tolkiens dikt og sanger, men helt borte er de jo ikke.

Da jeg leste Ringenes Herre for første gang gikk jeg i åttende klasse. Jeg brukte en uke, og det øyeblikket jeg var ferdig gråt jeg en skvett og begynte øyeblikkelig forfra igjen. 16 år senere ser jeg the Fellowship of the Ring for femte gang, feller en liten tåre og er klar til å enten se den forfra eller gå rett løs på To Tårn, men må hente Ut Jr. i barnehagen og gjøre kaffeavtaler i forbindelse med Bollywoodfestivalen i Oslo. Får ta den senere, da.

Noen ting forandrer seg, ofte de viktigste. Men noen ting er bestandige.

Advertisements

5 responses

  1. gbang

    Dette var jo en verdig hyllest! Selv om jeg kjenner at det faktisk må gå en stund før jeg ser noen av Ring-filmene igjen dirret det litt i fjernkontrollen under lesingen her. Jeg leste også trilogien for første gang i åttende klasse.
    Uansett er det jo litt morsomt at du skulle havne på trilogi-kjøret samtidig med meg. De tre trilogiene jeg skal se i tiden fremover stiller jo effekt- og innholdsmessig i en litt lavere klasse 🙂

    august 10, 2006, kl. 20:00

  2. ness

    Dette minner meg på at eg ikkje har sett Ringenes Herre på over 2 år.. tiden flyr. Men at det er 5 år sidan kinopremieren av den første! :S

    august 11, 2006, kl. 06:40

  3. Arne

    Glimrende skrevet!
    Tror jeg dropper å dra ut i kveld og ser FotR istedet.
    Takk!

    august 11, 2006, kl. 10:29

  4. Brom

    Nydelig sveiset filmomtale, selv til «retro»-anmeldelse å være. Fikk virkelig lyst å oppleve magien i filmene igjen – spesielt den første (Moria-sekvensen er virkelig helt usannsynlig heftig). Må bare hute meg å kjøpe To Tårn-boksen med alt ekstramaterialet, så blir det eventyr i helga :=D

    Takk!

    august 11, 2006, kl. 14:36

  5. Tilbaketråkk: Og veien bare går og går. Og går. Når den først begynner : FUS!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s