Nå enda mer inkonsekvent

Nå må du være snill for ellers kommer DEN STORE STEINMANNEN og tar deg!

FILMER SETT SIDEN SIST:

Daimajin

En landsby beskyttes av steinstatuen/guden/trollet Majin. En slem mann ved kongens hoff begår statskupp og vanærer Majin, som tar en fryktelig hevn.

Jeg er ikke noen voldsomt stor fan av menn i monsterdrakt som tråkker på bittesmå bygninger, men det er gøy en gang i blant. Det som gjorde Daimajin spesielt interessant for meg er at settingen er Japan i (tror jeg?) Edo-tiden, muligheten for De Sju Samuraier møter Godzilla fascinerer sikkert flere enn meg

Daimajin har imidlertid mindre til felles med Godzilla og de andre kaiju-ene enn jeg først trodde. Den ligner mer på Wegeners Der Golem, en av de viktigste inspirasjonskildene til Frankenstein og en av mine favoritter blant de tidlige skrekkfilmene. I den filmen lager en Rabbi et steinmonster som skal beskytte jødene, med forutsigbare resultater. Daimajin handler også om hva som skjer når folk kødder med det de ikke forstår, og også her må et barn overtale monsteret til å gå sin vei. Golemen og Daimajin er ganske like også.

Selv om både skuespillere og manus er bedre enn noen godzillafilm jeg har sett går man likevel og venter på at monsteret skal vise seg. Og når det kommer skuffer det ikke. Han ser kanskje litt teit ut, men det ansiktsuttrykket er rimelig intenst. Jeg er ganske sikker på at dette er en fin film å skremme småbarn med, for de som liker sånt. Selv om det ikke er så mye blod og sånt er dette absolutt en skrekkfilm.

Alt i alt er Daimajin absolutt godkjent underholdning, men Der Golem og Takashi Miikes The Great Yokai War er begge filmer som koker bedre suppe på mange av de samme ingrediensene. Jeg ser likevel frem til å kose meg med de to oppfølgerene – Return of Daimajin og Wrath of Daimajin.

Kiss Kiss, Bang Bang

Var en liten skuffelse, faktisk, og det skyldes nok rett og slett at det tok for lang tid før jeg så den. Altfor mange av anmeldelsene jeg har lest har understreket hvor annerledes denne var, og hvor morsom den var. Den var litt annerledes og absolutt morsom, men ikke det mesterverket jeg hadde håpet på. Mer Kuffs enn Fight Club, liksom. Det er mye fint håndverk her; skuespillerne er sjefne og manuset er sprekt, selv om selve mordgåten godt kunne ha blitt løst på en mer elegant måte.

KKBB anbefales som en av de beste actionkomediene (med mye mer komedie enn action) de siste par årene, men slik den sjangeren har utviklet seg blir det som å si at Komodovaranen er den største øgla på jorda: Tøft nok det, men du skulle sett de som var her tidligere…

________________________________________

Fred Ut – Autorisert Podcast #4 – Geekdrome

LA-basert podcast med film-, spill- og tegneserienyheter. Ofte ganske høyprofilerte gjester, og i blant har de nyheter ingen andre har («jeg kjenner en fyr som kjenner ei jente som skulle være statist i Grindhouse, og hun forteller at de har utsatt produksjonsstarten i en måned….»). Proft og morsomt selv om den forholdsvis guttete humoren kanskje ikke funker like godt for alle.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s